Hvor sosial er du?

[AnonymBruker]

Jeg har blitt mindre og mindre sosial med årene. Det skjer fordi jeg ikke følger opp relasjoner. Dette er det jeg selv som står for, jeg har ikke kapasitet til annet, men villet er det altså ikke. 

Jeg føler meg ofte ensom, i perioder daglig, men så orker jeg ikke annet heller. Når jeg ikke er på jobb så prøver jeg å komme meg, gjøre meg mentalt klar for neste dag på jobb, og rydder. Derfor er jeg glad jeg ikke har noen som spontant kommer innom på besøk.  Jeg er aldri klar for det. Jeg kjenner på angst når det ringer i tlf, eller verst av alt: på døren (det er også såpass uvanlig at man godt kan bli litt redd 😆). 

Tidligere har jeg vært med på enkelte jobbfester eller en sjelden gang planlagt en utflukt med en venninne, men jeg har blitt så sliten av det at jeg kommer helt bakpå med alt mulig etterpå, kanskje i flere dager, som fører til mer stress - da blir det til at jeg ikke er med på noe lenger. Kun mitt eget ansvar selvsagt, men er jo litt synd at det er sånn. 

Blir flau av å tenke på at jobb er min eneste arena for sosial kontakt utenom foreldrerollen. Opplever at "alle" gleder seg til helgen imens jeg ofte kan føle på en enorm tomhet på fredag eller bare i slutten av hver vakt, særlig hvis jeg ikke har barna. Da er planene mine virkelig bare å være hjemme, jobbe ekstravakter, rydde i kaos hjemme og prøve å få gjort ting jeg har etterslep på. Jeg vil jo ikke direkte noe annet - orker ikke. Men føler meg ofte litt trist fordi folk virker ha jobben som en sånn ekstra greie de bare må - det er på fritiden livet skjer tydeligvis, mens for meg så er jobben utrolig viktig for å ramme inn hverdagen, ha sosial kontakt... 

Jeg kan prate som en foss på jobb - er sikkert ofte for mye og kan kanskje overshare og ikke vite hvor grensa går, imens andre dager kan jeg være ganske stille og tilbaketrukket og fraværende - når jeg ikke har klart å komme meg igjen på fritiden. Så er nok en sær sak på jobb sett fra andres ståsted 😅 Også vet de ikke at de nokså overfladiske relasjonene og vennskapslignende samtalene vi kan ha der, det er liksom det jeg har 😉 That's it. 

Jeg jobber nå mye mindre enn før i hovedjobben min. Til gjengjeld jobber jeg flere vakter som vikar på annet arbeidssted. Det er mange grunner til at jeg har gjort det sånn. Noe som er dumt med det er at jeg har mistet tilhørighet. Nå hører jeg i grunnen ikke helt hjemme noen av stedene. 

Kan ofte føle meg både "brukt" og oppbrukt sosialt etter jobb. Som vikar som er der nå og da er jeg kjent nok til å kunne bidra i samtaler og prate med mange, men jeg har som regel en statistrolle på en måte. Vi prater om andres opplevelser osv. Siden jeg KAN prate som en foss, så hender det ofte at jeg kan nevne noe relatert til det vi snakker om som gjelder meg selv : men merker at det alltid er feilsteg. 😁 Vi snakker om dem i gruppen som har flere forbindelser, dem som alle kjenner fra før av, er faste osv. Jeg er der for å steppe inn når andre mangler. Så jeg prøver å holde samtalen deretter, men merker at jeg trår feil. Jeg kan kjenne at jeg har god kjemi med noen og like dem godt, men så må jeg jo innse at jeg bare er en random på jobb som de ikke egentlig tenker over når vi ikke ses. 

Skal dette bli annerledes må jeg bevisst bygge relasjoner, be folk med på ting, bli med på det som skjer... Men det orker jeg ikke. Så derav må jeg nok forbli statist 😅

Anonymkode: 99497...9e6

[krøll9]

Everybody skrev (På 31.10.2025 den 0.28):

Hvorfor skal man være sosial?

Føler du deg sett? Føler du at du får delta i meningsfulle samtaler uttrykket deg selv og ta del i andres tanker? Føler du at du betyr noe for andre, at du kan gjøre en positiv forskjell i noen andres liv? 

Hvis noe av det er viktig for deg, så er det noen grunner. Hvordan var det uttrykket: et tre faller i skogen. Har det laget en lyd om det ikke ble hørt av noen? 🫣🤔

[Eva Sofie]

emilie321 skrev (13 timer siden):

Selv blir jeg dårligere hvis jeg blir gående veldig mye alene, samtidig så blir jeg jo sliten av å være sosial. Så her gjelder det å finne en balanse.

Ja - den gyldne middelvei, som så mye ellers i livet.

 

Jeg kan lett bli sliten av (for) tett program. Jeg vet at egne krefter må posjoneres ut. Jeg trenger litt ro/hvile gjerne før, men særlig etter en aktivitet, enten det er et restaurantbesøk, et styremøte eller en jobbuke.

[emilie321]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Ja - den gyldne middelvei, som så mye ellers i livet.

 

Jeg kan lett bli sliten av (for) tett program. Jeg vet at egne krefter må posjoneres ut. Jeg trenger litt ro/hvile gjerne før, men særlig etter en aktivitet, enten det er et restaurantbesøk, et styremøte eller en jobbuke.

Blir også fort sliten, noe som er frustrerende. Vil jo gjerne orke mer, men hvis jeg gjør for mye i en ukes tid, så blir jeg så gåen at å hvile er det eneste jeg greier. 

[Anonymos]

Gode refleksjoner. Balansegang er definitivt viktig, og der kan jeg også bli bedre. Selv om jeg fint kan trives i 5-6 dager uten å se eller høre et menneske, vet jeg at jeg sliter litt sosialt og derfor må trene på det innimellom- av hensyn til relasjonene jeg allerede har, som jeg nødig vil miste. Jeg hadde i likhet med Worriesome.. noen "sosiale glansdager" i 20-årene, hvor sosiale evner og selvtillit fikk seg et realt løft. Det gikk litt over stokk og stein etterhvert, men lærdommen i det var uvurderlig.