Kjære dagbok : 21/4/02

[Gjest diary]

Kjære dagbok. I går møtte jeg Alex. Synnøve og Kathrine var med meg, han hadde med seg Øystein. Øystein ligner på Markus, men har dessverre dame. Vi avtalte å møtes på gatekjøkkenet, og 15 min senere var det tre jenter mer der. Så satt vi der da- 3 jenter i 13-årsalderen, dødsnervøse og skulle møte to gutter fra niende som vi aldri hadde sett utenom på bilder fra internett. Jeg hadde aldri gått med på å møte han om ikke en venninne av storesøsteren min hadde møtt ham først, ellers kunne det jo vært farlig. Jeg klarte nesten ikke sovne i går og ikveld er det enda vanskeligere. Håper det helper å skrive til deg . ja, ja... får vel komme til poenget da, så skjønner du bedre. Du kjære lille dagboken min =) . Jeg, Kathrine og Synnøve satt på gatekjøkkenet og venter. Plutselig dunket Synnøve til meg og nikket mot vinduet. Der var Alex og Øystein. De fikk øye på oss og kom bort. Da de satt seg ned ble jeg grepet av panikk. Jeg hade to kjekke gutter som var to år elde enn meg sittende rett overnfor meg. Innerst inne i tankene mine må det ha foregått noe rart, for alle de vonde minnene mine kom fram. Alle de gangene guttene i klassen hadde ledd av meg fordi jeg hadde sagt noe dumt, de gangene de har kalt meg stygg, laget kruseduller i mitt liv og drømmer. Det gjorde meg så usikker at jeg bestemte meg for å ikke si noe, da var jeg hvertfall 100% sikker på å ikke si noe dumt! Men å holde skjeft viste seg å være enda dummere, kommer tilbake til det senere. Synnøve likte ikke at det var så stille, og fikk med seg Kathrine på en omgang biljard. jeg sendt meldinger fra Kathrines mobil, ville ikke snakke. Så ble de ferdige og Synnøve fikk med seg øystein på en omgang. Hun er tøff sånn... Hun er liksom ikke redd for noe - tør alt. Jeg skulle gitt mye for å være så selvsikker og pen uten å virke selvgod. Det klarer hun - det klarer ikke jeg. Hun fikk med seg Alex' etterpå. Selvom han egentlig ikke ville.Etter det spillet gikk vi til begynnelsen av den bakken guttene måtte sykle opp for å komme hjem. Der stod vi og snakket i ca. 30 min. Synnøve er tøff hun. Hun turte å spørre dem hva de syntes om henne. De sa at de syntes hun var kul, selvom det ikke hørtes så veldig overbevisende ut. Og selvsagt "måtte" hun jo spørre om alex' syntes jeg var pen. Alt tydet mot at han ikke syntes jeg var sånn... spesielt pen... svaret han gav var >. Takk for den a' alex'! mr.perfect! Er det ikke xcellera du kaller deg på internett kanskje? joda. Da burde du kanskje være excellent da? Så måtte de dra. Oss tre jentene dro hjem til Kathrine og så på Glitter. Synnøve måtte gå etter en halvtime, mens jeg og Kathrine så ferdig filmen. Da den var ferdig snakket vi, og så la vi oss. Det var vanskelig for meg å sovne, jeg ble ikke kvitt tanken på at enda en syntes jeg var stygg. Da det ble morgen så vi på evolution, og da filmen var ferdig sendte Kathrine en melding til xcellera hvor det stod > Han svarte at vi var pene vi dah! Men at jeg virket så negativ og sur hele tiden. Der fikk jeg tilbake for at jeg hadde vært på stille... Senere skrev han at han ville ha nummeret til Synnøve, det fikk han, og han sendte henne meldinger hvor det stod bl.a eller > og >. Jeg dum jeg var... jeg burde vel ikke holdt skjeft... Mange historier har jo en såkalt "happy ending" - det har ikke denne, enda den ikkeblir ferdig før om fire uker. Jeg sitter jo her og sipper! Det er ikke fordi Alex liker Synnøve og ikke meg. Heller fordi jeg har fått bekreftet at ingen liker meg, og ingen kan. Jeg har absolutt ingen greie på gutter, enda jeg gir venninner råd i det emnet. Men hvordan skal jeg oppføre meg da? Hva skal jeg snakke om med gutter som jeg aldri har møtt før? Hvordan får jeg dem til å like meg? Jeg mislykkes i ALT!!! Markus sier ikke engang hei til meg når vi går forbi hverandre på gata lenger. Ingen gutter liker meg - hvertfall ikke som jeg vet om. Og jeg ahr begynt å skrive dagbok, noe jeg bare gjør når jeg er skikkelig deppa. Jeg rpøver så godt jeg kan å holde alt inne i meg og jeg har klart det i litt over et år nå. Men så snart jeg tenker på det begynner jeg å gråte, det samme skjer når jeg snakker om det. Derfor holder jeg det inne i meg. Stenger det inne i hjertet. Men det går ikke lenger - jeg kan ikke fortsette sånn! Du kjære dagboken min; Du synes vel dette er som tatt ut av en tåelig kjærlighets roman, skrevet av en ungdom uten erfaring. Men det er en del av livet mitt. Jeg har aldri vært så trist før... Det ligger som en klump i brystet. Følelsene banker på brystkassa for å komme ut. Har jeg holdt dem innne for lenge? kjære dagbok - Jeg skulle ønske du kunne svare meg på spørsmålene mine. Bare du kunne snakke... Alle vennene mine prøver å få meg til å innse at Markus ikke liker meg og vil aldri gjøre det. Men jeg tror ikke på dem- jeg vil ikke tro på dem, selvom jeg vet det er sant. Dette ble mye... håper det hjelper må ha skrevet til deg boken min. Du er en ekte venn som jeg vet aldri ville gitt hemmelighetene mine videre som en stafettpinne. Tusen takk for at du er her, du lar meg fortelle alle mine problemer til deg uten at du gir meg fler bekymriger med dine egne. Deg kan jeg "snakke" med uten at du avbryter meg med en gangdu har opplevd noe lignende. Nå må jeg legger meg, jeg skal tidlig opp i morgen. Håper dette hjalp meg, jeg må sove. Natta kjære dagbok. Håper følelsene forsvinner....

[Gjest motisaz]

det er fint å kunne skrive ned vanskelige ting. Det kan hjelpe meg mange ganger og.

Håper som du sier at de vonde følelsene dine går over. Husk at du er bare 13 år ennå, og har hele livet forran deg!

*klemmer forsiktig*