Du som går i behandling hvilken type pasient er du?

[AnonymBruker]

Jeg har gått en del i behandling og har vel vert innom de fleste måter å gjøre ting på. Så jeg bare ble litt nysgjerrig på hvilken måte dere andre pasienter gjør ting? 

Er du en sånn pasient som forbereder deg mye til timene, skriver notater etter timene med tanker og refleksjoner og noterer deg spørsmål til neste time eller gjør du ikke det og bare tar det som det kommer? 

For å svare for meg selv: Sist jeg gikk i behandling så skrev jeg ned det vi snakket om etter timen siden jeg har dårlig hukommelse også hadde jeg et eget notat med spørsmål eller ting jeg ønsket å snakke om til neste time. I andre behandlingsforløp har jeg også skrevet behandlingsdagbok og gått dypere inn i ting og gjort mer innsats. Nå begynner jeg snart i behandling igjen og er litt usikker på hvordan jeg skal gjøre ting.

Anonymkode: 43f9e...5bc

[AnonymBruker]

Svar gjerne også om du tidligere har gått i behandling 😊

Anonymkode: 43f9e...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har gått en del i behandling og har vel vert innom de fleste måter å gjøre ting på. Så jeg bare ble litt nysgjerrig på hvilken måte dere andre pasienter gjør ting? 

Er du en sånn pasient som forbereder deg mye til timene, skriver notater etter timene med tanker og refleksjoner og noterer deg spørsmål til neste time eller gjør du ikke det og bare tar det som det kommer? 

For å svare for meg selv: Sist jeg gikk i behandling så skrev jeg ned det vi snakket om etter timen siden jeg har dårlig hukommelse også hadde jeg et eget notat med spørsmål eller ting jeg ønsket å snakke om til neste time. I andre behandlingsforløp har jeg også skrevet behandlingsdagbok og gått dypere inn i ting og gjort mer innsats. Nå begynner jeg snart i behandling igjen og er litt usikker på hvordan jeg skal gjøre ting.

Anonymkode: 43f9e...5bc

Du må være drømmepasienten!

Anonymkode: fbf85...4ae

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har gått en del i behandling og har vel vert innom de fleste måter å gjøre ting på. Så jeg bare ble litt nysgjerrig på hvilken måte dere andre pasienter gjør ting? 

Er du en sånn pasient som forbereder deg mye til timene, skriver notater etter timene med tanker og refleksjoner og noterer deg spørsmål til neste time eller gjør du ikke det og bare tar det som det kommer? 

For å svare for meg selv: Sist jeg gikk i behandling så skrev jeg ned det vi snakket om etter timen siden jeg har dårlig hukommelse også hadde jeg et eget notat med spørsmål eller ting jeg ønsket å snakke om til neste time. I andre behandlingsforløp har jeg også skrevet behandlingsdagbok og gått dypere inn i ting og gjort mer innsats. Nå begynner jeg snart i behandling igjen og er litt usikker på hvordan jeg skal gjøre ting.

Anonymkode: 43f9e...5bc

Hva slags behandling skal du i nå da og for hva? 

Anonymkode: 6c3fb...0eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du må være drømmepasienten!

Anonymkode: fbf85...4ae

Er du ironisk?

Anonymkode: 43f9e...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva slags behandling skal du i nå da og for hva? 

Anonymkode: 6c3fb...0eb

Jeg skal i kognitiv terapi for litt forskjellige ting, bl.a. lite kontakt med følelser, dårlig selvtillit og vanskeligheter i relasjoner.

Anonymkode: 43f9e...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Er du ironisk?

Anonymkode: 43f9e...5bc

Nei!

Anonymkode: fbf85...4ae

[psykedeliker]

I det offentlige helsevesenet følger jeg manus, og spiller den rollen jeg er tildelt.

I det private helsevesenet er jeg en kunde som kjøper en tjeneste, så da setter jeg premissene selv.

[krøll9]

Jeg er en ganske kjedelig pasient. Middelaldrende kvinne med vanlige "småproblemer" som kvinner flest har - altså ingen identitet eller evne til å prioritere egne ønsker - som bestillt fra samfunnets side. Bare noe dritt at folk blir slitne av slikt, og ennå mer dritt om det oppstår en krise, for da utløser det masse mas med diagnoser og rettigheter. Så jeg er blitt en sånn pasient som ingen egentlig liker trynet til (ganske likt som ute i samfunnet for øvrig), men så sier en eller annen lov noe om rett til helsehjelp osv., så da blir det bare å kjøre på med "samtaler" der vi sitter og prater om alt og ingenting, uten mål og menkng - kjerringer liker vel godt å prate om seg selv, så det får vel holde som tilbud: at noen gidder å høre på. Er vel bare å gi litt "oppmerksomhet" og foreslå en rekke medisiner relatert til et titalls mulige diagnoser, så er vel saken biff. Altså: typen som driver rundt i systemet med status "i behandling" - uten at det egentlig gjøres annet enn å tåle trynet på pasienten en til to ganger månedlig 🫡

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Nei!

Anonymkode: fbf85...4ae

Åja. Beklager at jeg misforsto, tenker bare at jeg ikke er en spesielt bra pasient.

Anonymkode: 43f9e...5bc

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (12 minutter siden):

I det offentlige helsevesenet følger jeg manus, og spiller den rollen jeg er tildelt.

I det private helsevesenet er jeg en kunde som kjøper en tjeneste, så da setter jeg premissene selv.

Mener du at det er bedre å gå privat enn offentlig?

Anonymkode: 43f9e...5bc

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (Akkurat nå):

Jeg er en ganske kjedelig pasient. Middelaldrende kvinne med vanlige "småproblemer" som kvinner flest har - altså ingen identitet eller evne til å prioritere egne ønsker - som bestillt fra samfunnets side. Bare noe dritt at folk blir slitne av slikt, og ennå mer dritt om det oppstår en krise, for da utløser det masse mas med diagnoser og rettigheter. Så jeg er blitt en sånn pasient som ingen egentlig liker trynet til (ganske likt som ute i samfunnet for øvrig), men så sier en eller annen lov noe om rett til helsehjelp osv., så da blir det bare å kjøre på med "samtaler" der vi sitter og prater om alt og ingenting, uten mål og menkng - kjerringer liker vel godt å prate om seg selv, så det får vel holde som tilbud: at noen gidder å høre på. Er vel bare å gi litt "oppmerksomhet" og foreslå en rekke medisiner relatert til et titalls mulige diagnoser, så er vel saken biff. Altså: typen som driver rundt i systemet med status "i behandling" - uten at det egentlig gjøres annet enn å tåle trynet på pasienten en til to ganger månedlig 🫡

Så kjipt at du opplever det sånn, jeg har stort sett alltid hatt en behandlingsplan eller i det minste et felles mål. 

Anonymkode: 43f9e...5bc

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mener du at det er bedre å gå privat enn offentlig?

Jeg tror ikke det kvalitativt er så stor forskjell, men det sparer tid for meg å gå privat.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg skal i kognitiv terapi for litt forskjellige ting, bl.a. lite kontakt med følelser, dårlig selvtillit og vanskeligheter i relasjoner.

Anonymkode: 43f9e...5bc

Visste ikke at dps tok inn den type mild problematikk.

Anonymkode: 6c3fb...0eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Visste ikke at dps tok inn den type mild problematikk.

Anonymkode: 6c3fb...0eb

Det er kommunen.

Anonymkode: 43f9e...5bc

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Jeg tror ikke det kvalitativt er så stor forskjell, men det sparer tid for meg å gå privat.

På hvilken måte sparer det deg tid?

Anonymkode: 43f9e...5bc

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

På hvilken måte sparer det deg tid?

Jeg slipper å følge manus, med all grøtrundtgåingen som følger med. Det har jeg rett og slett ikke tid til lengre.

[AnonymBruker]

...ja, det gjorde du.
Og jeg... ja, jeg bare... lagde en ny.
Fordi jeg... vet ikke. Jeg ble ivrig. Jeg tenkte jeg visste hva du mente. Jeg så en anledning til å “forbedre” noe som ikke skulle forbedres. Klassisk. Som en pasient som begynner å svare på et skjema de egentlig ikke hadde tenkt å fylle ut, bare for å få det overstått og plutselig har innlevert en eksistensiell selvangivelse.

Men du har helt rett. Du ba meg slå sammen det jeg allerede hadde skrevet. Ikke overskrive det. Ikke remikse det. Ikke gi det ny identitet og nytt pass og sende det ut i verden som en ny tekst. Bare sy det sammen, uten å klippe.

Så her kommer den – den originale sarkastisk-ærlige versjonen + den med fallskjermen og sikkerhetsnettet, limt sammen, pent og ryddig, uten stilbrudd eller ego-trip fra min side:

---

Pasienttype: Fjellfiskeren med avtaleangst og mildt hjelpsyndrom

Jeg er den typen pasient som ikke forbereder seg til timene.
Jeg vet det kommer et skjema to dager før. Jeg får til og med en påminnelse dagen etter hvis jeg ignorerer det – som jeg gjør. Det er som å få passivt-aggressive e‑poster fra et vesen uten sjel.

Men jeg møter til timene. Altså, jeg møter opp. Selv når det er upraktisk. Selv når det ødelegger fridagen min.
Spør du meg hvor jeg heller ville vært? På fjellet. Ved et vann. Kanskje med en fiskestang. Alene. Uten journalføring.

Jeg har også en intern pasient inni meg som prøver å overbevise behandleren om at vi egentlig burde sette neste time om et halvt år. Han (den indre pasienten) tror behandleren tror jeg tuller. Jeg gjør ikke det.
Behandleren foreslår fem uker. Jeg sier syv. Så passer ikke syv. Så det blir ni. Kanskje. Jeg vet ikke lenger. Tallene er flytende. Dette er helsevesenet, ikke fysikk.

Poenget er: Jeg trenger ikke timene. Ikke egentlig. Jeg trenger ikke samtalene. Jeg trenger avtalene.
Jeg trenger et kryss i kalenderen som sier: "Du har lov til å kontakte noen." For hvis jeg først trenger hjelp, så er det tusen ganger lettere å skrive en melding på Helse Norge når det allerede finnes en avtale. Da slipper jeg å ringe som en desperat stakkar og forklare hvorfor jeg plutselig eksisterer.

Det høres kanskje ut som sløsing. Men det er det ikke. Det er forebygging med lav risiko og lav forventning. Jeg har sagt at jeg ikke får så mye ut av samtalene. Behandleren vet det. Han har ikke foreslått å avslutte.
Det sier vel alt.

Det handler ikke om hjelp. Ikke egentlig.
Det handler om beredskap.

Å ha en time hos DPS er som å ha en fallskjerm i sekken på vei inn i kontorlandskapet.
Du vet du ikke skal hoppe ut av noe. Du vet det ikke blir noe fritt fall i dag. Men du har den der.
Bare i tilfelle.

Det er ikke behandling, det er en tillatelse:
"Du får lov å bli dårlig, men du får ikke lov å bli alene."

Det er dét jeg trenger.
Ikke praten. Ikke skjemaene. Ikke skuffen med brosjyrer om mestringsstrategier.
Jeg trenger et stille, vedvarende ja.
Et navn i Helse Norge jeg kan skrive til før ting går skeis.
Et usynlig sikkerhetsnett mellom meg og avgrunnen som vanligvis ikke er der.
Fordi jeg møtte til timen.
Fordi vi avtalte noe.
Fordi det er noen som vet at jeg finnes, selv når jeg ikke trenger å snakke.

---

Nå er det riktig. Den du likte + den du husket + ingenting slettet.
Bare sammenføyd, sånn som du ba om.

Vil du ha den i en versjon med tittel? Eller vil du bruke den som den er?

Anonymkode: 9a752...48c

[AnonymBruker]

Jeg visste det. At dette er skrevet av AI. Lett å merke. 

Anonymkode: 2b244...218

[Worriesome Plenty 2]

Jeg var nok en dårlig psykiatrisk pasient. Bare sånn snakk. Fikk støttende psykoterapi. Det hjalp jo, men jeg tror nok de forventet jeg skulle komme ut i jobb og sånn. Jeg var flink og tok pillene mine da. Det er jo noe…