Besettelser eller null motivasjon

[Sokk]

Jeg har en utfordring i form av at jeg enten er helt besatt av noe, eller har null motivasjon.

For eksempel kan jeg bli veldig interessert i et tema, eller en oppgave, eller en hobby, og da er det ALT som betyr noe for meg. Jeg kjenner en sterk dragning mot å holde på med dette, og selv om jeg sier til meg selv at jeg skal la det ligge for å gjøre andre nødvendige gjøremål, så klarer jeg ikke å la være å gjøre det likevel. Jeg klarer ikke avslutte for å gå og legge meg og jeg hopper over måltider, for jeg merker ikke at jeg er sulten.

Jeg får altså et slags besettelses- eller avhengighetsforhold til ting.

På den annen side synes jeg det er veldig vanskelig å motivere meg selv til å gjøre daglige gjøremål, som å dusje, lage mat, eller rydde. Jeg kan også sitte og scrolle på mobilen i opptil flere timer oppå bøkene jeg egentlig skulle lest.

Dette er et problem fordi jeg ikke får gjort alle nødvendige gjøremål fordi jeg sløser bort tiden på disse besettelsene. Av og til er det likevel en fordel fordi jeg får ekstra sterk motivasjon knyttet til besettelsene, så jeg kan lære meg ting eller prestere bedre, forutsatt at besettelsen gjelder noe nyttig.

Jeg har bipolar 2, men mange har trukket diagnosen i tvil. Jeg har nok også tidvis oppfylt kriteriene for tvangslidelse og enkelte har sett på meg som en litt tvangspreget person. Jeg har også trekk fra flere pf, inkl 4 trekk fra eupf (identitet, impulsivitet, paranoia/mikropsykose, jeg ble også scoret på splitting, men dette tror jeg nå er feil).

Hva kan jeg gjøre med dette? Er det noen spesielle terapiformer som funker, burde jeg f.eks grave nærmere i mulighetene for en tvangslidelse? Jeg har nylig begynt hos ny psykolog, så jeg forsøker å finne ut av hva jeg kan jobbe med og hvordan. 

Jeg er ganske stabil på litium, men jeg skal ikke påberope meg at det er helt 100%, for det er fortsatt visse variasjoner i humør/energi og ting som skjer, men amplituden er ganske liten. 

[AnonymBruker]

Vil du si at du også ser på livet generelt og ting knyttet til det svart/hvit? Mangler det liksom nyanser der også? 

Anonymkode: 1a029...448

[Sokk]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Vil du si at du også ser på livet generelt og ting knyttet til det svart/hvit? Mangler det liksom nyanser der også? 

Anonymkode: 1a029...448

Hvilken betydning har det eventuelt?

[AnonymBruker]

Sokk skrev (4 timer siden):

Jeg har en utfordring i form av at jeg enten er helt besatt av noe, eller har null motivasjon.

For eksempel kan jeg bli veldig interessert i et tema, eller en oppgave, eller en hobby, og da er det ALT som betyr noe for meg. Jeg kjenner en sterk dragning mot å holde på med dette, og selv om jeg sier til meg selv at jeg skal la det ligge for å gjøre andre nødvendige gjøremål, så klarer jeg ikke å la være å gjøre det likevel. Jeg klarer ikke avslutte for å gå og legge meg og jeg hopper over måltider, for jeg merker ikke at jeg er sulten.

Jeg får altså et slags besettelses- eller avhengighetsforhold til ting.

På den annen side synes jeg det er veldig vanskelig å motivere meg selv til å gjøre daglige gjøremål, som å dusje, lage mat, eller rydde. Jeg kan også sitte og scrolle på mobilen i opptil flere timer oppå bøkene jeg egentlig skulle lest.

Dette er et problem fordi jeg ikke får gjort alle nødvendige gjøremål fordi jeg sløser bort tiden på disse besettelsene. Av og til er det likevel en fordel fordi jeg får ekstra sterk motivasjon knyttet til besettelsene, så jeg kan lære meg ting eller prestere bedre, forutsatt at besettelsen gjelder noe nyttig.

Jeg har bipolar 2, men mange har trukket diagnosen i tvil. Jeg har nok også tidvis oppfylt kriteriene for tvangslidelse og enkelte har sett på meg som en litt tvangspreget person. Jeg har også trekk fra flere pf, inkl 4 trekk fra eupf (identitet, impulsivitet, paranoia/mikropsykose, jeg ble også scoret på splitting, men dette tror jeg nå er feil).

Hva kan jeg gjøre med dette? Er det noen spesielle terapiformer som funker, burde jeg f.eks grave nærmere i mulighetene for en tvangslidelse? Jeg har nylig begynt hos ny psykolog, så jeg forsøker å finne ut av hva jeg kan jobbe med og hvordan. 

Jeg er ganske stabil på litium, men jeg skal ikke påberope meg at det er helt 100%, for det er fortsatt visse variasjoner i humør/energi og ting som skjer, men amplituden er ganske liten. 

Hva skjer dersom du nekter deg selv å dykke ned i noe? Er det slik at du MÅ fortsette, eller hva skjer? Hvordan kjennes det ut på innsiden?

Anonymkode: 38469...e72

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva skjer dersom du nekter deg selv å dykke ned i noe? Er det slik at du MÅ fortsette, eller hva skjer? Hvordan kjennes det ut på innsiden?

Anonymkode: 38469...e72

Godt spørsmål, som er vanskelig å svare på fordi jeg stort sett ikke står i mot. Jeg kan f.eks rasjonalisere med at jeg bare skal sjekke noe én gang til, eller at jeg bare skal gjøre en ting til før jeg legger det fra meg.

Men noen ganger mangler jeg et slikt «prosjekt» og da kan det føles som en kløe som er umulig å stille, et slags sug, og jeg blir urolig og rastløs.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vil du si at du også ser på livet generelt og ting knyttet til det svart/hvit? Mangler det liksom nyanser der også? 

Anonymkode: 1a029...448

Jeg har nok hatt litt svart/hvitt-tankegang i forbindelse med studier og jobb. Det skal liksom være det beste, ellers kan det være det samme. Jeg kan gå veldig «all in» i ulike prosjekter. Jeg elsker den følelsen, når jeg kan være skikkelig ensporet, eller i en boble. Det med boble gjør seg også gjeldende sosialt, jeg elsker å være en del av et slags lukket miljø og knytte store deler av min identitet til det miljøet. Så der går jeg også «all in».

Jeg kan få svart/hvitt-tankegang i depresjoner, hvor jeg bare ser informasjon som bekrefter min mindreverdighet.

Jeg kan også få en slags svart/hvitt-tankegang når jeg får paranoid angst.

Selvbildet mitt kan også være litt enten/eller. Jeg kan ha veldig lavt selvbilde i depresjoner, mens jeg kan få veldig høye tanker om meg selv i andre perioder.

Jeg er ikke deprimert nå, for jeg har lite av mindreverdighetstankene jeg pleier å få. Men jeg føler på litt anhedoni. Jeg har nylig avsluttet et slikt besettelsesprosjekt, og da kunne det jo minne litt om hypomani, men nå er det ikke spor av noe slikt.

Likevel strever jeg altså med å regulere motivasjon, og det føles som om det meste jeg gjør er drevet av «besettelser», en slags avhengighet og tvang, mens det er veldig tungt å mobilisere til noe annet. 

[AnonymBruker]

På autismespekteret?

Anonymkode: af0bd...3ae

[Sokk]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

På autismespekteret?

Anonymkode: af0bd...3ae

Ingen har noensinne antydet det. Jeg klarer meg fint sosialt. 

[Sokk]

… eller er dette bare et slags personlighetstrekk som jeg aldri kan forandre? 

[Eva Sofie]

Sokk skrev (På 7.11.2025 den 13.59):

Hva kan jeg gjøre med dette? Er det noen spesielle terapiformer som funker, burde jeg f.eks grave nærmere i mulighetene for en tvangslidelse?

Jeg tenker at det ikke er din oppgave å lette etter etter diagnoser. Presenter det du strever med, og start der. Psykologen jobber for/med deg - ikke motsatt.

[ISW]

Hei Sokk

Selv om tvangslidelse gjerne er komorbid med bipolar 2, så tror jeg ikke jeg ville diagnosert meg selv med det riktig enda hvis jeg var deg.

Med det sagt, så kjenner jeg meg litt igjen i det du beskriver. Jeg kan også ha en slags nerdete overveldende interesse for visse tema. Det typiske er ting jeg på ett eller annet tidspunkt har vært engstelig for, som ender opp med å bli en interesse eller et kompetanseområde (f.eks. hjertemedisin, psykiatri, farmakologi, osv.) - for meg er det jo i stor grad ubrukelig kunnskap, i og med at jeg ikke skal jobbe med dette, men jeg merker også at jeg tidvis får altoppslukende interesse for å "leve riktig", sunnhet, spare penger, og hva det nå måtte være for noe, slik at det nesten blir en besettelse. Men så har jo jeg tvangslidelse da, så det er jo en mulig årsak

[Sokk]

Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Jeg tenker at det ikke er din oppgave å lette etter etter diagnoser. Presenter det du strever med, og start der. Psykologen jobber for/med deg - ikke motsatt.

Jeg hadde den innstillingen i første møte med psykiatrien, men da ble ting først veldig feil, og det ble veldig vanskelig å komme ut av det gale sporet.

Jeg føler også et slags ansvar for å sette et klart mål for terapien og hva vi skal jobbe med. Jeg er så redd for at jeg bare skal «sløse bort» tiden med å ta opp masse forskjellig og liksom spore av hele greia. Jeg føler ikke at jeg har lyktes med å gå til psykolog tidligere. Og det blir jo brukt mot meg. Så jeg vil liksom gjøre det bedre nå.

Jeg har allerede fortalt henne at jeg har problemer med å stole på diagnoser. Jeg har vært mye bekymret for at jeg har simulert en bipolar lidelse. Jeg er også veldig bekymret for at jeg har eupf. Men jeg synes ikke det er noen vits i å gå gjennom SCID-intervjuet som jeg allerede har tatt to ganger før, for jeg kjenner kriteriene veldig godt og jeg føler jeg bare kan manipulere prosessen. Selv om jeg prøver å være ærlig, kan jeg anklage meg selv for å ha manipulert. Jeg forstår at dette ikke er en hensiktsmessig tankegang, men akkurat nå er det der jeg står.

ISW skrev (2 timer siden):

Hei Sokk

Selv om tvangslidelse gjerne er komorbid med bipolar 2, så tror jeg ikke jeg ville diagnosert meg selv med det riktig enda hvis jeg var deg.

Med det sagt, så kjenner jeg meg litt igjen i det du beskriver. Jeg kan også ha en slags nerdete overveldende interesse for visse tema. Det typiske er ting jeg på ett eller annet tidspunkt har vært engstelig for, som ender opp med å bli en interesse eller et kompetanseområde (f.eks. hjertemedisin, psykiatri, farmakologi, osv.) - for meg er det jo i stor grad ubrukelig kunnskap, i og med at jeg ikke skal jobbe med dette, men jeg merker også at jeg tidvis får altoppslukende interesse for å "leve riktig", sunnhet, spare penger, og hva det nå måtte være for noe, slik at det nesten blir en besettelse. Men så har jo jeg tvangslidelse da, så det er jo en mulig årsak

Nei, jeg skal ikke sette OCD-diagnose på meg selv, hehe. Men jeg kan jo gruble litt om jeg kanskje har hatt slike symptomer tidligere, hehe. For jeg grubler jo om alt. Jeg prøver egentlig bare å være ærlig med meg selv om at en del av tankemønstrene og handlingene mine har et visst tvangspreg, uten at jeg helt vet hva jeg kan gjøre med det. Jeg føler ikke at jeg har vært ærlig nok om det, for jeg har vært så flau over f.eks alt jeg har googlet.

Dette med å gå sånn «all in» i ting kunne jo fungert hvis jeg kunne levd litt mer for meg selv, på mine egne premisser. Da kunne jeg ligget på sofaen i noen uker før jeg fant et nytt viktig prosjekt og trolig hadde det kommet gode produkter ut av det. Men samfunnet er ikke rigget sånn. Samfunnet er rigget sånn at du skal jobbe jevnt og trutt hver eneste dag og det er en million kjedelige forpliktelser som skal overholdes hver eneste dag og det er liksom ikke noe rom for slingringsmonn eller variasjon i entusiasme og energi.

Det er noen psykologer som har vært veldig opptatt av å fikse meg og mine relasjoner, men greia er at jeg egentlig har det ganske fint i mine relasjoner for tiden, så lenge jeg holder meg stabil og ikke blir deprimert og under alle andre mennesker. Det jeg derimot strever med er bare å fikse hverdagen og det er jo strengt tatt det viktigste. Jeg må liksom klare å levere det jeg skal, hver dag. Så vet jeg ikke om det evt ganske overraskende er å snakke om barndommen min på en divan som skal til for at jeg skal bli flinkere til å kaste gammel mat i kjøleskapet, rydde, vaske og faktisk lese og ikke henge på mobilen. Jeg ser ikke helt linken der liksom, men jeg vet heller ikke hvordan alt henger sammen. 

[krøll9]

AnonymBruker skrev (På 7.11.2025 den 16.16):

Vil du si at du også ser på livet generelt og ting knyttet til det svart/hvit? Mangler det liksom nyanser der også? 

Anonymkode: 1a029...448

Jeg leser bare "hit" og ser at du trekker borderlinekortet på stakkars Sokk her allerede. Man KAN se denne manglende evne til å holde balanse som et tegn på svarthvitt tankemønster a la borderline, men man KAN også tolke det inn i et mønster på bipolarlinja: enten eller kan være snakk om kontrasterende energinivåer, besettelse som ledd i hypomani, eller manglende evne til å gjennomføre daglige aktiviteter som tegn på depresjon (eller fortsatt: hypomani om man er for "opptatt"). Men hvorfor ikke heller tolke det inn i tvangstrøya og tenke mer OCD eller rigiditet i asperger? Eller hva med en liten dæsj adhd? Typisk å ikke kunne fokusere på daglige gjøremål uten konstant input av dopamin, right? Da må en ty til besettelser med høy belønningsfrekvens, eller eventuelt målløs scrolling på tlf som en fattig nødløsning. Her er det bare å forsyne seg av det en finner for godt akkurat nå. 

Sokk skrev (På 7.11.2025 den 13.59):

Jeg har en utfordring i form av at jeg enten er helt besatt av noe, eller har null motivasjon.

For eksempel kan jeg bli veldig interessert i et tema, eller en oppgave, eller en hobby, og da er det ALT som betyr noe for meg. Jeg kjenner en sterk dragning mot å holde på med dette, og selv om jeg sier til meg selv at jeg skal la det ligge for å gjøre andre nødvendige gjøremål, så klarer jeg ikke å la være å gjøre det likevel. Jeg klarer ikke avslutte for å gå og legge meg og jeg hopper over måltider, for jeg merker ikke at jeg er sulten.

Jeg får altså et slags besettelses- eller avhengighetsforhold til ting.

På den annen side synes jeg det er veldig vanskelig å motivere meg selv til å gjøre daglige gjøremål, som å dusje, lage mat, eller rydde. Jeg kan også sitte og scrolle på mobilen i opptil flere timer oppå bøkene jeg egentlig skulle lest.

Dette er et problem fordi jeg ikke får gjort alle nødvendige gjøremål fordi jeg sløser bort tiden på disse besettelsene. Av og til er det likevel en fordel fordi jeg får ekstra sterk motivasjon knyttet til besettelsene, så jeg kan lære meg ting eller prestere bedre, forutsatt at besettelsen gjelder noe nyttig.

Jeg har bipolar 2, men mange har trukket diagnosen i tvil. Jeg har nok også tidvis oppfylt kriteriene for tvangslidelse og enkelte har sett på meg som en litt tvangspreget person. Jeg har også trekk fra flere pf, inkl 4 trekk fra eupf (identitet, impulsivitet, paranoia/mikropsykose, jeg ble også scoret på splitting, men dette tror jeg nå er feil).

Hva kan jeg gjøre med dette? Er det noen spesielle terapiformer som funker, burde jeg f.eks grave nærmere i mulighetene for en tvangslidelse? Jeg har nylig begynt hos ny psykolog, så jeg forsøker å finne ut av hva jeg kan jobbe med og hvordan. 

Jeg er ganske stabil på litium, men jeg skal ikke påberope meg at det er helt 100%, for det er fortsatt visse variasjoner i humør/energi og ting som skjer, men amplituden er ganske liten. 

Jeg kjenner meg igjen i så mye her Sokk. Og som du kanskje også husker så har jeg også en bipolar 2 det er sådd tvil om... Men til det egentlige spørsmålet: Hvordan finne balansen. Skulle gjerne visst, men du gjør allerede noe som virker være konstruktivt: du bruker lithium og tenker at du er mer stabil på det, pg det er jo et greit utgangspunkt. Når det gjelder å holde balanse over tid, så er det en smal sak i den forstand at du skal holde deg på smalt område for å unngå å havne i den ene eller andre leiren, handelslammelse eller besettelse. Løsningen er jo "lett": å tviholde på rutiner og vaner som opprettholder en følelse av "normalen". Slik ser jeg det. Man kan jo bruke det noen ville sett på som tvangstanker eller -handlinger til å opprettholde en nødvendig balanse, men så blir det nettopp det da: litt tvangspreget, fordi man selv vet at det skal lite til for å tråkke feil og ødelegge hele hverdagsflowen...

Endret 10. november av krøll9

[Sokk]

krøll9 skrev (17 timer siden):

Jeg leser bare "hit" og ser at du trekker borderlinekortet på stakkars Sokk her allerede. Man KAN se denne manglende evne til å holde balanse som et tegn på svarthvitt tankemønster a la borderline, men man KAN også tolke det inn i et mønster på bipolarlinja: enten eller kan være snakk om kontrasterende energinivåer, besettelse som ledd i hypomani, eller manglende evne til å gjennomføre daglige aktiviteter som tegn på depresjon (eller fortsatt: hypomani om man er for "opptatt"). Men hvorfor ikke heller tolke det inn i tvangstrøya og tenke mer OCD eller rigiditet i asperger? Eller hva med en liten dæsj adhd? Typisk å ikke kunne fokusere på daglige gjøremål uten konstant input av dopamin, right? Da må en ty til besettelser med høy belønningsfrekvens, eller eventuelt målløs scrolling på tlf som en fattig nødløsning. Her er det bare å forsyne seg av det en finner for godt akkurat nå. 

Jeg kjenner meg igjen i så mye her Sokk. Og som du kanskje også husker så har jeg også en bipolar 2 det er sådd tvil om... Men til det egentlige spørsmålet: Hvordan finne balansen. Skulle gjerne visst, men du gjør allerede noe som virker være konstruktivt: du bruker lithium og tenker at du er mer stabil på det, pg det er jo et greit utgangspunkt. Når det gjelder å holde balanse over tid, så er det en smal sak i den forstand at du skal holde deg på smalt område for å unngå å havne i den ene eller andre leiren, handelslammelse eller besettelse. Løsningen er jo "lett": å tviholde på rutiner og vaner som opprettholder en følelse av "normalen". Slik ser jeg det. Man kan jo bruke det noen ville sett på som tvangstanker eller -handlinger til å opprettholde en nødvendig balanse, men så blir det nettopp det da: litt tvangspreget, fordi man selv vet at det skal lite til for å tråkke feil og ødelegge hele hverdagsflowen...

Takk for svar.

Jeg syntes det også var komisk at «eupf-hatet» startet med en gang. Kanskje jeg har eupf, kanskje ikke. Men det er ingen grunn til å se ned på folk eller være slem med noen basert på en slik diagnose. Tenker jeg om andre. Jeg jeg ser likevel veldig ned på meg selv fordi tenk om kanskje jeg har denne diagnosen. Alle som noensinne har vært slemme mot meg har da fått rett, jeg fortjente det nemlig fordi jeg er den jeg er. Jeg er på en måte som gjør at ingen kan like meg. Jeg må fikses før jeg er akseptabel for resten av menneskeheten. Sånn tenker jeg dersom jeg har denne diagnosen. Jeg har også plutselig fått den som eneste diagnose idet jeg ble skrevet ut fra behandling for godt og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med den nå. Litt av en avskjedsgave!

Ja, jeg tar litium. «Flink pike» er jeg. Eller?Jeg føler meg nemlig som et dårlig menneske. Hvis man vil fake at man har bipolar for å slippe å bli stemplet som personlighetsforstyrret, hva bør man gjøre da? Jo, da bør man gå på den beste bipolarmedisinen som finnes. Da kan man fortelle seg selv at man er skikkelig bipolar og at man i hvert fall ikke er personlighetsforstyrret. Jeg føler meg litt råtten for at jeg tar medisiner, faktisk, fordi jeg gjør det av feil grunn.

I helgen har jeg fått ryddet og vasket hjemme. Det var det stort behov for. Mamma passet barna 1-2 timer så jeg kom i mål. Det hjelper litt. Det blir mindre kaos inni meg når det er ryddig rundt meg. Men det koster selvsagt å opprettholde, selv om det er lettere når utgangspunktet ikke er så ille.

Det blir jo fort sånn at det å skulle opprettholde rutiner fort også kan bli litt sånn pedantisk eller tvangsmessig, ja. Men kanskje det er den eneste måten som funker. Jeg forstår i hvert fall ikke hvordan folk generelt bare motiverer seg til å gjøre alt de skal jevnt og trutt hele tiden.

[frosken]

Sokk skrev (På 8.11.2025 den 14.02):

… eller er dette bare et slags personlighetstrekk som jeg aldri kan forandre? 

Hvorfor tenker du at et personlighetstrekk ikke kan forandres? Jeg tenker at det er mange sider ved personligheten som endres og modifiseres som følge av de erfaringene man gjør seg. 

Også en liten kommentar til dette med diagnoser, pf vs bipolar osv. Jeg er enig i at det er utrolig mye fordommer mot særlig eufp. Samtidig synes jeg det er merkelig hvordan det å ha bipolar lidelse skulle utelukke det å ha personlighetsmessige utfordringer/trekk som det kan være en fordel å reflektere over og jobbe med. Denne siste kommentaren er ikke spesifikt basert på dine innlegg, men noe jeg har reagert på gjennom lang tid. Å ha bipolar lidelse innebærer jo ikke at man ikke f.eks. kan ha umodne trekk - eller ha utfordringer av mange ulike typer. Det er velkjent at folk med bipolar 2 også ofte har andre lidelser. 

[Glitter]

frosken skrev (10 minutter siden):

Hvorfor tenker du at et personlighetstrekk ikke kan forandres? Jeg tenker at det er mange sider ved personligheten som endres og modifiseres som følge av de erfaringene man gjør seg. 

Også en liten kommentar til dette med diagnoser, pf vs bipolar osv. Jeg er enig i at det er utrolig mye fordommer mot særlig eufp. Samtidig synes jeg det er merkelig hvordan det å ha bipolar lidelse skulle utelukke det å ha personlighetsmessige utfordringer/trekk som det kan være en fordel å reflektere over og jobbe med. Denne siste kommentaren er ikke spesifikt basert på dine innlegg, men noe jeg har reagert på gjennom lang tid. Å ha bipolar lidelse innebærer jo ikke at man ikke f.eks. kan ha umodne trekk - eller ha utfordringer av mange ulike typer. Det er velkjent at folk med bipolar 2 også ofte har andre lidelser. 

Enig. Før EUPF ble tatt vekk hos meg så hadde jeg jo begge diagnoser et par år. 

[Sokk]

frosken skrev (1 minutt siden):

Hvorfor tenker du at et personlighetstrekk ikke kan forandres? Jeg tenker at det er mange sider ved personligheten som endres og modifiseres som følge av de erfaringene man gjør seg. 

Jeg tror noen personlighetstrekk kan forandres. Men jeg lurer veldig på om det er mulig å få til å regulere dette med motivasjon på en bedre måte, eller det rett og slett bare er sånn jeg «er» også får jeg leve med at ting går veldig i bølger. Jeg vet ikke svaret.

frosken skrev (2 minutter siden):

Det er velkjent at folk med bipolar 2 også ofte har andre lidelser. 

Enig. Han som diagnostiserte meg med pf første gang gjorde jo dette som et tillegg til en bipolardiagnose han ikke virket å være i tvil om i det hele tatt.

Dessverre har andre tilsynelatende tolket det litt som enten/eller, sist nå med gruppeterapeuten som satte eupf på meg og mente jeg ikke var bipolar. Jeg har følelsen av at dette er en generell tendens, uten at jeg kan bevise dette. Jeg har også følelsen av at jeg nærmest ble bedømt til å ha eupf fordi jeg hevdet å ha bipolar 2, men igjen ikke noe jeg kan bevise.

Dessverre har denne diktonomien satt seg litt fast hos meg, slik at jeg nærmest har en «tvangstanke» om at jeg har eupf (bare at det ikke er en tvangstanke for jeg har faktisk fått diagnosen, om enn på nokså tynt grunnlag) og at jeg har simulert bipolar.

Så jeg får ganske mye negative tanker og følelser knyttet til dette og jeg tar til meg alt som skrives om personer med eupf på nett, selv om det kanskje er urimelig - fordi det generaliseres ut fra diagnosen og ikke f.eks undergrupper med en viss adferd. Jeg føler meg svak som ikke klarer å innrømme at jeg har diagnosen (for jeg tror fortsatt ikke ordentlig på at jeg har den), og at jeg uansett er personlighetsforstyrret på et annet nivå fordi jeg går «all in» i min Munchausen bipolar for å kunne fornekte hvor «fæl» jeg er.

Det er veldig dumt at diagnostiske merkelapper kan medføre så mye vondt.