Utålmodig til å se endringer

[𝚂 𝚔 𝚢]

Jeg har nylig begynt i terapi igjen og merker at jeg denne gangen er veldig utålmodig og ønsker å se endringer med en gang. Samtidig blir jeg ganske skuffet over meg selv når det ikke er realiteten fordi jeg er så klar for å begynne å leve mitt ‘nye liv’ der jeg lever som den personen jeg ønsker/drømmer om å være, men så får jeg det ikke til (fordi den jeg er er så langt fra den jeg vil være). Jeg skjønner jo egentlig innerst inne at endring tar stort sett lengre tid samtidig som det er vanlig at det ikke alltid er fremgang hele tiden, men også tilbakesteg. Så hvorfor er det så vanskelig likevel? Og hvordan takler man det bedre?

[Sokk]

Kanskje det handler om å akseptere at du aldri en dag vil våkne opp og være i ditt «nye liv»?

Livet ditt er nå og du er den du er, så kanskje kan du ta små steg i terapien til å utvikle deg videre fra der du er.

Det er veldig dumt å sitte passivt å vente på at livet skal begynne. Jeg levde nesten hele livet til nå med å «forberede meg» til livet skulle begynne. Nå snur jeg meg derimot tilbake og jeg ser at bakketoppen er passert. Jeg er liksom på vei nedover igjen uten å innse at livet hadde begynt. Jeg vet til og med hvilken dag jeg nådde toppen.

Ikke vent. Vi er alle utilstrekkelige som mennesker, men livet er nå uansett. Det blir aldri perfekt. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Sokk skrev (10 minutter siden):

Kanskje det handler om å akseptere at du aldri en dag vil våkne opp og være i ditt «nye liv»?

Livet ditt er nå og du er den du er, så kanskje kan du ta små steg i terapien til å utvikle deg videre fra der du er.

Det er veldig dumt å sitte passivt å vente på at livet skal begynne. Jeg levde nesten hele livet til nå med å «forberede meg» til livet skulle begynne. Nå snur jeg meg derimot tilbake og jeg ser at bakketoppen er passert. Jeg er liksom på vei nedover igjen uten å innse at livet hadde begynt. Jeg vet til og med hvilken dag jeg nådde toppen.

Ikke vent. Vi er alle utilstrekkelige som mennesker, men livet er nå uansett. Det blir aldri perfekt. 

Ja, det kan godt hende at det handler om å akseptere det, og det du skriver om å ta små steg tenker jeg også er ganske viktig. For det er jo egentlig ganske urealistisk å tenke at jeg f.eks skal gå fra å ikke ha noen nær til å plutselig ha en nær 'beste'venninne jeg er 100% åpen og ærlig med. For det første hadde jeg ikke fått det til med mine forutsetninger og for det andre tar det jo lang tid å bygge en slik relasjon med noen. 

Det er dumt å sitte passivt å vente, og det du skriver i dette avsnittet traff meg veldig. For det er jo akkurat det jeg gjør. Eller, jeg forsøker jo å finne litt ut av hvordan jeg kan få en venninne, tørre starte med en ny hobby, endre meg til det bedre på forskjellige områder osv, men å faktisk ta de stegene som det kreves for å klare det sliter jeg veldig med. Jeg tror jeg på en måte har for store forventninger og også er litt handlingslammet av redsel, for å feile, for å bli avvist, for å oppleve vonde/negative følelser osv. Jeg er og egnetlig så redd for at den dagen jeg dør kommer jeg til å sitte der å angre (på alt jeg ikke turte og sjansene jeg aldri tok), men selv med den tanken i hodet klarer jeg ikke handle. Det virker litt håpløst.

Endret 6 timer siden av 𝚂 𝚔 𝚢

[psykedeliker]

Det eneste du trenger å fokusere på er at ditt nye liv er HER og NÅ.

[𝚂 𝚔 𝚢]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Det eneste du trenger å fokusere på er at ditt nye liv er HER og NÅ.

Godt poeng. I listen over ting jeg ønsker hjelp med i terapi har jeg faktisk å "være mer her og nå". For jeg har en lei tendens til å bruke mye tid i tankene på både fortiden og fremtiden. Så jeg burde kanskje fokusere litt mer på hva jeg kan gjøre her og nå og i dag for å komme litt nærmere de målene jeg har satt meg og være bevisst på hvilke valg og små steg jeg kan ta som fører meg mot å bli den personen jeg ønsker bli. 

[psykedeliker]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (1 minutt siden):

Så jeg burde kanskje fokusere litt mer på hva jeg kan gjøre her og nå og i dag for å komme litt nærmere de målene jeg har satt meg og være bevisst på hvilke valg og små steg jeg kan ta som fører meg mot å bli den personen jeg ønsker bli.

Det finnes mange foreninger, lag, og enkeltpersoner som er opptatt av det samme. Har du prøvd å finne noen av dem?

[Sokk]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (14 minutter siden):

Ja, det kan godt hende at det handler om å akseptere det, og det du skriver om å ta små steg tenker jeg også er ganske viktig. For det er jo egentlig ganske urealistisk å tenke at jeg f.eks skal gå fra å ikke ha noen nær til å plutselig ha en nær 'beste'venninne jeg er 100% åpen og ærlig med. For det første hadde jeg ikke fått det til med mine forutsetninger og for det andre tar det jo lang tid å bygge en slik relasjon med noen. 

Det er dumt å sitte passivt å vente, og det du skriver i dette avsnittet traff meg veldig. For det er jo akkurat det jeg gjør. Eller, jeg forsøker jo å finne litt ut av hvordan jeg kan få en venninne, tørre starte med en ny hobby, endre meg til det bedre på forskjellige områder osv, men å faktisk ta de stegene som det kreves for å klare det sliter jeg veldig med. Jeg tror jeg på en måte har for store forventninger og også er litt handlingslammet av redsel, for å feile, for å bli avvist, for å oppleve vonde/negative følelser osv. Jeg er og egnetlig så redd for at den dagen jeg dør kommer jeg til å sitte der å angre (på alt jeg ikke turte og sjansene jeg aldri tok), men selv med den tanken i hodet klarer jeg ikke handle. Det virker litt håpløst.

Jeg har lest meg litt opp på BET-behandling i det siste, ikke fordi jeg kunne tenke meg å delta på det selv, men fordi jeg synes det høres ut som en helt forferdelig behandling.

Likevel er det en del av det du skriver som treffer litt på filosofien deres. Kanskje du kunne hatt nytte av å google det og lese hva de tenker.

For det høres virkelig ut som du unngår veldig mye for å slippe å kjenne på vonde følelser. Hvor mye friere hadde du ikke vært hvis du ble kvitt noe av den frykten og klarte å stå i det?

For hvordan kan du få en nær venninne hvis du ikke engang tør å være sårbar overfor psykologen din? Det skjer ikke av å sitte og vente.

Så tenker jeg også at ting tar tid. Jeg har i mange år vært redd for å kjøre bil og jeg har unngått det. For snart et år siden kjøpte jeg meg likevel bil igjen og jeg må kjøre barna på aktiviteter 1-2 ganger i uken. Jeg bare må og jeg kan ikke unngå det. Jeg synes fortsatt bilkjøring er stress, men det er litt mindre stress enn før. Tidligere tenkte jeg at et par kjøreturer skulle være nok eksponering til å bli kvitt angsten, men da gjorde jeg det bare verre, for jeg merket hvor mye angst jeg fikk og da ville jeg unngå det mer. Men nå begynner det å bli litt bedre. Jeg er i større grad i stand til å tilgi meg selv for ikke å kjøre helt «perfekt» (som i at en annen bilfører kan ha blitt irritert på meg) og for å akseptere at vanskelige situasjoner vil oppstå og at det stort sett går bra. Og at ingen av de andre bilistene er perfekte heller. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

psykedeliker skrev (12 minutter siden):

Det finnes mange foreninger, lag, og enkeltpersoner som er opptatt av det samme. Har du prøvd å finne noen av dem?

Egentlig ikke. Jeg deltok på et mindfulness kurs for et halvår siden da, og det handlet jo en del om å være her og nå. Men har ikke kontakt med noen derfra lenger.

[psykedeliker]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (12 minutter siden):

Egentlig ikke.

Å være i nuet handler om å se mulighetene rundt seg, så her må du komme deg ut av følelsesenes fengsel og ta i bruk intellektet ditt til det det er laget for. Hva tenker du om virkeligheten? Eksisterer den uavhengig av hvordan du opplever den, eller er det din opplevelse som skaper virkeligheten?

[𝚂 𝚔 𝚢]

Sokk skrev (7 minutter siden):

Jeg har lest meg litt opp på BET-behandling i det siste, ikke fordi jeg kunne tenke meg å delta på det selv, men fordi jeg synes det høres ut som en helt forferdelig behandling.

Likevel er det en del av det du skriver som treffer litt på filosofien deres. Kanskje du kunne hatt nytte av å google det og lese hva de tenker.

For det høres virkelig ut som du unngår veldig mye for å slippe å kjenne på vonde følelser. Hvor mye friere hadde du ikke vært hvis du ble kvitt noe av den frykten og klarte å stå i det?

For hvordan kan du få en nær venninne hvis du ikke engang tør å være sårbar overfor psykologen din? Det skjer ikke av å sitte og vente.

Så tenker jeg også at ting tar tid. Jeg har i mange år vært redd for å kjøre bil og jeg har unngått det. For snart et år siden kjøpte jeg meg likevel bil igjen og jeg må kjøre barna på aktiviteter 1-2 ganger i uken. Jeg bare må og jeg kan ikke unngå det. Jeg synes fortsatt bilkjøring er stress, men det er litt mindre stress enn før. Tidligere tenkte jeg at et par kjøreturer skulle være nok eksponering til å bli kvitt angsten, men da gjorde jeg det bare verre, for jeg merket hvor mye angst jeg fikk og da ville jeg unngå det mer. Men nå begynner det å bli litt bedre. Jeg er i større grad i stand til å tilgi meg selv for ikke å kjøre helt «perfekt» (som i at en annen bilfører kan ha blitt irritert på meg) og for å akseptere at vanskelige situasjoner vil oppstå og at det stort sett går bra. Og at ingen av de andre bilistene er perfekte heller. 

Jeg vurderte faktisk å søke meg inn på BET-behandling for noen år siden og leste meg opp på det da, men det ble bare med tanken. Hovedgrunnene til det var reisevei og at man må være innlagt mens man gjennomgår behandlingen (jeg er ikke så glad i å være innlagt eller være ute av mitt virkelige liv). Og at jeg tenkte at jeg ikke er dårlig nok for å få tilbud om behandling der ettersom det første som kommer opp når man googler er "BET er medisinfri døgnbehandling for pasienter med alvorlige og sammensatte psykiske lidelser som har lite nytte av annen behandling." Hva tenker du om det? Tror du jeg kunne fått plass der selv om jeg ikke passer inn i den kategorien? For akkurat nå er jeg egentlig villig til å forsøke hva som helst i et forsøk på å få fremgang, så kunne vurdert å sende inn en søknad bare for å se om jeg ble tatt inn. Det er vel uansett ganske lang ventetid der ettersom jeg har forstått det.

Du har nok rett i at jeg unngår mye for å slippe kjenne på vonde følelser. Det hadde vært en lettelse å ha klart å være mer fri. Og jeg tror nok nøkkelen for meg her faktisk er å, som du sier, å bli kvitt noe av frykten og klare å stå i det. Jeg er ikke helt lukket hos behandler da, men jeg angrer fullstendig hver gang jeg føler jeg har delt for mye og vært for åpen og det krever veldig mye av meg å gå dit. Har avsluttet tidligere behandlere flere ganger pga dette (jeg har følt de har begynt å kjenne meg for godt og komme for nær).

[𝚂 𝚔 𝚢]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

Å være i nuet handler om å se mulighetene rundt seg, så her må du komme deg ut av følelsesenes fengsel og ta i bruk intellektet ditt til det det er laget for. Hva tenker du om virkeligheten? Eksisterer den uavhengig av hvordan du opplever den, eller er det din opplevelse som skaper virkeligheten?

Det var et vanskelig spørsmål, sånn umiddelbart tror jeg at jeg ville svart at virkeligheten eksisterer uavhenig av hvordan jeg opplever den, men tror jeg må tenke litt på det før jeg gir et endelig svar. 

[Glitter]

Jeg synes ikke BET var noe særlig. Har ikke tatt med meg noe særlig av det. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Glitter skrev (8 minutter siden):

Jeg synes ikke BET var noe særlig. Har ikke tatt med meg noe særlig av det. 

Kunne du utdypet hvorfor? Jeg ønsker gjerne høre andre som har vært der sine erfaringer.

Endret 5 timer siden av 𝚂 𝚔 𝚢

[Sokk]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (11 minutter siden):

va tenker du om det? Tror du jeg kunne fått plass der selv om jeg ikke passer inn i den kategorien?

Det har jeg ingen forutsetninger for å vurdere. Jeg ville ikke deltatt på noe slikt for meg selv, jeg tror stresset ville blitt utelukkende negativt for meg og gjort meg verre. Men folk er forskjellige. Det var egentlig ikke ment som et forslag til behandling, mer som et forslag til å tenke over at det er veldig dumt hvis man ikke tør å leve livet fordi man ikke klarer å stå i vonde følelser.

Folk flest står jo i en haug av vonde følelser hver dag. Jeg tenker på alle jeg må samhandle med bare for å gå på butikken, eller lufte hunden. Jeg føler alt går galt. I de fleste jobber er det også mange utfordrende sosiale situasjoner og vanskelige beslutninger hver dag. Å åpne en nettavis eller lese innlegg på et forum forteller meg at jeg er et dårlig menneske.

Vi blir bombardert av vonde følelser og det er umulig å unngå. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Det har jeg ingen forutsetninger for å vurdere. Jeg ville ikke deltatt på noe slikt for meg selv, jeg tror stresset ville blitt utelukkende negativt for meg og gjort meg verre. Men folk er forskjellige. Det var egentlig ikke ment som et forslag til behandling, mer som et forslag til å tenke over at det er veldig dumt hvis man ikke tør å leve livet fordi man ikke klarer å stå i vonde følelser.

Folk flest står jo i en haug av vonde følelser hver dag. Jeg tenker på alle jeg må samhandle med bare for å gå på butikken, eller lufte hunden. Jeg føler alt går galt. I de fleste jobber er det også mange utfordrende sosiale situasjoner og vanskelige beslutninger hver dag. Å åpne en nettavis eller lese innlegg på et forum forteller meg at jeg er et dårlig menneske.

Vi blir bombardert av vonde følelser og det er umulig å unngå. 

Åja, da misforsto jeg deg litt. Beklager det. Ellers er jeg veldig enig i at det er veldig dumt hvis man ikke tør å leve livet fordi man ikke klarer å stå i vonde følelser. Jeg håper jeg kan klare å endre meg nå slik at jeg slipper å angre til slutt.

Du har jo rett i at vonde følelser er umulig å unngå. Jeg tror jeg med stor fordel kunne lært meg å bedre stå i vonde følelser. Men hvordan lærer man seg det egentlig? Vet ikke om jeg er klar for å stille spørsmålet til min behandler, så spør heller her.

[Glitter]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (23 minutter siden):

Kunne du utdypet hvorfor? Jeg ønsker gjerne høre andre som har vært der sine erfaringer.

De tror ikke på diagnoser, presser deg til å slutte på medisiner du vil gå på, jeg fant det meningsløst å snakke med ulike behandlere hver eneste dag da det ikke ble noen rød tråd, opplevde deres syn på psykisk helse nesten ble som en hjerneevasking hvor de var lite åpen for at mye forskning sa noe annet enn det de sa. 

Husker ikke mer detaljert enn dette. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Glitter skrev (5 minutter siden):

De tror ikke på diagnoser, presser deg til å slutte på medisiner du vil gå på, jeg fant det meningsløst å snakke med ulike behandlere hver eneste dag da det ikke ble noen rød tråd, opplevde deres syn på psykisk helse nesten ble som en hjerneevasking hvor de var lite åpen for at mye forskning sa noe annet enn det de sa. 

Husker ikke mer detaljert enn dette. 

Det hørtes ikke noe bra ut. Tror jeg legger fra meg tanken om å søke meg inn dit.

[Glitter]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (1 time siden):

Det hørtes ikke noe bra ut. Tror jeg legger fra meg tanken om å søke meg inn dit.

Kan hende det hadde passet deg bedre. Det er individuelt.

[𝚂 𝚔 𝚢]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Kan hende det hadde passet deg bedre. Det er individuelt.

Ja, det kan hende. Men foreløpig tenker jeg at jeg har jo bare gått til nåværende behandler i såpass kort tid hittil så tenker jeg bør gi henne en reell sjanse først før jeg begynner prosessen med evt. andre alternativer. 

[psykedeliker]

Sokk skrev (3 timer siden):

Vi blir bombardert av vonde følelser og det er umulig å unngå.

Nei, de vonde følelsene er vi ansvarlige for selv, for sanseinntrykkene er nøytrale.

Endret 2 timer siden av psykedeliker