varer ærlighet lengst?

[vanilje]

funderer på noe... varer egentlig ærlighet lengst? og da når det gjelder å fortelle om psykisk sykdom...

møtte en morsom, kjekk, snill og omtenksom fyr for noen uker siden, som faktisk var interessert i meg (forstå det den som kan..)... anyway... var litt tilbakeholdende med å fortelle ham at jeg er syk, fordi jeg ville at han skulle bli kjent med den positive siden av meg først. men ting utviklet seg og jeg ble nødt til å fortelle ham litt. sa ikke noe om diagnose eller noe sånt, sa bare litt om symptomene, at jeg går på medisiner og litt generellt.

men det var tydeligvis mer enn han tålte, han har ikke tatt kontakt igjen...

så nå tenker jeg: burde jeg latt være å si noe? hadde det vært fair mot han å ikke fortelle han at jeg er syk?

jeg tenker vel egentlig at det var bra at jeg fant ut så tidlig at han ikke taklet det (og det var ikke mye jeg fortalte og jeg var ikke spesielt dårlig de gangene vi møttes)...

så, jeg prøver vel egentlig å finne ut av hvordan jeg takler en sånn situasjon senere. er det noen som har erfaring med dette? hvor mye forteller man? blir liksom hverken rett å fortelle ingenting eller alt...

hvor går grensen på ærlighet?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg synes du gjorde helt rett. Du fortalte en del, men ikke alle detaljer. Sikkert lurt, som du tenkte å la folk få bli kjent med deg når du har det relativt OK, så de ikke skygger banen på feil grunnlag. men når forhold utvikler seg, så er det rett å fortelle noe.

At han stakk av, forteller bare at han enten vet lite om psykiske sykdommer eller ganske enkelt ikke tolererer det. (Ham om det)

Du treffer noen andre

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg har dessverre dårlig erfaring med å fortelle om mine psykiske problemer (depresjon) og at jeg går i psykoterapi. For meg gjaldt det ikke kjæresteforhold, men en bekjent som kontaktet barnevernet, og bl.a. sa jeg ikke var i stand til å ta meg av barna mine. Dette var ikke tilfelle.Jeg prioriterer barna veldig høyt og er veldig bevisst på deres behov. Har også et utmerket nettverk av personer som kan tre støttende til. Barnevernet måtte sette i gang undersøkelsessak, de er pliktige til det når de får sånne meldinger. Det var en kjempestor påkjenning både for meg og barna ,selvom alt melderen hadde påstått ble avkreftet, og jeg nå har papirer på at jeg er en utmerket omsorgsperson og mor for mine barn.

Man vet ikke hvordan folk kan reagere på at man har en psykisk sykdom - så vær litt forsiktig er mitt råd. Selvom de fleste er positive og støttende.