blir så trist når jeg........

[Gjest maria]

...når jeg er ute å ser små babyer i barnevogner. Jeg skulle jo trillet en nydelig liten gutt i vognen jeg også. En liten gutt som skulle sovet så søtt i vognen sin, mens jeg, pappaen og de andre 2 barna trillet han. Han er død og vi får aldri mer vist han hvor mye vi elsker han. Det er så urettferdig, jeg føler stor savn og sorg, samtidig som jeg er bitter. Den lille perfekte gutten min får jeg aldri mer se, akkurat det føles ikke til å leve med.

Satt ute i solen i stad, barna var ute å syklet. Mange barnevogner trillet forbi og jeg føler en uendelig sorg. Er glad for at andre har babyer å glede seg over, men trist for at vi ikke fikk beholde vår sønn.

Tårene trillet da jeg satt der, og jeg er glad jeg hadde solbriller med meg slik at ingen skulle se mine tårer....

Hadde lyst til å reise meg opp og skrike "- jeg har det vondt- jeg har mistet min sønn!" Men kan jo ikke gjøre det, så det ble med tanken.

Sorgen gjør meg dypt deprimert, og jeg jobber virkelig for å komme meg noenlunde på beina igjen. Det er ikke lett og jeg tar en dag av gangen.

Vet at dere som bruker dette forumet også har det vondt og føler med dere.

Har til nå ikke hatt lyst på et barn til, men i dag har virkelig lysten til å prøve igjen nådd meg. Kroppen sier ja, men hodet sier nei. Jeg vet jeg trenger lengre tid på å takle sorgen og et nytt svangerskap vil ikke gjøre det lettere. Men samtidig ville et nytt svangerskap kunne gjøre meg litt glad igjen. Vil ALDRI glemme vår Marius, men et barn til vil kunne fylle tomrommet litt etter hans død.

Er det noen av dere der som føler slik jeg gjør? Jeg får så dårlig samvittighet når jeg tenker slik, selv om jeg det at jeg ikke burde det.

Dette var dagens hjertesukk, godt å få skrevet det ned til noen som forstår.

hilsen

[Salina]

...når jeg ser stolte gravide, og foreldre med små barn. Og barnevogner..

Mannen min blir trist når han ser gutter i alderen 3 år og oppover.

Og nå om våren er det barnevogener og gravide overalt!!! Hver gang jeg ser barn, tenker jeg på min lille sønn. Han som ikke fikk leve. Til sommeren skulle jeg være en av de stolte mødrene som gikk tur.

Det er så ufattelig trist!! Hvorfor skjedde dette oss?

Nå er det litt over 4 uker siden vi mistet Tor Erling. Føler som om det har gått mange måneder.. Og noen ganger som om det var i går..

Allerede tenker jeg at jeg vil ha barn igjen. Nå. Så får jeg dårlig samvittighet..

et jeg burde bruke tid på å bare sørge en stund. Slippe å blande glede over en ny graviditet, og sorgen etter nylig å ha mistet min kjære sønn..

Jeg tenker også at et barn til vil fylle opp litt av tomrommet etter Tor Erling. Men er det riktig? Burde ikke det tomrommet få være slik en stund??

Jeg har ikke lyst til å begynne på pillen igjen nå. Så det som skjer, det skjer.

Er glad for at det er liten sjanse for at vårt neste barn får hjertefeil. Men det er jo så mange ting som kan gå feil...

Åh.......Hvorfor måtte dette skje????????

Hanah

[Gjest tankefull]

Kjære deg!

Kjenner meg,dessverre!, så godt igjen i det du sier her...Det skulle vært oss også da....

Noen ganger når jeg ser gravide får jeg lyst til å si at:"Det er ikke sikkert det går bra,bare så du vet det!",men det gjør jeg selvfølgelig ikke.Det gjelder spesielt de som har termin ca samtidig med da jeg skulle hatt.

Det er godt gjort at du klarer å se at det er rett for deg å vente med å få barn igjen,vente til du er klar for det.

Du viser en utrolig styrke i dine innlegg:å jobbe med sorgen slik du gjør krever at man er sterk og ikke legger seg ned.Livet er tross alt foran oss også,ikke bare bak oss.Du er en sterk og klok kvinne,det viser du i dine svar til meg og andre.Jeg beundrer din(og de andre`s her inne) styrke og ønsker deg bedre dager fremover!Jeg mailer deg iløpet av morgendagen med resultat av hvordan det går med meg og mitt.

Stor klem fra Nestor sin mamma.

[Gjest mamama]

Jeg skjønner deg godt, det er klart det blir trist for deg å se alle barnevognene, din gutt skulle jo bli trillet i vogn nå. Det er så urettferdig!

Martin ble 6 år, og for meg var det forfedelig å se alle 1. klassingene som begynte på skolen i fjor høst. Det var så vondt å se alle de lykkelige og forventningsfulle barna, når ikke Martin var der.

Martin gleda seg så til å begynne på skolen, og vi gleda oss sammen med han, men så fikk han aldri begynt. Det er så urettferdig!

Siden storebror går i 3 klasse, så har vi mye med skolen å gjøre. Det var grusomt å møte opp første skoledag, uten Martin. Det ble satt fram bilde av han i gangen, og vi var i klassen til eldstemann og fortalte hva som skjedde med Martin!

Jeg gråt hver dag etter å ha fulgt storebror til bussen. På busstoppet sto det andre 1. klassinger, som gledet seg til ny skoledag.Jeg klarte ikke å spørre dem hvordan de hadde det på skolen. Orket ikke å se på klassebildet, hvor Martin skulle ha vært. Det var tøft å hente elstemann på SFO, se alle barna, se hva Martin gikk glipp av.

Men når jeg hadde gjort disse tinga mange ganger, så gikk det bedre. Nå gråter jeg ikke etter følging til bussen, jeg klarer å snakke med 1. klassingene og høre hva de har å si, og det går greit å hente elstemann på SFO.

Det er rart at det går bedre, fordi det er jo like vondt at Martin ikke er her, at han ikke får tatt bussen, at han ikke er 1. klassing.

DET ER LIKE VONDT!!!!!, men jeg klarer å styre følelsene mine litt mere.

Vi ønsker oss ikke flere barn nå (skal aldri si aldri?!), vi har tre barn, og vi mistet en stor gutt. Men jeg kan forstå at de som mister en baby vil ønske å få et nytt barn. Jeg vet at den aldri kan erstatte det døde barnet, men at det blir i tillegg til.

Dette svaret ble litt på siden av barnevogner og babyer, men det var godt å få skrevet ned hva jeg sliter med. Det er jo mye av det samme, bare at Martin var litt større når han døde. Martin ble 6 år, bare 6 år!!!

[Lillemamma]

Kjære dere! Dere er så nye i sorgen, den er så skarp - det dere har rundt dere er et ulendt landskap av følelser. Av og til urasjonell - man har lyst å skrike, slå - andre ganger kryper du inn i skallet ditt for verden utenfor er for vond. Alt som er der ute minner om det du skulle hatt. Vi som har måttet leve med dette en stund kjenner oss igjen - vi går i et lettere landskap. Ikke glemmer man, men man gjemmer kjærligheten til dette livet man skulle hatt i hjertet sitt - You need someone to love, sa en dame til meg. Trangen til å få et nytt barn er fordi vi har så mye kjærlighet inni oss som vi må få gi til noen. Jeg ble støttekontakt for å jobbe med barn - det hjelper litt. Trangen til et eget barn var enda større - har en velskapt liten sønn i dag - men han erstatter ikke henne jeg ikke fikk beholde. Han gjør livet verdt å leve.

Dere har sunne reaksjoner - det hadde vært skummelt om dere ikke hadde reagert! Det er lovt å rase, det er lovt å være sint på Gud - det er lovt å gråte. Ingen andre enn vi som har mistet et barn kan skjønne den alt over skyggende sorg det er. Alt annet blir bagateller, folk klager over bagateller - det blir irritasjonsmoment. Gravide tar ting for gitt - det gjør ikke vi, derfor vil et nytt svangerskap bli tøfft - det lønner seg å vente for psykens skyld - men det er opp til en selv.

Bruk gjerne oss som har vært ute i stormen og som har kommet i land. Vi sier kanskje ikke så mye lengre - men vi lytter!