Sånn kan det gå...

[Gjest anonym foreløpig]

Det vi hadde fått beskjed om at ikke kunne skje, det har skjedd!!!!!! Jeg sitter her med et lite barn i magen. Vi har valgt ikke å trekke søknaden fra SUAK ennå, etter å ha snakket med adopsjonsforeninga vår. Jeg tør liksom ikke helt tro på at dette går bra. Så jeg driver og venner meg til tanken på at jeg faktisk er gravid. Fra før har vi adoptert ei jente, og vi var så skråsikre på at alle barna våre kom til å være adoptert. Så feil kan en altså ta :-)

Etter å ha hatt noe tid i tenkeboksen, ser vi begge fram til denne måten å få barn på. Det var bare så uventet!! Og det er en veldig omstillingsprosess en må gå gjennom. Den første tanken min var at nå "mister" vi ei hentereise. Men en får jo så mange tanker i en sånn situasjon... Tilbake til det landet vi er blitt så glade i, skal vi uansett...

[tenyrg]

Vil bare få gratulere dere med barnet i magen!

Jeg vet at både det å adoptere og det å få barn fra magen er veldig flott , bare så forskjellig.

Gratulerer!

[Piamisa]

Gratulerer så mye med barnet :-))

Jeg vil bare gjøre deg oppmerksom på at det går an å fryse adopsjonssaken hvis man blir gravid.

Jeg har en venninne som ble gravid etter at de hadde startet med adopsjonsprosessen og de fikk fryse saken sin i 1 år (mot da en lite sum hver mnd.). Hun ville gjøre det, for ting kan jo skje og da slipper man å starte forfra igjen.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med foreningen din for å høre om dere evt. kan ordne en slik løsning.

Lykke til videre med den lille i magen :-)))

Med vennlig hilsen

[Gjest alba]

Gratulerer og lykke til!!!

[grot]

Heisann. Skjønner hva slags følelser du strir med om dagen. Var i samme situasjon i høst. Da jeg plutselig oppdaget jeg var gravid så var det like før søknaden ble behandlet hos suak. Vi trakk søknaden da jeg var ti uker på vei, vi hadde da vært på ultralyd og alt så fint ut. Vi tok ikke sjansen på å vente medå trekke søknaden da vi visste at en klekkelig regning ventet oss etter at søknad var godkjent. Og vi hadde ikke noen grunn til å tro at det skulle gå galt. Noe det altså gjorde etter tre dager!

Det var en forferdelig tid. Følte at jeg mistet to på en gang, selv om vi ikke hadde kommet frem til en tildeling. Vi hadde jo lagt mye arbeid og følelser i adopsjonsprosessen også. Nå har vi snart inne en søknad hos suak igjen. Vi slapp heldigvis å lage ny sosialrapport, selv om saksbehandler hos suak hardnakket holdt på at ny rapport måtte til. Da jeg lurte på hvordan den skulle være, siden ingenting hadde endret seg i livene våre på det halve året, så kom vi til slutt frem til at en ny rapport der vi begrunnet hvorfor den første søknaden ble stoppet ble tilstrekkelig. Hadde vi vært nødt til å gå en ny runde med sosialkontoret tror jeg ikke jeg hadde orket å starte denne prosessen på nytt. Selv om vi hadde ryddige folk som skrev rapporten ferdig i underkant av tre mnd etter vi kontaktet dem første gang, så orket jeg bare ikke tanken på det maset en gang til. Så jeg for min del angrer selvsagt på at søknaden ble trekt, selv om jeg nok hadde kommet til å gjort det samme en gang til. Man bør jo heller ikke gå ut i fra at noe skal gå galt... Og dersom du bærer fram dette barnet og ønsker å adoptere et tredje barn så vil jo søknaden uansett være foreldet til den tid. Man får vel ikke sende inn noen ny søknad før den minste egenfødte er to år, tror jeg. Og dette er jo nærmere tre år fram i tid.

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for å gjøre. Jeg synes du er fantastisk heldig som får lov å oppleve det å bli mor på begge måter. Utrolig heldige er dere:-)

[Wibecke]

Ville bare si gratulerer og lykke til med barnet :-)

Hilsen

[thaisol]

Gratulerer!!! I dette forumet blir jo dette som en "tildeling" *ler*. Håper inderlig dere lykkes. Jeg vil imidlertid råde deg til å vente lengst mulig med å avlyse adopsjonsprosessen - helst inntil 12 uker - og heller "fryse" adopsjonsprosessen etter SUAK-godkjennelsen selv om dette kanskje koster litt ekstra.

Liker egentlig ikke å komme løpende med trasige historier når alt ser ut til å gå godt - men for meg var det iallefall en skikkelig oppmuntring i ellers tunge dager - når SUAK-godkjennelsen kom. Vil derfor råde deg til å avvente å informere SUAK. Jeg ble også (i likhet med deg og grot) gravid mens jeg gikk og ventet på SUAK-godkjenningen. Graviditeten kom svært overraskende -jeg har skriftlig erklæring fra sykehuset på at jeg ikke kan bli gravid- men det skjedde likevel. Jeg hadde ganske mye smerter og blødninger og tok det dermed for gitt at dette ikke ville gå bra - selv om legen min mente alt var OK - og bestemte meg for å utsette avlysningen av adopsjonsprosessen noen uker (vi hadde på den tid enda 2 mnd ventetid igjen hos SUAK). Ukene gikk - og prøvene viste fremdeles 2 blå - og jeg begynte for alvor å tenke på å avlyse adopsjonsprosessen. Synes imidlertid at dette var litt som å "miste" et barn også - et barn med svarte øyne som jeg har et bilde av i hjertet mitt - og ville vente i det lengste med å avlyse adopsjonsprosessen. Etterhvert som ukene gikk begynte jeg likevel å glede meg litt til å få et egenprodusert barn - men hadde heldigvis ikke fortalt dette til omverdenen. Så skulle jeg reise bort en tur med jobben - og fant ut at jeg først måtte få sjekket dette skikkelig. Det viste seg at jeg var 7 uker gravid utenfor livmoren - og operasjonsdato ble bestemt. Dagen før operasjonen begynte imidlertid egglederen å sprekke pga fosteret som var feilplassert - og situasjonen ble relativt dramatisk - men endte heldigvis godt - selv om jeg hadde noen tunge dager etterpå. Mens jeg enda var sykmeldt kom imidlertid godkjenningen fra SUAK - og jeg hadde ingen problemer med å gå tilbake til å glede meg til å bli mor til "h*n med svarte øyne". Jeg lot vel være å informere både VB, SUAK, og omverdenen om graviditeten fordi jeg hadde på følelsen av dette ikke ville gå bra - og det er jeg svært glad for i dag. Anbefaler derfor at du i allefall gjennomgår en skikkelig ultralyd-undersøkelse før du avlyser adopsjonsprosessen.

Ønsker deg imidlertid lykke til på veien videre - og håper at noe slikt ikke hender deg.

[rao]

Vil bare få gratulere dere med barnet i magen!

Jeg vet at både det å adoptere og det å få barn fra magen er veldig flott , bare så forskjellig.

Gratulerer!

Kjære deg ! Håper alt går fint med deg og barnet !

Klem fra

[Gjest misil]

Kjære deg !

Jeg føler med deg, tror jeg vet hvordan du føler det. Kjenner igjen mange av tankene dine fra denne tida i fjor da jeg også med et sjokk oppdaget at det umulige var skjedd, jeg var gravid. Hadde nettopp kommet hjem fra Colombia med en deilig liten gutt (baby), og syntes livet var herlig...

Situasjonen frambrakte blandede følelser hos oss begge, følte som deg at vi samtidig mistet et annet barn (hadde jo planer om en ny hentereise så fort som mulig). Hadde problemer med å forestille oss et "biologisk" barn, muligheten var jo avskrevet for flere år siden.

Det at jeg virkelig hadde et lite barn i magen gikk ikke opp for meg før da vi var på ultralyd (midt i svangerskapet...), og jeg så nurket lå der og sprellet. Det var stort, og vi begynte å glede oss !

Skammer meg nesten litt over mine tanker og følelser på den tiden (på barnets vegne), virker kanskje utakknemlig, men når en som du sier er mentalt innstilt på adopterte barn, kreves det en omstillingsprosess på samme måten som det foregikk en modningsprosess mtp. adopsjon før vi bestemte oss for det.

Jeg husker jeg nesten var redd for å bli gravid da vi gikk og ventet på tildeling, og er i ettertid sjeleglad for at vi rakk å hente barnet før det umulige skjedde. Føler med deg i din situasjon mtp. den pågående adopsjonsprosessen. Tror jeg ville ha vært åpen om saken overfor Adopsjonsforum, kanskje sett det an en liten stund for deretter å legge saken på is inntil videre ("fryse saken").

Det å gå gravid var for meg (...etterhvert) en stor opplevelse. Og nå om dagen er det virkelig fantastisk å ha to så forskjellige barn, ikke bare utseendemessig, men også i lynne og utvikling. Eldstemann er veldig aktiv og kosete og de er allerede veldig opptatt av hverandre. Er bare 13 mnd.´s aldersforskjell på dem (1/2 og 11/2 år), så dagene blir ganske intense.

...men tross hektiske dager med to småttiser drømmer jeg som deg likevel om en ny hentereise, men innser at dette nok bare må forbli en drøm.

Må få ønske deg lykke til !!!

hilsen fra