Akkurat 1 måned siden..

[Salina]

I dag er det akkurat en måned siden jeg måtte føde min lille sønn. Født til døden..

Som jeg skrev på et annet innlegg, føles det som det har gått år, eller noen ganger som om det var i går..

Min sorg er ikke bare over min sønns død. Den innbefatter også valget vi måtte ta og leve med..

Vår sønn hadde en alvorlig hjertefeil. Så alvorlig at vi valgte å avbryte. Dette plager meg også. Det finnes noen solskinnshistorier på nettet som jeg selvfølgelig svelger rått. Enn hvis!?! Og Tor Erling hadde det kjempebra i magen min. Hjertefeilen hadde betydd noe når han ble født, men hadde ingen betydning for han nå. Også dette plager meg. Skulle vi heller ha gått svangerskapet fullt ut, for så å la han dø? Eller skulle vi ha prøvd i det lengste, med operasjoner og etterhvert transplantasjon..

Jeg vet så inderlig godt at det ikke nytter å tenke på "enn hvis", og "om" nå. For det som har skjedd kan vi ikke gjøre noe med.

Men tankene kommer..

Jeg er student (sykepleier) og hadde valget etter påske om å ta en praksis nå, eller å vente i nesten et år. Jeg er tredjeårsstudent og hvis jeg hadde ventet med å ta denne praksisen til neste år, hadde jeg måttet jobbet som student lenge.. Jeg var i et lite dilemma.. Jeg bestemte meg for å prøve, så ca EN uke etter fødselen, begynte jeg så smått på denne praksisen. Det hjapl ikke videre at læreren kom med dette utsagnet da jeg fortalte min historie: "Det der var jo nesten trist det"! Hun er av typen som mener dette er bare å glemme. Man bør komme seg ut tidligst mulig...

Dagene på skola var helt forferdelige. Det var ikke mange ganger jeg holdt ut hele dagen, men jeg var der iallefall.

Fikk høre sist uke at jeg besto, tross endel fravær. Det var litt godt. Men nå er jeg så sliten at jeg angrer meg for at jeg tok den.

I disse ukene har jeg måttet tenke så på skole hele tiden. Nå ser jeg at jeg skulle ha hatt mer tid den første tiden til å bare tenke litt. For jeg tror det er nødvendig. Tenke og innfinne seg med den nye situasjonen. I det heletatt få tid til å skjønne at det er skjedd.

Jeg har hatt veldig god terapi med å lage en album til minne om min kjære sønn. Den inneholder dagbok fra sykehuset, bilder, dikt osv. Og jeg har begynt å skrive dagbok igjen. Noe som gjør godt når jeg føler at ingen forstår meg og bryr seg.

Jeg er på grava hver dag. Alltid brenner det et lys der for gutten vår. I morgen skal jeg til sørlandet ei uke, og jeg gruer meg. Blir lissom så langt unna sønnen min da.. Har ikke funnet 5 døgns lys heller...

På sørlandet skal vi finne en naturstein til å ha på grava. Ser frem til at de tar unna granbaret på grava, og til at vi får gravstein på. Da kan jeg begynne å stelle for han. Det skal bli fint!!

Mange tanker i dag.. På en merkedag..

Klemmer fra Hanah

[maxima70]

Kjære deg....

kondolerer!!! Jeg må si at jeg mista nesten pusten med tanke på alt du styrer med det være seg studier og slikt i tillegg til å jobbe seg gjennom sorgen.

Ønsker deg og dine alt vel....og når du, din mann/samboer er klar for det, får et velskapt barn født ved termin.

Ord blir så fattig egentlig........

Men, lykke til videre i livet og ha tro på at valget som ble tatt var det riktige.

Klem

[stini]

Kjære Hanah

Så ufattelig trist at du mistet din lille, nydelige gutt.

Det er så urettferdig at små barn må dø, ingen ord kan beskrive sorgen..

Selv mistet jeg min lille datter 6 uker før termin.. 25. september i fjor.

Sorgen tar lang tid og det er viktig at du tar den tiden du trenger. Du har jo gjort utrolig mye til nå, men jeg synes at du skal sette av tid til deg selv..

Du er jo flink som lager album og skriver dagbok, tror at det er viktig å finne på slike ting.

Vi fant også en egen stein, det var godt å få den på plass slik at graven ble mer "ordentlig"..

Husk at ingenting du gjør er "feil", og at sorgen tar tid.

Jeg håper at du har det bra, Hanah.

Klem fra moren til Selma

[Gjest tankefull]

Kjære deg!

Tenker på deg,merkedager er tøffe....!Også du som bgynte på EN uke etter at du mistet:det var tidlig!Hvordan er det med deg nå,og mannen?

Det er godt å skrive av seg litt,det merker du vel.Godt å skape minner når vi har så få..

Ønsker bedre dager for deg og lykke til videre med utdannelsen!

Klem fra Nestor sin mamma.