Har noen opplevd å bli verre i/av terapi?

[AnonymBruker]

Vet du isåfall hvorfor? Jeg ble verre første gang jeg gikk i terapi, men det hadde jeg nok blitt uansett da depresjonen forverret seg.

Anonymkode: c8160...f69

[AnonymBruker]

Det er jo vanlig å bli litt verre etter terapi fordi man da fokuserer og roter rundt i det som er vondt og vanskelig. 

Anonymkode: 96772...c73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo vanlig å bli litt verre etter terapi fordi man da fokuserer og roter rundt i det som er vondt og vanskelig. 

Anonymkode: 96772...c73

Jeg forstår. Jeg tenkte mest på de som har opplevd at terapien ikke hjalp fordi alt ble verre og man ikke opplevde bedring på sikt heller.

Anonymkode: c8160...f69

[AnonymBruker]

Hvorfor går folk i årevis i terapi hvis det gjør dem dårligere? 

Anonymkode: 9ebb8...a91

[AnonymBruker]

Har egentlig ikke hatt særlig god effekt av behandling. Fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig aldri ville bli bedre. Så kutta jeg ut terapi og kjørte min egen greie og ble mye bedre.

Det er jævlig viktig at man har god kjemi og at man blir forstått av behandler. Hos meg ble alt overanalysert og tolket noen ganger helt ut av kontekst og da er det vanskelig å få særlig bedring. Føltes som å dra på legevakt med brukket hånd mens så fjerner de et øye fordi det er øye det er noe "galt" med 😂

Anonymkode: 1df9e...41a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor går folk i årevis i terapi hvis det gjør dem dårligere? 

Anonymkode: 9ebb8...a91

Desperat, eller får å ha et håp.

Anonymkode: 1df9e...41a

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvorfor går folk i årevis i terapi hvis det gjør dem dårligere? 

For å oppfylle medvirkningsplikten.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (25 minutter siden):

For å oppfylle medvirkningsplikten.

Mtp NAV eller?

Anonymkode: c8160...f69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Desperat, eller får å ha et håp.

Anonymkode: 1df9e...41a

Det er nok sant.

Anonymkode: c8160...f69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har egentlig ikke hatt særlig god effekt av behandling. Fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig aldri ville bli bedre. Så kutta jeg ut terapi og kjørte min egen greie og ble mye bedre.

Det er jævlig viktig at man har god kjemi og at man blir forstått av behandler. Hos meg ble alt overanalysert og tolket noen ganger helt ut av kontekst og da er det vanskelig å få særlig bedring. Føltes som å dra på legevakt med brukket hånd mens så fjerner de et øye fordi det er øye det er noe "galt" med 😂

Anonymkode: 1df9e...41a

Har nøyaktig samme erfaring. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Desperat, eller får å ha et håp.

Anonymkode: 1df9e...41a

Stemmer. Og når man først har gått i årevis, er det vanskelig å gi slipp og erkjenne at håpet var fånyttes og terapien kun gjorde vondt verre. Jeg skulle ønske min behandler selv satte strek eller koblet meg opp med en annen, men det sitter visst langt inne, det også. 

Anonymkode: 78bba...080

[Sokk]

Ja, jeg har opplevd dette. Jeg vet også hvorfor. Jeg fikk behandling for feil diagnose, en behandlingsform som ikke passet meg og mine behov, og en behandler som gjorde en del uheldige og ufaglige valg. Jeg hadde også dårlig kjemi med behandler og jeg følte at jeg ble misforstått veldig ofte.   

Jeg sa fra om dette direkte til henne i kanskje 1/3 av timene vi hadde. Jeg turte imidlertid ikke «gå over hodet hennes», fordi jeg var redd for henne og DPS der jeg gikk. Jeg var mye deprimert mens jeg gikk hos henne, som forsterket dette.

Jeg har møtt flere andre behandlere som har gjort en bedre jobb, så jeg vet at det ikke bare var min «skyld». Men der og da føltes det som at det bare var jeg som ikke har flink nok, eller ikke verdig, og i ettertid har dette forløpet også enkelte ganger blitt brukt mot meg på ulike måter.

Jeg har tidligere vært i mange miljøer med høye krav og tidvis tøff tone. Jeg er vant til å bli herset med, men jeg er også vant med å bli møtt med stor respekt for min kompetanse. Jeg hadde en verdi og en selvrespekt.

Møtet med psykiatrien har vært ydmykende på en helt unik måte. Jeg har virkelig blitt satt på plass og jeg har forstått at jeg er et null. Heldigvis ikke hos alle, men det er de som gjør skade jeg husker best dessverre.