Kontakt med følelser & å gi opp forsvaret (3 år senere)

[Drømmeautomat]

nachnoo skrev (2 minutter siden):

Har aldri betvilt at følelser har en kroppslig komponent. 
Det jeg betviler sterkt, er om en person som i hovedsak har negative følelser vil få det bedre om følelsene også kan føles i kroppen. 

Ok, det er oppklarende. Jeg tror den grunnleggende uenigheten da kan oppsummeres med: Er det sannsynlig at en betydelig andel psykiske problemer kommer av at mennesker fra tidlig alder har vært tvunget til å undertrykke (ikke vise, kanskje ikke engang kjenne) visse følelser og dermed bruker betydelig mental og kroppslig energi på å holde disse følelsene på avstand? Og kan dette prosesseres og avlæres ved terapi som gir en tilgang til disse følelsene og som gir en verktøy slik at man i framtida kan slippe til følelsene der og da?

For meg er svaret klart ja.

[nachnoo]

Hvor kommer det med - tvunget til å undertrykke - fra?

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (15 minutter siden):

Har aldri betvilt at følelser har en kroppslig komponent. 
Det jeg betviler sterkt, er om en person som i hovedsak har negative følelser vil få det bedre om følelsene også kan føles i kroppen. 
Men alle har rett til å bruke tiden sin og pengene sine på hva de vil. 

For meg har mye av terapien gått med på å lære meg å registrere positive følelser, såvel som negative. Men jeg snakker altså om å bli klar over at det er følelser her i det hele tatt. Samme for meg om de er hodet eller kroppen egentlig. Det har vist seg at å kjenne gode følelser for noen er like vanskelig og angstfylt som negative, og kjenne de samtidig skjønner jeg egentlig ikke at er mulig, selv om det sies så. 

 

 

Anonymkode: a9d8a...06f

[Drømmeautomat]

nachnoo skrev (7 minutter siden):

Hvor kommer det med - tvunget til å undertrykke - fra?

Stort sett fra oppvekst og nære omsorgspersoner, eller andre tidlige og/eller betydelige erfaringer. Eksempel: Et barn opplever igjen og igjen at sinne møtes med irettesettelse, påføring av skam eller at foreldrene distanserer seg. Er det ikke åpenbart at barnet da tilpasser både i hvilken grad sinnet uttrykkes og kanskje også til og med i hvilken grad det bevisst kan føles? Og er det ikke sannsynlig at denne tidlige læringen lett skaper et mønster for hvordan personen forholder seg til sinne også i voksen alder?

Dette er selvsagt bare ett eksempel av et utall mulige læringsscenarier. Det samme gjelder for andre primærfølelser som tristhet, frykt, glede osv.

[psykedeliker]

Drømmeautomat skrev (13 minutter siden):

Eksempel: Et barn opplever igjen og igjen at sinne møtes med irettesettelse, påføring av skam eller at foreldrene distanserer seg. Er det ikke åpenbart at barnet da tilpasser både i hvilken grad sinnet uttrykkes og kanskje også til og med i hvilken grad det bevisst kan føles? Og er det ikke sannsynlig at denne tidlige læringen lett skaper et mønster for hvordan personen forholder seg til sinne også i voksen alder?

Dersom slik omsorgssvikt faktisk har funnet sted, gir resonnementet mening. I alle andre tilfeller er det et blindspor.

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (28 minutter siden):

Stort sett fra oppvekst og nære omsorgspersoner, eller andre tidlige og/eller betydelige erfaringer. Eksempel: Et barn opplever igjen og igjen at sinne møtes med irettesettelse, påføring av skam eller at foreldrene distanserer seg. Er det ikke åpenbart at barnet da tilpasser både i hvilken grad sinnet uttrykkes og kanskje også til og med i hvilken grad det bevisst kan føles? Og er det ikke sannsynlig at denne tidlige læringen lett skaper et mønster for hvordan personen forholder seg til sinne også i voksen alder?

Dette er selvsagt bare ett eksempel av et utall mulige læringsscenarier. Det samme gjelder for andre primærfølelser som tristhet, frykt, glede osv.

 

psykedeliker skrev (11 minutter siden):

Dersom slik omsorgssvikt faktisk har funnet sted, gir resonnementet mening. I alle andre tilfeller er det et blindspor.

Er det ikke der sånt det stort sett kommer fra da? Finnes det mange andre tilfeller?

Det jeg ofte hører går igjen som forklaring er at barn tar på seg skyld. Barn uttrykker en følelse, blir møtt på en dårlig måte, barn tenker at det er hens feil at forelderen reagerer negativt, og siden følelsen ble sanksjonert, må den være feil, og blir skjult og etterhvert "undertrykt". Når følelsen da dukker opp neste gang, kjenner barnet angst eller en annen påtatt følelse, ikke den egentlige følelsen. 

Kan godt være at jeg har misforstått eller ikke forklarer helt korrekt her da, jeg bare prøver å gjenfortelle ut fra husk.

Men er ikke dette egentlig ganske vanlig, ikke bare der det er en klar omsorgssvikt til stede? 

Anonymkode: a9d8a...06f

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men er ikke dette egentlig ganske vanlig, ikke bare der det er en klar omsorgssvikt til stede?

Det spiller ingen rolle hva som er vanlig eller ikke, helsepersonell skal ikke gjøre antakelser om årsakssammenhenger uten at det faktisk finnes belegg for det.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Det spiller ingen rolle hva som er vanlig eller ikke, helsepersonell skal ikke gjøre antakelser om årsakssammenhenger uten at det faktisk finnes belegg for det.

Er du helsepersonell? 

Anonymkode: a9d8a...06f

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er du helsepersonell? 

Nei, jeg er en engasjert samfunnsborger.

[nachnoo]

Drømmeautomat skrev (3 timer siden):

Stort sett fra oppvekst og nære omsorgspersoner, eller andre tidlige og/eller betydelige erfaringer. Eksempel: Et barn opplever igjen og igjen at sinne møtes med irettesettelse, påføring av skam eller at foreldrene distanserer seg. Er det ikke åpenbart at barnet da tilpasser både i hvilken grad sinnet uttrykkes og kanskje også til og med i hvilken grad det bevisst kan føles? Og er det ikke sannsynlig at denne tidlige læringen lett skaper et mønster for hvordan personen forholder seg til sinne også i voksen alder?

Dette er selvsagt bare ett eksempel av et utall mulige læringsscenarier. Det samme gjelder for andre primærfølelser som tristhet, frykt, glede osv.

Spørsmålet kunne forstås slik. Men det jeg mente, var: Hvordan vet man at følelser er undertrykt? At det ikke er normalt for personen å ikke kjenne følelser i kroppen? Det sånn typisk psykologisk pisspreik når man påstår traumer som pasienten overhode ikke kjenner seg igjen i. Men det er fint for psykologens lommebok. 

[𝚂 𝚔 𝚢]

nachnoo skrev (8 timer siden):

Hvordan vet man at følelser er undertrykt? At det ikke er normalt for personen å ikke kjenne følelser i kroppen?

Jeg bare lurer sånn i mitt tilfelle, for jeg kjente jo følelsene i kroppen som barn og ungdom mens nå i voksen alder gjør jeg ikke det. Da er det vel egentlig normalt for meg å kjenne følelser i kroppen? Eller kan måten man kjenner følelser endre seg fra barn til voksen uten at det er noe galt i det, slik at min nye normal nå er bare det å kjenne følelser i hodet?

[Synva]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (På 29.11.2025 den 19.31):

For over 3 år siden avsluttet jeg hos behandler jeg da hadde gått i behandling til i 2 år og i samme tiden opprettet jeg en tråd her på forumet om å gi opp forsvaret. Fordi da jeg i den avsluttende samtalen spurte behandler om hvorfor hun tenkte at ISTDP terapien der vi hadde fokus på å komme i kontakt med følelser ikke fungerte for meg så svarte hun: “Jeg tenker det er fordi du ikke er klar til å gi opp forsvaret ennå”. Og de siste 3 årene har jeg tenkt på dette med hvordan man blir klar for å gi opp forsvaret og hvordan man gir opp forsvaret når man er klar for det med jevne mellomrom. 

Og jeg burde sikkert ha kommet frem til et svar og en løsning nå, men jeg har fortsatt ikke kontakt med følelsene mine (slik jeg ser det). Jeg kan f.eks tenke at noe er trist, men jeg føler aldri følelsene i kroppen og har også problemer med å skille de fra hverandre (har tidligere fått høre at jeg har aleksitymi).

Jeg har forsøkt å akseptere at slik er det og at det kanskje ikke er så viktig som jeg tror dette med kontakt med følelser, men det er bare noe i meg som vil ha det til at dette er roten til ‘alle’ mine problemer og at jeg ville fått et mye bedre liv hadde jeg bare følt mer.

Jeg har forsøkt å lese forskjellige bøker om temaet, men det har ikke gjort noen forskjell.

Jeg har forsøkt å fokusere på andre ting og tenke at det kanskje løste seg selv med tiden, men det har det ikke. 

Så når ingenting av dette fungerer, hva kan løsningen være da? 
_________

Og i forhold til dette med hvordan gi opp forsvaret fikk jeg denne kommentaren i tråden min fra 3 år siden: "Du har en sårbarhet i form av usikkerhet som kommer frem selv her på forumet. Det er jo en vei inn bak muren din. Psykologen kunne mao pirket i denne sårheten din og nådd inn til deg derfra, tenker jeg." Den traff meg fordi jeg har tenkt på at det kunne kanskje ha fungert. Burde jeg kanskje ha gitt ISTDP en ny sjanse nå? Eller finnes det andre mulige løsninger jeg heller bør satse på?

Jeg fikk jo også nå nettopp kommentar på at jeg kanskje har for mye følelser, og jeg ser absolutt ikke bort fra at det også kan stemme. Jeg kan jo veldig lite om dette, men: Hvis det faktisk er slik at jeg har for mye følelser kan det være at det bare fremstår på samme måte som lite følelser og at jeg alle disse årene har tenkt feil? Hvordan kan jeg finne ut om jeg har for mye eller for lite følelser?

Hei,

Jeg har ikke lest ethvert innlegg i denne tråden etter at du skrev dette så tar høyde for at jeg evt. gjentar noen andre.

Umiddelbart tenker jeg, også ut fra egen erfaring, at det sannsynligvis er lite å hente på å dykke for mye ned i egne følelser eller å lete etter svar på hvordan man skal kjenne dem. Jeg har vært flere runder i det jeg regner med er ISTDP eller psykodynamisk terapi, og bl a brukt tid på å kjenne etter i kroppen osv. Har aldri oppnådd noe med denne tilnærmingen foruten mer fokus innover og følelsen av å være fastlåst i problemer.

Selv om jeg ikke har gått i metakognitiv terapi har jeg fulgt gratis webinarer fra MKT Oslo og lest noen bøker (husker ikke titler i farta). Kort oppsummert, slik jeg forstår denne tilnærmingen,  er utgangspunktet at det ikke er hva man tenker eller føler som er problemet (alle har negative tanker og følelser, og mange mennesker opplever å ha lav selvfølelse og sosial angst), men hvordan man forholder seg til det, inkl. å bruke mye tid på aktiviteter som grubling.

Sier ikke at dette er løsningen for alle, ei heller for alle problemstillinger, men etter flere år i relativt uvirksom terapi tror jeg i alle fall for egen del at det er mye å hente på en slik tilnærming 

[psykedeliker]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (57 minutter siden):

Da er det vel egentlig normalt for meg å kjenne følelser i kroppen?

Hva slags svar er det egentlig du fisker etter her med dette tåkespråket?

[Drømmeautomat]

nachnoo skrev (11 timer siden):

Spørsmålet kunne forstås slik. Men det jeg mente, var: Hvordan vet man at følelser er undertrykt? At det ikke er normalt for personen å ikke kjenne følelser i kroppen? Det sånn typisk psykologisk pisspreik når man påstår traumer som pasienten overhode ikke kjenner seg igjen i. Men det er fint for psykologens lommebok. 

Jeg skjønner ikke helt hvordan du får dette til å handle om at behandlere trer traumer nedover hodet på folk. Jeg snakker bare om mønstre og læring.

Hvordan vet man at en følelse er lite tilgjengelig?

For eksempel: Man står i en situasjon som vanligvis vekker en primærfølelse (sinne, sorg, frykt, glede), kroppen reagerer (spenning, unngåelse, reaktivitet), men personen selv kjenner ikke følelsen som opplevelse, hverken i kropp eller i bevisst oppmerksomhet.

Mange som har lite tilgang til egne følelser er nok som regel klar over det selv, og mange oppsøker jo terapi nettopp for å få bedre kontakt med følelsene sine. 

Vi vet fra nevrovitenskapen at følelser er det primære, ikke tanker. Det limbiske systemet reagerer på stimuli i løpet av millisekunder, først seinere kobles prefrontal cortex på. Følelsene er den primære driveren av menneskelig adferd. Tankene former, fortolker eller hemmer dem. 

[psykedeliker]

Drømmeautomat skrev (7 minutter siden):

Vi vet fra nevrovitenskapen at følelser er det primære, ikke tanker. Det limbiske systemet reagerer på stimuli i løpet av millisekunder, først seinere kobles prefrontal cortex på. Følelsene er den primære driveren av menneskelig adferd. Tankene former, fortolker eller hemmer dem. 

Det betyr ikke at det ikke er mulig å avlære seg uhensiktsmessige følelsesmessige reaksjoner ved hjelp av tankens kraft, for eksempel å bevisst velge hvordan man skal fortolke og forholde seg til ulike situasjoner - og så begynne å eksponere seg for disse situasjonene under kontrollerte forhold.

[Drømmeautomat]

psykedeliker skrev (9 minutter siden):

Det betyr ikke at det ikke er mulig å avlære seg uhensiktsmessige følelsesmessige reaksjoner ved hjelp av tankens kraft, for eksempel å bevisst velge hvordan man skal fortolke og forholde seg til ulike situasjoner - og så begynne å eksponere seg for disse situasjonene under kontrollerte forhold.

Neida. Men det betyr heller ikke at et fokus på kropp og følelser, i tillegg til tanker, er uheldig i terapi. Tvert imot.

[psykedeliker]

Drømmeautomat skrev (31 minutter siden):

Neida. Men det betyr heller ikke at et fokus på kropp og følelser, i tillegg til tanker, er uheldig i terapi. Tvert imot.

Da blir det et spørsmål om hva som er hensikten med helsehjelpen. Skal det være helsevesenets oppgave å hjelpe folk til å "finne ut av seg selv", eller skal målet være å løse problemer i pasientens liv, som pasienten ikke har kunnskap/evne/ressurser til å løse selv?

[𝚂 𝚔 𝚢]

Synva skrev (3 timer siden):

Hei,

Jeg har ikke lest ethvert innlegg i denne tråden etter at du skrev dette så tar høyde for at jeg evt. gjentar noen andre.

Umiddelbart tenker jeg, også ut fra egen erfaring, at det sannsynligvis er lite å hente på å dykke for mye ned i egne følelser eller å lete etter svar på hvordan man skal kjenne dem. Jeg har vært flere runder i det jeg regner med er ISTDP eller psykodynamisk terapi, og bl a brukt tid på å kjenne etter i kroppen osv. Har aldri oppnådd noe med denne tilnærmingen foruten mer fokus innover og følelsen av å være fastlåst i problemer.

Selv om jeg ikke har gått i metakognitiv terapi har jeg fulgt gratis webinarer fra MKT Oslo og lest noen bøker (husker ikke titler i farta). Kort oppsummert, slik jeg forstår denne tilnærmingen,  er utgangspunktet at det ikke er hva man tenker eller føler som er problemet (alle har negative tanker og følelser, og mange mennesker opplever å ha lav selvfølelse og sosial angst), men hvordan man forholder seg til det, inkl. å bruke mye tid på aktiviteter som grubling.

Sier ikke at dette er løsningen for alle, ei heller for alle problemstillinger, men etter flere år i relativt uvirksom terapi tror jeg i alle fall for egen del at det er mye å hente på en slik tilnærming 

Det kan godt hende du har rett i det at det er lite å hente for meg ved å forsøke dykke ned i egne følelser. Jeg må si at svarene i tråden her har gitt meg litt å tenke på og at jeg egentlig sitter igjen med mer spørsmål enn svar.

Vet du om det er stor forskjell på metakognitiv terapi og kognitiv terapi? Forsøkte google men fant ikke noe særlig.

[𝚂 𝚔 𝚢]

psykedeliker skrev (3 timer siden):

Hva slags svar er det egentlig du fisker etter her med dette tåkespråket?

Usikker på hva du mener?

[psykedeliker]

𝚂 𝚔 𝚢 skrev (18 minutter siden):

Usikker på hva du mener?

Jeg refererer til det jeg har sitert. Du legger inn et forbehold ved bruken av ordet "vel" i setningen, som kan indikere at du egentlig ikke ønsker svar på spørsmålet du stiller, men på noe helt annet.