Kontakt med følelser & å gi opp forsvaret (3 år senere)

[𝚂 𝚔 𝚢]

For over 3 år siden avsluttet jeg hos behandler jeg da hadde gått i behandling til i 2 år og i samme tiden opprettet jeg en tråd her på forumet om å gi opp forsvaret. Fordi da jeg i den avsluttende samtalen spurte behandler om hvorfor hun tenkte at ISTDP terapien der vi hadde fokus på å komme i kontakt med følelser ikke fungerte for meg så svarte hun: “Jeg tenker det er fordi du ikke er klar til å gi opp forsvaret ennå”. Og de siste 3 årene har jeg tenkt på dette med hvordan man blir klar for å gi opp forsvaret og hvordan man gir opp forsvaret når man er klar for det med jevne mellomrom. 

Og jeg burde sikkert ha kommet frem til et svar og en løsning nå, men jeg har fortsatt ikke kontakt med følelsene mine (slik jeg ser det). Jeg kan f.eks tenke at noe er trist, men jeg føler aldri følelsene i kroppen og har også problemer med å skille de fra hverandre (har tidligere fått høre at jeg har aleksitymi).

Jeg har forsøkt å akseptere at slik er det og at det kanskje ikke er så viktig som jeg tror dette med kontakt med følelser, men det er bare noe i meg som vil ha det til at dette er roten til ‘alle’ mine problemer og at jeg ville fått et mye bedre liv hadde jeg bare følt mer.

Jeg har forsøkt å lese forskjellige bøker om temaet, men det har ikke gjort noen forskjell.

Jeg har forsøkt å fokusere på andre ting og tenke at det kanskje løste seg selv med tiden, men det har det ikke. 

Så når ingenting av dette fungerer, hva kan løsningen være da? 
_________

Og i forhold til dette med hvordan gi opp forsvaret fikk jeg denne kommentaren i tråden min fra 3 år siden: "Du har en sårbarhet i form av usikkerhet som kommer frem selv her på forumet. Det er jo en vei inn bak muren din. Psykologen kunne mao pirket i denne sårheten din og nådd inn til deg derfra, tenker jeg." Den traff meg fordi jeg har tenkt på at det kunne kanskje ha fungert. Burde jeg kanskje ha gitt ISTDP en ny sjanse nå? Eller finnes det andre mulige løsninger jeg heller bør satse på?

Jeg fikk jo også nå nettopp kommentar på at jeg kanskje har for mye følelser, og jeg ser absolutt ikke bort fra at det også kan stemme. Jeg kan jo veldig lite om dette, men: Hvis det faktisk er slik at jeg har for mye følelser kan det være at det bare fremstår på samme måte som lite følelser og at jeg alle disse årene har tenkt feil? Hvordan kan jeg finne ut om jeg har for mye eller for lite følelser?

[Sokk]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (6 minutter siden):

Burde jeg kanskje ha gitt ISTDP en ny sjanse nå? Eller finnes det andre mulige løsninger jeg heller bør satse på?

Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å bruke mye tid på å analysere deg frem til den optimale terapiformen. Jeg kan ikke så mye om dette, men for meg virker det som om du intellektualiserer veldig mye, i stedet for å anerkjenne følelsene dine. Men du kan ikke analysere eller tenke deg frem til svaret her.

Hva om du bruker tiden med sykepleieren på å eksperimentere litt? Fortell henne noe du egentlig ikke tør å fortelle og bare legg merke til hva som skjer med deg da. Ikke forsøk å snakke det vekk eller skrive på DOL for å analysere eller få bekreftelse. Bare vær i øyeblikket. Hva om du snakker om noe skamfullt eller noe du er trist for, kanskje du kjenner noe da?

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (9 minutter siden):

Hvordan kan jeg finne ut om jeg har for mye eller for lite følelser?

Nei, nei, nei. Du skal ikke finne ut av dette. Det er som det er. Å analysere problemstillingen vil ikke hjelpe deg til å oppnå målet ditt.

Du har åpenbart følelser. Ellers hadde du ikke vært redd for å fortelle ting til sykepleieren. Hvis du uansett vet at du føler deg trist, så er det kanskje ikke så viktig akkurat hvor i kroppen du føler det? Jeg må innrømme at jeg ikke får til dette 100% selv, men jeg har sett på figurer med fargekoder som viser hvor man liksom kjenner det. Akkurat nå vet jeg f.eks ikke om jeg har halsbrann eller angst. Et eller annet er det.

Dette er mine veldig ukvalifiserte tanker altså. Kanskje psykologer og sånt mener noe annet. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å bruke mye tid på å analysere deg frem til den optimale terapiformen. Jeg kan ikke så mye om dette, men for meg virker det som om du intellektualiserer veldig mye, i stedet for å anerkjenne følelsene dine. Men du kan ikke analysere eller tenke deg frem til svaret her.

Hva om du bruker tiden med sykepleieren på å eksperimentere litt? Fortell henne noe du egentlig ikke tør å fortelle og bare legg merke til hva som skjer med deg da. Ikke forsøk å snakke det vekk eller skrive på DOL for å analysere eller få bekreftelse. Bare vær i øyeblikket. Hva om du snakker om noe skamfullt eller noe du er trist for, kanskje du kjenner noe da?

Nå når du sier det sånn så tror jeg at jeg også innser at ikke det er hensiktsmessig. Det med at jeg intellektualiserer tror jeg stemmer. for jeg har kommet over begrepet før og kjente meg igjen i det da. Men har aldri snakket med noen behandler om akkurat det da, men kanskje det kunne være noe jeg kunne ta opp med sykepleieren? 

Det var et godt forslag og jeg tenker jeg skal forsøke det.

Sokk skrev (2 minutter siden):

Nei, nei, nei. Du skal ikke finne ut av dette. Det er som det er. Å analysere problemstillingen vil ikke hjelpe deg til å oppnå målet ditt.

Du har åpenbart følelser. Ellers hadde du ikke vært redd for å fortelle ting til sykepleieren. Hvis du uansett vet at du føler deg trist, så er det kanskje ikke så viktig akkurat hvor i kroppen du føler det? Jeg må innrømme at jeg ikke får til dette 100% selv, men jeg har sett på figurer med fargekoder som viser hvor man liksom kjenner det. Akkurat nå vet jeg f.eks ikke om jeg har halsbrann eller angst. Et eller annet er det.

Dette er mine veldig ukvalifiserte tanker altså. Kanskje psykologer og sånt mener noe annet. 

Jeg tar til meg rådet ditt. Det er nok best å la det være.

Det varierer litt hvordan det er, ofte kan jeg tenke at jeg føler meg en følelse, som f.eks trist mens andre ganger tenkeføler jeg ingenting eller flere følelser samtidig. Men jeg er enig i at hvis man vet hva man føler er det kanskje ikke så viktig å kunne kjenne det i kroppen.