Fenomen: mann må gi andre skyld for absolutt alt

[AnonymBruker]

Kjenner dere til det? Noen må alltid ha skylda. 

Min eksmann skriver altså forrige uke at vårt felles barn som er hos han er blitt syk. Men halve meldingen består også i å beskylde en gutt i klassen for å ha smittet henne... "Jeg så han der hoste og nyse, den og den dagen, holdt ikke avstand, osv."... Why og why er dette relevant??? Jeg trenger vel neppe forklare alle grunner til hvorfor ikke, og uansett at det er helt uvesentlig, selv hvis.... 

Jeg er ikke sjokkert, siden jeg kjenner dette fra det tidligere ekteskapet, og også senere. Hvis han selv gjør et eller annet, enten det er å slå seg, gjøre en feil, hva som helst, så må han altså rette fokus mot alle mulige ytre rammer som har forårsaket problemet. 

Noe jeg aldri glemmer er en tid der vi kranglet ganske mye men fortsatt var gift. Vi var på besøk hos mine foreldre og han kom utfor å knuse en tekopp. Jeg hørte bare at noe knuste i stua - jeg var et annet sted - men før jeg visste ordet av det så kommer han farende og skjenner på meg.  Dette handlet da om at jeg hadde plassert en kopp for nær kanten på et bord (det var bare der jeg satt rett før og tror ikke min sto på noen spesiell annen måte enn andres kopper). Kanskje kjeften var enda mer intens enn vanlig fordi han følte på å ha ødelagt noe som ikke var vårt - det kan ha forsterket reaksjonen også, og flaut var det ovenfor min familie, men i det minste fikk noen sett noe av det jeg har følt på i et slikt øyeblikk. Jeg har ikke vært helt sikker på om det har vært rettferdig av meg å tenke på han slik, men nå var min mor der også og fikk det sånn delvis med seg, og det har i alle fall hjulpet meg til å lande på at oppførselen ikke er helt plausibel. Fordi hun ristet litt på hodet av dette, og bemerket det mot ham at det var litt rart/spørre hvorfor han ble irritert på meg for dette, der gjorde at jeg skjønner at andre eksempler også kan være legitime. 

Han er ikke noe følelsesløs fyr eller noe. Han har masse gode egenskaper også, men dette er bare en så spesiell ting synes jeg. Og det slutter ikke å påvirke meg selv om vi har vært skilt i årevis. 

Har du vært der det skjer en "ulykke/et uhell", så er det du som har  plassert noe feil, latt noe stå - kommer jo an på hva det gjelder. Jo mer vondt han får, jo mer idiot har du jo også vært, for å ha forårsaket dette. 

Det hender ofte at vi samkjører til diverse der begge deltar som foreldre (så han stiller jo opp på mye, der er ikke det), og da får jeg med meg hvordan det er i trafikken: selv som passasjer kan det være nokså slitsomt å være med, for han mener jo at alle medtrafikkanter gjør feil til enhver tid... har grenseløst med eksempler. 

En annen ting han gjør foruten å gi andre skylden, er å smykke seg med små og store ting som andre har stått for i virkeligheten... det er jo kanskje bagateller, men han liker godt å være den som setter kaken på bordet som "vi" har tatt med, o.l. selv om det alltid er jeg som fikser slikt. Ikke at jeg er så smålig at jeg vil ha ros eller anerkjennelse for å ta med kake - det er mange som tar med, så det er liksom minimum uansett - men han har da som regel ikke hatt noe med det å gjøre og jeg bare føler at han på en måte ønsker positiv oppmerksomhet ved å være på riktig sted til riktig tid noen ganger. Det er litt vanskeligere å finne eksempler på dette, for det går ikke utover andre på samme måte, men jeg vet at det er noe der. 

Hva tenker dere? Bør jeg anbefale han på en grei måte å ta noen timer hos psykolog for å jobbe med disse personlige egenskapene? Jeg tenker på at han viderefører visse holdninger til barna, selv om jeg da prøver å vise motsatt: at man tar ansvar for egne handlinger og ikke beskylder andre, og at man også må se ting fra andres perspektiv. Det hender jo at en unge kommer og sier ting som: i dag måtte vi gå uten refleks, for mamma har tatt alle reflekser hjem til seg (sa jo da pappaen til dem). Slike ting... Og når det er sagt så jobber jeg hardt for å passe på å fordele klær og utstyr (som jeg kjøper inn og stort sett betaler for - har begynt å be om penger tilbake nå som jeg har dårligere råd) mellom husstandene og føler det utfordrende å alltid alene vite hva som er hjemme hos hvem, på skolen, sfo... for han kan fint ha en pose med ting i gangen hele uka uten å se inni - og der ligger gjerne regnbukse, refleks, etc... 

Hvordan angriper man det her? For kanskje jeg burde begynne å si litt mer??  

 

Anonymkode: cec05...5f1