Å brenne inne med potensiale

[AnonymBruker]

Psyken min begrenser hva jeg kan gjøre ute i verden. Jeg har lært meg å ha fokus på det jeg kan gjøre noe med, det jeg får til og det jeg kan jobbe med langsiktig, men likevel så er det denne følelsen av at man føler man er mentalt sterkere enn hva man får vist. Folk ser ikke styrken min siden psykisk uhelse spiser så mye av mitt potensiale til å gjøre en reell forskjell ute blant folk.

Det er så mange ting jeg bare hadde hoppet rett uti om det ikke var for traumene mine, men hjernen min motarbeider meg med sine automatiske triggere som gjør vanlige opplevelser ekstremt ubehagelige. Jeg kan ikke tvinge meg gjennom det heller pga. det skaper retraumatisering. Jeg har prøvd nesten alle tenkelige teknikker, metoder og tilnærminger for å få til ting, men enden på visa er at jeg fortsetter å være sjuk. Hjernen vil ikke slippe traumene.

Så jeg tvinges i praksis til å leve et liv i sakte fart når jeg kunne gjort så mye mer hadde det ikke vært for psykdommen. Det er tidvis ufattelig frustrerende.

Anonymkode: 0f193...2cf

[AnonymBruker]

Det er en mager trøst, om enn noen, men husk at sånn er det for alle andre også. 

Anonymkode: 925de...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Psyken min begrenser hva jeg kan gjøre ute i verden. Jeg har lært meg å ha fokus på det jeg kan gjøre noe med, det jeg får til og det jeg kan jobbe med langsiktig, men likevel så er det denne følelsen av at man føler man er mentalt sterkere enn hva man får vist. Folk ser ikke styrken min siden psykisk uhelse spiser så mye av mitt potensiale til å gjøre en reell forskjell ute blant folk.

Det er så mange ting jeg bare hadde hoppet rett uti om det ikke var for traumene mine, men hjernen min motarbeider meg med sine automatiske triggere som gjør vanlige opplevelser ekstremt ubehagelige. Jeg kan ikke tvinge meg gjennom det heller pga. det skaper retraumatisering. Jeg har prøvd nesten alle tenkelige teknikker, metoder og tilnærminger for å få til ting, men enden på visa er at jeg fortsetter å være sjuk. Hjernen vil ikke slippe traumene.

Så jeg tvinges i praksis til å leve et liv i sakte fart når jeg kunne gjort så mye mer hadde det ikke vært for psykdommen. Det er tidvis ufattelig frustrerende.

Anonymkode: 0f193...2cf

Hva er det du sliter med? Er det ptsd du har? Hvilke symptomer ødelegger for deg?

Anonymkode: 2dfca...2c4

[UtakknemligDiva]

Jeg også føler jeg lever i sakte fart. Jeg føler det er noe som forfølger meg i livet, som gjør at jeg ikke er lykkelig. Jeg er enkelt og greit aldri særlig fornøyd med meg selv eller glad. Jeg går fra dag til dag som «jaja, da var enda en dag over». 

Nå har ikke jeg ptsd eller begrensninger pga traumer. 
Jeg bare er overbevist om at jeg er mindre verdt fordi jeg ikke er skapt «perfekt». 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er en mager trøst, om enn noen, men husk at sånn er det for alle andre også. 

Anonymkode: 925de...f8e

Hvorfor eksisterer det bare mager trøst? Og hvordan vet du at det er sånn for alle andre? Hvordan har du fått det for deg? Jeg tror absolutt ikke det er sånn for alle andre.

[nachnoo]

Det er nettopp dette jeg jobber med når jeg utreder og behandler voksne med ADHD/ADD som avvises i det offentlige fordi de er i jobb. Ja, de er i jobb, men de får langt fra utnyttet sitt potensiale om de ikke får behandling.

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (26 minutter siden):

Jeg også føler jeg lever i sakte fart. Jeg føler det er noe som forfølger meg i livet, som gjør at jeg ikke er lykkelig. Jeg er enkelt og greit aldri særlig fornøyd med meg selv eller glad. Jeg går fra dag til dag som «jaja, da var enda en dag over». 

Nå har ikke jeg ptsd eller begrensninger pga traumer. 
Jeg bare er overbevist om at jeg er mindre verdt fordi jeg ikke er skapt «perfekt». 

Synes du andre også er mindre verdt fordi de er skapt uperfekte? 

Anonymkode: 57fba...6ca

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (49 minutter siden):

Hvorfor eksisterer det bare mager trøst? Og hvordan vet du at det er sånn for alle andre? Hvordan har du fått det for deg? Jeg tror absolutt ikke det er sånn for alle andre.

Fordi alle har noe de sliter med i større eller mindre grad, som dermed er med på å holde de igjen fra hva potensialet ville vært om de ikke hadde den livssituasjonen, de problemene, de tankene, osv. 

Anonymkode: 925de...f8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er det du sliter med? Er det ptsd du har? Hvilke symptomer ødelegger for deg?

Anonymkode: 2dfca...2c4

Jeg kan ikke sosialisere normalt pga traumer. Får sterke hodesmerter og et vedvarende ubehag som kan sitte i i dagesvis. Det er et traume ja.

Tradisjonell eksponering fungerer ikke. Eneste som har effekt er utrolig forsiktige drypp over lang tid. Men i mellomtiden blir det kjempebegrenset hva jeg kan gjøre. Jeg er sosialt normalt utrustet sånn ellers

Anonymkode: 0f193...2cf

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fordi alle har noe de sliter med i større eller mindre grad, som dermed er med på å holde de igjen fra hva potensialet ville vært om de ikke hadde den livssituasjonen, de problemene, de tankene, osv. 

Anonymkode: 925de...f8e

Og hvordan klarer vi dette kunstverket å bli begrenset i vårt ene liv hele tiden?

[UtakknemligDiva]

nachnoo skrev (2 timer siden):

Det er nettopp dette jeg jobber med når jeg utreder og behandler voksne med ADHD/ADD som avvises i det offentlige fordi de er i jobb. Ja, de er i jobb, men de får langt fra utnyttet sitt potensiale om de ikke får behandling.

Men er det adhd som er grunnen til min aggresjon og utålmodighet? 

Jeg blir frustrert fordi enkelte blir veldig fort slitne av meg (feks mamma, nå bruker ikke vi mye tid sammen, men jeg har alltid sett på henne som en brems)

Jeg føler livet skal utforskes mer. Men så er det en del rundt meg som ikke er så glad for alt jeg vil, og jeg merker angsten setter seg i meg. Og jeg irriterer vettet av meg pga det. Jeg er ikke villig til å tilpasse meg hvordan de vil leve. De får heller tilpasse seg meg om de vil ha meg i livet, for jeg er ikke interessert i å bo i hjembygda og reise kanskje 1 gang i året (til annen norsk by). 

Jeg finner aldri ro. Jeg er mye sint i fritiden. Jeg føler aldri ting er bra nok av meg. Men er det egentlig dette som er adhd? 

Ikke meningen å kuppe tråden ts men måtte bare spørre han direkte her

[nachnoo]

UtakknemligDiva skrev (34 minutter siden):

Men er det adhd som er grunnen til min aggresjon og utålmodighet? 

Jeg blir frustrert fordi enkelte blir veldig fort slitne av meg (feks mamma, nå bruker ikke vi mye tid sammen, men jeg har alltid sett på henne som en brems)

Jeg føler livet skal utforskes mer. Men så er det en del rundt meg som ikke er så glad for alt jeg vil, og jeg merker angsten setter seg i meg. Og jeg irriterer vettet av meg pga det. Jeg er ikke villig til å tilpasse meg hvordan de vil leve. De får heller tilpasse seg meg om de vil ha meg i livet, for jeg er ikke interessert i å bo i hjembygda og reise kanskje 1 gang i året (til annen norsk by). 

Jeg finner aldri ro. Jeg er mye sint i fritiden. Jeg føler aldri ting er bra nok av meg. Men er det egentlig dette som er adhd? 

Ikke meningen å kuppe tråden ts men måtte bare spørre han direkte her

Nei. Jeg ville bere, litt på siden, fortelle at mye av det som skjer i psykiatrien nettopp er å prøve å la folk få lov til å få ut sitt potensiale. 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (8 minutter siden):

Nei. Jeg ville bere, litt på siden, fortelle at mye av det som skjer i psykiatrien nettopp er å prøve å la folk få lov til å få ut sitt potensiale. 

Hvis jeg kom til deg og sa jeg var trans men flau for å stå fram med det, ville du ha hjulpet meg til å nå mitt fulle potensiale? Ville du ha hjulpet meg på plass i mitt ønskede kjønn? 

Anonymkode: 57fba...6ca

[nachnoo]

Har liten erfaring med dette, kun en person jeg har fulgt gjennom hele prosessen.  Vedkommende var svært fornøyd. 
Skal dog ikke påberope meg særlig spisskompetanse på området.