Hvorfor skal en ikke få en pasient til å love å ikke ta selvmord?

[AnonymBruker]

Da jeg var suicidal sa sykepleieren jeg snakket med at han hadde lært at de ikke skulle få en pasient til å love at de ikke skulle ta selvmord. Hvorfor det egentlig?

Anonymkode: b10a5...760

[AnonymBruker]

Sikkert fordi det ikke har noen hensikt?

Anonymkode: 236d9...fc1

[bibben]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Da jeg var suicidal sa sykepleieren jeg snakket med at han hadde lært at de ikke skulle få en pasient til å love at de ikke skulle ta selvmord. Hvorfor det egentlig?

Anonymkode: b10a5...760

Jeg har opplevd det stikk motsatte; at jeg må love/forsikre om å avstå fra nettopp det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Sikkert fordi det ikke har noen hensikt?

Anonymkode: 236d9...fc1

Hvorfor har det ikke det? Fordi man bare kan bryte løftet uansett, eller skjønner jeg det rett da?

Anonymkode: b10a5...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvorfor har det ikke det? Fordi man bare kan bryte løftet uansett, eller skjønner jeg det rett da?

Anonymkode: b10a5...760

Ja, fordi det å bryte løftet får ingen konsekvenser. Da har ikke et løfte noen hensikt. 

Anonymkode: 236d9...fc1

[Ftss]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da jeg var suicidal sa sykepleieren jeg snakket med at han hadde lært at de ikke skulle få en pasient til å love at de ikke skulle ta selvmord. Hvorfor det egentlig?

Anonymkode: b10a5...760

Kanskje fordi at om pasienten lover noe så legger det litt ekstra press på vedkommende som kanskje er det siste den trenger? Bare en tanke, aldri hørt om det før.

[FjellOgDalar]

Jeg tror ikke det fungerer i praksis. Det blir lett å si det den som stiller kravet ønsker å høre. 

Ellers vil det å garantere at man ikke skal ty til destruktiv atferd lett gjøre det vanskelig å være ærlig hvis man likevel sprekker, selvskader etc. 

Det betyr ikke at jeg mener det ikke skal få konsekvenser, men det er bedre å ha en dialog rundt det. Samt å utforske andre måter å håndtere uutholdelige følelser på. 

[AnonymBruker]

I min terapi ville det forskjøvet dynamikken/rollene om jeg skulle lovet å ikke ta selvmord, eller gjøre eller ikke gjøre hva som helst egentlig. Det ville gjort terapeuten/helsevesenet til en slags forelder som skal si hva jeg skal og ikke skal. Jeg ville følt meg ønsket, passet på, liten, det ville gjort godt og jeg ville ha likt det veldig. Men det er ikke hva jeg har behov for, jeg har behov for å være selvstendig, voksen, ansvarlig, ta egne valg og lære meg å styre skuta uten å bli passet på. 

Anonymkode: 5c3d1...79a

[Sokk]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

I min terapi ville det forskjøvet dynamikken/rollene om jeg skulle lovet å ikke ta selvmord, eller gjøre eller ikke gjøre hva som helst egentlig. Det ville gjort terapeuten/helsevesenet til en slags forelder som skal si hva jeg skal og ikke skal. Jeg ville følt meg ønsket, passet på, liten, det ville gjort godt og jeg ville ha likt det veldig. Men det er ikke hva jeg har behov for, jeg har behov for å være selvstendig, voksen, ansvarlig, ta egne valg og lære meg å styre skuta uten å bli passet på. 

Anonymkode: 5c3d1...79a

Det var et interessant perspektiv, som jeg ikke har tenkt så mye på før. Takk for at du deler.

Jeg tror jeg ville blitt veldig irritert hvis noen ba meg love noe sånt, for jeg hadde opplevd det som nedlatende og kontrollerende. Jeg hadde følt meg satt i bås, og jeg hadde følt at psykologen overhodet ikke forsto meg.

Hvorvidt jeg skal begå selvmord eller ikke er jo faktisk ikke opp til en eller annen teit psykolog. Hvis hensynet til mine pårørende ikke er nok til å hindre meg, så tviler jeg sterkt på at et løfte til eller annen behandler i psykiatrien plutselig skal være mer tungtveiende. Jeg synes det er lite nyttig med et slags pålegg om å ikke ta eget liv, det hadde vært mer nyttig å få hjelp til eventuelle grunner til at jeg fikk slike ønsker. Jeg blir ganske irritert bare ved tanken, faktisk. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (9 timer siden):

Det var et interessant perspektiv, som jeg ikke har tenkt så mye på før. Takk for at du deler.

Jeg tror jeg ville blitt veldig irritert hvis noen ba meg love noe sånt, for jeg hadde opplevd det som nedlatende og kontrollerende. Jeg hadde følt meg satt i bås, og jeg hadde følt at psykologen overhodet ikke forsto meg.

Hvorvidt jeg skal begå selvmord eller ikke er jo faktisk ikke opp til en eller annen teit psykolog. Hvis hensynet til mine pårørende ikke er nok til å hindre meg, så tviler jeg sterkt på at et løfte til eller annen behandler i psykiatrien plutselig skal være mer tungtveiende. Jeg synes det er lite nyttig med et slags pålegg om å ikke ta eget liv, det hadde vært mer nyttig å få hjelp til eventuelle grunner til at jeg fikk slike ønsker. Jeg blir ganske irritert bare ved tanken, faktisk. 

Enig med deg at hensyn til familie og pårørende er det ultimate uttalte eller underliggende for løftet man gir seg selv eller andre for å ikke begå sm. Jeg har inngått et slikt løfte med meg selv, som jeg bare har som en underliggende fakta uansett hva slags tanker som kommer og går under en depresjon f.eks. Har vært gjennom en prosess der sm som løsning på noe som helst har blitt til tabu (for meg selv), og den konklusjonen eier jeg helt selv, uten innvirkning fra andre direkte. Tror det er viktig og at alle må gjennom en prosess på egenhånd for å komme dit. Og forhåpentlig når man dit. 

På den andre siden er det ikke alle som er i posisjon til å love eller garantere noe som helst om egen adferd i fremtiden. Selv om ikke sm trenger å ha rot i "psykdom", så går jeg ut fra at en del mennesker har begått sm i en tilstand der de ikke har hatt innsikt, forståelse eller klar oversikt over det de drev med. Det er vel vanskelig å undersøke og bevise på etterskudd, foruten der mennesker har en journal med tidligere psykose kanskje hvor en kan anta. Men alle kan bli psykotiske under visse omstendigheter, så vil jo være forsiktig med å anta at et sm er en nøye overveid avgjørelse... Har noe med "skyldspørmsmål" å gjøre etterpå også. Jeg har lært meg å anta at en person IKKE mente å forårsake all elendighet de etterlot seg gjennom et sm, å godta at de med en viss sannsynlighet har hatt redusert evne til å vurdere, nettopp pga psykdom... Jeg lar tvilen komme dem til gode. Til og med folk som er foreldre. Tanker om slike har opptatt meg en del før. Sinne på helt ukjente mennesker for det de har gjort mot sine barn. Må klarer jeg å kjenne på empati/sorg på barnas vegne uten å hate foreldrene. 

Anonymkode: f2bec...157

[AnonymBruker]

Sokk skrev (13 timer siden):

Det var et interessant perspektiv, som jeg ikke har tenkt så mye på før. Takk for at du deler.

Jeg tror jeg ville blitt veldig irritert hvis noen ba meg love noe sånt, for jeg hadde opplevd det som nedlatende og kontrollerende. Jeg hadde følt meg satt i bås, og jeg hadde følt at psykologen overhodet ikke forsto meg.

Hvorvidt jeg skal begå selvmord eller ikke er jo faktisk ikke opp til en eller annen teit psykolog. Hvis hensynet til mine pårørende ikke er nok til å hindre meg, så tviler jeg sterkt på at et løfte til eller annen behandler i psykiatrien plutselig skal være mer tungtveiende. Jeg synes det er lite nyttig med et slags pålegg om å ikke ta eget liv, det hadde vært mer nyttig å få hjelp til eventuelle grunner til at jeg fikk slike ønsker. Jeg blir ganske irritert bare ved tanken, faktisk. 

Jeg skjønner absolutt det med at du ville blitt irritert. Både ditt og mitt perspektiv bunner jo i autonomi. Jeg trenger mer autonomi i livet mitt, du ønsker ikke å bli fratatt din autonomi og vil beskytte den.

Anonymkode: 5c3d1...79a