det gjør så vondt

[Iroe]

Jeg sitter på jobben, men får ikke gjort noe. Har sittet i tre timer nå og lest innlegg i dette forumet. Det verker inni meg når jeg leser historiene deres, samtidig som det godt å vite at mine følelser og reaksjoner er normale

Jeg fikk en sønn 18.01.2002 som fikk navnet Christoffer. Han levde i 14 timer før han døde av en alvorlig hjertefeil. Han døde i armene mine mens legen sakte skrudde av respiratoren.

Det har nå gått tre måneder siden vi mistet sønnen vår. Jeg har så vidt begynt å jobbe. Ikke fordi jeg er til noe nytte på jobben, men får å komme meg litt ut. Aller helst vil jeg sitte hjemme å grine, hyle, sparke og slå.

Det er så ubeskrivelig vondt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg ønsker tilbakemeldinger fra dere andre som har kommet lengre i sørgeprosessen enn meg:

- når begynner livet å gi meg glede igjen?

- hvordan skal man komme seg igjennom dag etter dag når alt er så vondt?

Takknemmelig for kommentarer

[Gjest cran]

Kjære Iroe! Så forferdelig vondt at barnet ditt døde. Jeg føler sånn med deg. For drøye to år siden mistet jeg ei datter under fødselen. Det tok litt over ett år før jeg følte at jeg igjen kunne glede meg over livet. Nå, to år etter, tenker jeg på min lille datter som jeg aldri rakk å bli kjent med og føler en stor og varm kjærlighet. Det høres sikkert veldig rart ut for deg nå, bare tre måneder etter at barnet ditt døde, men jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være mor til henne i det minste under svangerskapet. Hun lærte meg så mye om livet og har gitt meg visdom og mot til å møte andre mennesker i sorg. Likevel er det fortsatt vondt å møte barn som er like gamle som jenta vår skulle ha vært.

Nå må du bare gi deg selv tid til å sørge. Kanskje du egentlig ikke er klar for å jobbe ennå? Jeg begynte på jobb etter noen måneder, men det var for tøft og jeg ble eretter sykemeldt for ytterligere et halvt år. Sorgen er altoppslukende det første året.

Det var godt at du fikk holde sønnen ditt da han døde. Du fikk også mange timer sammen med ham. Hold fast ved disse minnene, ikke fortreng dem (da hjemsøker de deg bare om natta - det gjorde de i alle fall for meg).

Jeg synes forferdelig synd på deg. Du har opplevd det verste et menneske kan oppleve. Tiden jobber likevel for deg.

Jeg tenker på deg!

[stini]

Kjære Iroe

Så trist at du mistet din lille gutt. For et fint navn dere gav ham.

Selv mistet jeg min datter, Selma, 25 september i fjor. Hun døde i magen min 6 uker før termin.

Sorgen er sterk enda, men det som skiller den fra tidligere er at jeg nå har fått livet mitt tilbake. I begynnelsen dreide alt seg om henne og sorgen. Nå føler jeg at jeg fungerer og kan ha et liv. Jeg tenker på Selma hver dag, nesten hver time.. Men det er ikke alltid det gjør så vondt.

Det er fortsatt veldig opp og ned, men opp periodene er flere.

Det er vondt at de rundt meg glemmer det ut, men når jeg setter meg selv i deres situasjon forstår jeg. Jeg "glemte" også slike ting før.. Livet går faktisk videre.

Både på godt og vondt. Jeg er fortsatt midt oppi sorgen, livet er tøft.. Jeg er utrolig bitter og sinna fortsatt, men det er blitt litt bedre.

Jeg sier det samme som Cran, jeg er takknemmlig for den lille stunden jeg fikk kjenne jenta mi. Da hun bodde i magen min. Hun har lært meg mye og mer skal det bli.

Jeg håper du har det bra og at du får det bedre.

Klem fra moren til Selma