Trekk fra unnvikende personlighetsforstyrrelse og vanskeligheter med å åpne opp og bli kjent med andre mennesker

[AnonymBruker]

Da jeg gjennomgikk utredning for personlighetsforstyrrelse så ble konklusjonen at jeg hadde trekk fra unnvikende personlighetsforstyrrelse (og hadde jeg fungert dårligere hadde jeg fått diagnosen siden jeg oppfylte nok kriterier så jeg tror egentlig at jeg hadde fått diagnosen nå noen år senere siden jeg nå fungerer dårligere enn da). Og selv tenker jeg at det er akkurat dette som gjør at det er så vanskelig for meg å åpne opp og bli kjent med andre mennesker fordi jeg er så redd for å få negativ respons, å bli avvist og bli såret.

Så jeg lurer derfor på: Hva er løsningen her? Hvordan går man frem for å klare å bli kjent med nye mennesker? Det gjelder både nære vennskap og kjæreste relasjoner.

Anonymkode: b4cb3...fd0

[AnonymBruker]

Forsøker igjen 🙂

Anonymkode: b4cb3...fd0

[nachnoo]

I prinsippet går en frem som når en skal mestre andre ting en er redd for. Man utfordrer egne grenser og går gradvis litt mer ut av komfortsonen.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (6 timer siden):

I prinsippet går en frem som når en skal mestre andre ting en er redd for. Man utfordrer egne grenser og går gradvis litt mer ut av komfortsonen.

Ok. Takk for svar. Det høres fornuftig ut.

Anonymkode: b4cb3...fd0

[Kokoloner]

Jeg har engstelig unnvikende pf, fikk utredning men ikke behandling (manglende kapasitet på dps her jeg bor). 

Først må man gå ut døren hver dag så ikke man gradvis blir sittende bak gardinene og plutselig sliter med å gå til postkassa,- klar beskjed som jeg fikk på dps etter utredning.

Jeg er ikke alltid veldig engstelig og veldig unnvikende men dps mente det var nok at jeg på dårlige dager og dårlige tider med mye motgang gikk inn i den måten å takle ting på (eller ikke takle er vel mere rett). 

Anbefaler at du prøver å være utadvent, snakk med de du møter på din vei. Det er sååå mange som liker å slå av en prat, mange enslige eldre feks (spesielt menn i 80 årene er hyggelige å snakke med). Jeg snakker besten bare med fremmede, vennskap har jeg knapt. Jeg klarer ikke ta ting videre fra "hyggelig å snakke med deg" til "skal vi treffes igjen". Årsaken er at jeg har forsøkt sååå mange ganger å invitere på kaffe, foreslå en liten spasertur, spurt direkte om å få være med på uformelle fester etc og nå klarer jeg bare ikke flere avslag (holdt på i snart 30 år). Jeg har også vert med i ulike lag og foreninger, tatt på meg verv både her og der, hatt jobber jeg har elsket..men vennskap uteblir, jeg blir stående på utsiden og se andre flokke seg. Hvis du klarer å definere hva du sliter med og du har tilgang til behandling så har du mulighet til å få det  litt bedre, iallefall så du får litt færre depresjoner og slik at du får gode verktøy for å komme deg ut av tunge dager.

Jeg har en venn/bekjent men den har og en pf så i perioder treffes vi ikke og uansett går det som oftest to mnd mellom hver gang. 

[AnonymBruker]

Kokoloner skrev (På 9.11.2025 den 0.07):

Jeg har engstelig unnvikende pf, fikk utredning men ikke behandling (manglende kapasitet på dps her jeg bor). 

Først må man gå ut døren hver dag så ikke man gradvis blir sittende bak gardinene og plutselig sliter med å gå til postkassa,- klar beskjed som jeg fikk på dps etter utredning.

Jeg er ikke alltid veldig engstelig og veldig unnvikende men dps mente det var nok at jeg på dårlige dager og dårlige tider med mye motgang gikk inn i den måten å takle ting på (eller ikke takle er vel mere rett). 

Anbefaler at du prøver å være utadvent, snakk med de du møter på din vei. Det er sååå mange som liker å slå av en prat, mange enslige eldre feks (spesielt menn i 80 årene er hyggelige å snakke med). Jeg snakker besten bare med fremmede, vennskap har jeg knapt. Jeg klarer ikke ta ting videre fra "hyggelig å snakke med deg" til "skal vi treffes igjen". Årsaken er at jeg har forsøkt sååå mange ganger å invitere på kaffe, foreslå en liten spasertur, spurt direkte om å få være med på uformelle fester etc og nå klarer jeg bare ikke flere avslag (holdt på i snart 30 år). Jeg har også vert med i ulike lag og foreninger, tatt på meg verv både her og der, hatt jobber jeg har elsket..men vennskap uteblir, jeg blir stående på utsiden og se andre flokke seg. Hvis du klarer å definere hva du sliter med og du har tilgang til behandling så har du mulighet til å få det  litt bedre, iallefall så du får litt færre depresjoner og slik at du får gode verktøy for å komme deg ut av tunge dager.

Jeg har en venn/bekjent men den har og en pf så i perioder treffes vi ikke og uansett går det som oftest to mnd mellom hver gang. 

Leit å høre at du ikke får behandling. Jeg kan kjenne meg igjen i det å ikke klare ta ting videre. Det er sjeldent jeg kommer i snakk med folk da, men har aldri turt å spørre noen om å møtes, ta en kaffe o.l. Er så redd for å bli avvist eller få negativ respons. Men jeg skal ta rådet ditt og prøve være mer utadvendt og forsøke snakke mer med folk. Trenger nok litt øving på det, men det blir kanskje lettere til mer man gjør det?

Anonymkode: b4cb3...fd0