Hva er fordelene og ulempene med å være mer åpen og ærlig med familie og venner?

[𝚂 𝚔 𝚢]

Hva mener dere er fordelene og ulempene med å være mer åpen og ærlig med familie og venner?

Jeg har siden jeg først ble psykisk syk blitt oppfordret av helsepersonell til å være mer åpen og ærlig med mine foreldre om hvordan jeg har det. Jeg holder stort sett alt for meg selv fordi jeg vil skåne de mest mulig og jeg ikke vil at de skal bekymre seg for meg. Samtidig er det også en del av meg som er redd for hvordan de vil se på meg om jeg åpner mer opp og er mer ærlig. Samtidig er vi også en familie som ikke bruker å snakke om personlige ting eller ting som er vondt og vanskelig, så jeg føler det blir vanskelig hvis det blir jeg som skal ta det første steget.

(I forhold til venner har jeg ingen nære venner nå, men håper å få det i fremtiden så inkluderte derfor det også ettersom det ville være fint å vite litt om det også). 

[Glitter]

Jeg ser bare fordeler med å være fortrolig ovenfor nær familie og venner. Så sant det er en trygg relasjon. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Jeg ser bare fordeler med å være fortrolig ovenfor nær familie og venner. Så sant det er en trygg relasjon. 

Hva synes du fordelene er? 

[Glitter]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (2 minutter siden):

Hva synes du fordelene er? 

At da får vi mulighet til gode samtaler, jeg gir de mulighet til å støtte meg og de finner trygghet i å vite hva som foregår inni meg. De er jo bekymret for meg når de merker jeg er dårlig og jeg ikke vil snakke om noe. Uvitenhet gjør ting verre. Det er feil å tenke at man skåner de ved å ikke si noe. Da må de gjette seg til hva som skjer og det skaper utrygghet. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Glitter skrev (Akkurat nå):

At da får vi mulighet til gode samtaler, jeg gir de mulighet til å støtte meg og de finner trygghet i å vite hva som foregår inni meg. De er jo bekymret for meg når de merker jeg er dårlig og jeg ikke vil snakke om noe. Uvitenhet gjør ting verre. Det er feil å tenke at man skåner de ved å ikke si noe. Da må de gjette seg til hva som skjer og det skaper utrygghet. 

Jeg skjønner. Siste setningen du skriver traff meg spesielt, jeg har nok gjort vondt verre alle disse årene med å holde alt for meg selv. For det er jo så klart ikke slik at mine foreldre er helt uvitende til at jeg sliter, de ser jo det ofte på meg når jeg er dårlig og de får stort sett vite om det når jeg innlagt. Men jeg har et spørsmål til: Har du alltid vært åpen og ærlig? For jeg lurer litt på hvordan jeg begynner med å åpne opp og være mer ærlig. Jeg har det heldigvis bra nå da, men hvis/når jeg skulle bli dårlig igjen.

[emilie321]

Jeg kunne overhode ikke snakke med mine foreldre, både fordi det aldri skulle snakkes om noe og de var en stor del av problemet. Så det ville være nyttesløst. Men har idag venner jeg kan snakke litt med, men vil ikke si altfor mye da det kan bli for mye for de. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

emilie321 skrev (1 minutt siden):

Jeg kunne overhode ikke snakke med mine foreldre, både fordi det aldri skulle snakkes om noe og de var en stor del av problemet. Så det ville være nyttesløst. Men har idag venner jeg kan snakke litt med, men vil ikke si altfor mye da det kan bli for mye for de. 

Så leit å høre. Godt å høre du har venner du kan snakke litt med, skjønner du ikke vil si alt for mye, men det er jo fint å kunne dele litt i alle fall.

[Glitter]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (20 minutter siden):

Jeg skjønner. Siste setningen du skriver traff meg spesielt, jeg har nok gjort vondt verre alle disse årene med å holde alt for meg selv. For det er jo så klart ikke slik at mine foreldre er helt uvitende til at jeg sliter, de ser jo det ofte på meg når jeg er dårlig og de får stort sett vite om det når jeg innlagt. Men jeg har et spørsmål til: Har du alltid vært åpen og ærlig? For jeg lurer litt på hvordan jeg begynner med å åpne opp og være mer ærlig. Jeg har det heldigvis bra nå da, men hvis/når jeg skulle bli dårlig igjen.

Jeg har alltid vært åpen med de, men har i perioder stengt de ute. Da har de blitt mer stresset. 

Men man må jo ha en trygg relasjon til sine foreldre hvis man skal dele mer. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Glitter skrev (10 minutter siden):

Jeg har alltid vært åpen med de, men har i perioder stengt de ute. Da har de blitt mer stresset. 

Men man må jo ha en trygg relasjon til sine foreldre hvis man skal dele mer. 

Jeg skjønner. 

Ja, det er sant. Jeg har nå et ønske om å dele mer, men gruer meg. Men jeg tenker i alle fall at hvis jeg skulle bli dårlig igjen kan jeg da forsøke åpne opp og dele mer, hvis ikke lar jeg det bare ligge. Det er vel like greit? Eller er der noen fordeler med å snakke om dårlige perioder som har vert når man har det bra?

[Glitter]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner. 

Ja, det er sant. Jeg har nå et ønske om å dele mer, men gruer meg. Men jeg tenker i alle fall at hvis jeg skulle bli dårlig igjen kan jeg da forsøke åpne opp og dele mer, hvis ikke lar jeg det bare ligge. Det er vel like greit? Eller er der noen fordeler med å snakke om dårlige perioder som har vert når man har det bra?

Det må du kjenne på selv. Om det er noen fordel med det. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Glitter skrev (Akkurat nå):

Det må du kjenne på selv. Om det er noen fordel med det. 

Ja, det er jo sant. Er bare at jeg tror jeg har blitt så fastlåst i "hold alt for meg selv" prinsippet mitt at jeg ikke klarer se noen fordeler selv. Men jeg får forsøke tenke litt på det.

[Sokk]

Jeg har ikke fortalt detaljene til foreldrene mine. De vet ikke de verste symptomene jeg har opplevd, de verste tingene jeg har gjort, eller ting jeg har blitt utsatt for. Jeg forteller dem heller ikke detaljert om hvordan jeg har det psykisk til enhver tid.

Jeg har imidlertid vært åpen om diagnose, de har lært litt mer om diagnosen, og jeg har forklart at det ikke egentlig handler så mye om bare humør, som det handler om energi og hvordan jeg (ikke) fungerer. De kan også observere ting selv, som at jeg blir flatere/tregere og at jeg sliter med husarbeid, å komme meg til studiested, eller å dusje. Jeg har også fortalt om noen spesifikke fobier/angst og hvordan det har blitt bedre med eksponering. Sistnevnte er jeg også ganske åpen om med et bredere publikum, det føles ikke så tabubelagt eller farlig. 

Jeg kan også være litt selektiv og fortelle dem om ting jeg tror de vil være enig i, som f.eks en psykologbehandling jeg var veldig misfornøyd med. Da har jeg fått støtte, trolig særlig fordi det resonnerte med de oppfatningene de hadde fra før.

For meg er det nyttig å ha en viss dialog om min psyke med mine foreldre fordi de er en viktig del av min mestringsplan. Jeg har et stort behov for avlastning fra dem hvis jeg blir veldig deprimert og da er det greit å holde dem litt oppdatert og å hjelpe dem med å forstå det behovet. Nå har de sett såpass mange depresjoner at jeg tror de har en forståelse for at det er et reelt behov.

Det er likevel mye jeg ikke har fortalt. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Jeg har ikke fortalt detaljene til foreldrene mine. De vet ikke de verste symptomene jeg har opplevd, de verste tingene jeg har gjort, eller ting jeg har blitt utsatt for. Jeg forteller dem heller ikke detaljert om hvordan jeg har det psykisk til enhver tid.

Jeg har imidlertid vært åpen om diagnose, de har lært litt mer om diagnosen, og jeg har forklart at det ikke egentlig handler så mye om bare humør, som det handler om energi og hvordan jeg (ikke) fungerer. De kan også observere ting selv, som at jeg blir flatere/tregere og at jeg sliter med husarbeid, å komme meg til studiested, eller å dusje. Jeg har også fortalt om noen spesifikke fobier/angst og hvordan det har blitt bedre med eksponering. Sistnevnte er jeg også ganske åpen om med et bredere publikum, det føles ikke så tabubelagt eller farlig. 

Jeg kan også være litt selektiv og fortelle dem om ting jeg tror de vil være enig i, som f.eks en psykologbehandling jeg var veldig misfornøyd med. Da har jeg fått støtte, trolig særlig fordi det resonnerte med de oppfatningene de hadde fra før.

For meg er det nyttig å ha en viss dialog om min psyke med mine foreldre fordi de er en viktig del av min mestringsplan. Jeg har et stort behov for avlastning fra dem hvis jeg blir veldig deprimert og da er det greit å holde dem litt oppdatert og å hjelpe dem med å forstå det behovet. Nå har de sett såpass mange depresjoner at jeg tror de har en forståelse for at det er et reelt behov.

Det er likevel mye jeg ikke har fortalt. 

Jeg har også vært åpen om diagnoser og i forhold til bipolar deltok foreldrene mine på pårørende delen av bipolarkurset jeg var på. Så de har jo et ønske om å lære mer og å være der. Jeg tror jeg bare må tørre slippe de mer inn. Jeg tror nok at når jeg åpner mer opp er det nok mye jeg ikke kommer til å fortelle om, men jeg tenker i alle fall nå etter å ha reflektert en del at litt åpenhet er bedre enn ingen.

[psykedeliker]

Du virker veldig opptatt av relasjonelle og moralske begreper, istedenfor å ha fokuset ditt på å løse problemer. Det du burde fokusere på er hva dine nærmeste trenger å vite og hvorfor, ikke på konsepter som "åpenhet", "ærlighet" eller å "slippe noen inn".

[𝚂 𝚔 𝚢]

psykedeliker skrev (59 minutter siden):

Du virker veldig opptatt av relasjonelle og moralske begreper, istedenfor å ha fokuset ditt på å løse problemer. Det du burde fokusere på er hva dine nærmeste trenger å vite og hvorfor, ikke på konsepter som "åpenhet", "ærlighet" eller å "slippe noen inn".

Ja, det kan hende jeg er. Jeg skal forsøke fokusere mer på det.

[skogbrann]

Jeg deler det jeg tenker er nødvendig eller bra for personen å vite. Hvis jeg er såpass deprimert at det er synlig, og dermed påvirker hvordan jeg oppfører meg overfor andre så tenker jeg at personene det påvirker har rett til å vite dette. De har godt av å vite at det ikke handler om dem, eller noe som er galt i vår relasjon, men om hvordan jeg har det. Greier ikke ut om depressive tanker og følelser eller andre ting som kan være belastende å høre, bare at jeg har en dårlig periode eller er deprimert og at det er derfor jeg oppfører meg og fremstår som jeg gjør. Bruker ikke venner og familie til «støttesamtaler». 

Mine nærmeste venner vet dermed også om mine psykiske lidelser, og litt generelt om hvordan dette har og kan påvirke meg. Min nærmeste familie vet mye mer. Jeg er også åpen om noe hvis jeg trenger hjelp i forbindelse med dette, og tror at de både kan og vil hjelpe. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

skogbrann skrev (34 minutter siden):

Jeg deler det jeg tenker er nødvendig eller bra for personen å vite. Hvis jeg er såpass deprimert at det er synlig, og dermed påvirker hvordan jeg oppfører meg overfor andre så tenker jeg at personene det påvirker har rett til å vite dette. De har godt av å vite at det ikke handler om dem, eller noe som er galt i vår relasjon, men om hvordan jeg har det. Greier ikke ut om depressive tanker og følelser eller andre ting som kan være belastende å høre, bare at jeg har en dårlig periode eller er deprimert og at det er derfor jeg oppfører meg og fremstår som jeg gjør. Bruker ikke venner og familie til «støttesamtaler». 

Mine nærmeste venner vet dermed også om mine psykiske lidelser, og litt generelt om hvordan dette har og kan påvirke meg. Min nærmeste familie vet mye mer. Jeg er også åpen om noe hvis jeg trenger hjelp i forbindelse med dette, og tror at de både kan og vil hjelpe. 

Gode argumenter. Spesielt dette med at personer kan tenke at det handler om dem har jeg ikke tenkt over før. Det kan sikkert være fint å dele da ja for å avklare.

Jeg tenker jeg nok kan være bedre på å be om hjelp i dårlige perioder. Jeg er litt redd for å være en ekstrabelastning så jeg ber aldri om hjelp. Kan takke ja til hjelp om jeg får konkret spørsmål om det da, men for det meste sier jeg at det går greit.

[stjernestøv]

Min mor så alltid på meg før når jeg var dårlig så hun visste at jeg slet men visste ikke diagnose, hun brydde seg om meg. Min far ville helst ikke høre snakk om det. Venner vet noe, vi sliter psykisk alle sammen så det er naturlig at vi snakker om det.