Kontakt med følelser & å gi opp forsvaret (3 år senere)

[Drømmeautomat]

nachnoo skrev (2 minutter siden):

Har aldri betvilt at følelser har en kroppslig komponent. 
Det jeg betviler sterkt, er om en person som i hovedsak har negative følelser vil få det bedre om følelsene også kan føles i kroppen. 

Ok, det er oppklarende. Jeg tror den grunnleggende uenigheten da kan oppsummeres med: Er det sannsynlig at en betydelig andel psykiske problemer kommer av at mennesker fra tidlig alder har vært tvunget til å undertrykke (ikke vise, kanskje ikke engang kjenne) visse følelser og dermed bruker betydelig mental og kroppslig energi på å holde disse følelsene på avstand? Og kan dette prosesseres og avlæres ved terapi som gir en tilgang til disse følelsene og som gir en verktøy slik at man i framtida kan slippe til følelsene der og da?

For meg er svaret klart ja.

[nachnoo]

Hvor kommer det med - tvunget til å undertrykke - fra?

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (15 minutter siden):

Har aldri betvilt at følelser har en kroppslig komponent. 
Det jeg betviler sterkt, er om en person som i hovedsak har negative følelser vil få det bedre om følelsene også kan føles i kroppen. 
Men alle har rett til å bruke tiden sin og pengene sine på hva de vil. 

For meg har mye av terapien gått med på å lære meg å registrere positive følelser, såvel som negative. Men jeg snakker altså om å bli klar over at det er følelser her i det hele tatt. Samme for meg om de er hodet eller kroppen egentlig. Det har vist seg at å kjenne gode følelser for noen er like vanskelig og angstfylt som negative, og kjenne de samtidig skjønner jeg egentlig ikke at er mulig, selv om det sies så. 

 

 

Anonymkode: a9d8a...06f

[Drømmeautomat]

nachnoo skrev (7 minutter siden):

Hvor kommer det med - tvunget til å undertrykke - fra?

Stort sett fra oppvekst og nære omsorgspersoner, eller andre tidlige og/eller betydelige erfaringer. Eksempel: Et barn opplever igjen og igjen at sinne møtes med irettesettelse, påføring av skam eller at foreldrene distanserer seg. Er det ikke åpenbart at barnet da tilpasser både i hvilken grad sinnet uttrykkes og kanskje også til og med i hvilken grad det bevisst kan føles? Og er det ikke sannsynlig at denne tidlige læringen lett skaper et mønster for hvordan personen forholder seg til sinne også i voksen alder?

Dette er selvsagt bare ett eksempel av et utall mulige læringsscenarier. Det samme gjelder for andre primærfølelser som tristhet, frykt, glede osv.

[psykedeliker]

Drømmeautomat skrev (13 minutter siden):

Eksempel: Et barn opplever igjen og igjen at sinne møtes med irettesettelse, påføring av skam eller at foreldrene distanserer seg. Er det ikke åpenbart at barnet da tilpasser både i hvilken grad sinnet uttrykkes og kanskje også til og med i hvilken grad det bevisst kan føles? Og er det ikke sannsynlig at denne tidlige læringen lett skaper et mønster for hvordan personen forholder seg til sinne også i voksen alder?

Dersom slik omsorgssvikt faktisk har funnet sted, gir resonnementet mening. I alle andre tilfeller er det et blindspor.

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (28 minutter siden):

Stort sett fra oppvekst og nære omsorgspersoner, eller andre tidlige og/eller betydelige erfaringer. Eksempel: Et barn opplever igjen og igjen at sinne møtes med irettesettelse, påføring av skam eller at foreldrene distanserer seg. Er det ikke åpenbart at barnet da tilpasser både i hvilken grad sinnet uttrykkes og kanskje også til og med i hvilken grad det bevisst kan føles? Og er det ikke sannsynlig at denne tidlige læringen lett skaper et mønster for hvordan personen forholder seg til sinne også i voksen alder?

Dette er selvsagt bare ett eksempel av et utall mulige læringsscenarier. Det samme gjelder for andre primærfølelser som tristhet, frykt, glede osv.

 

psykedeliker skrev (11 minutter siden):

Dersom slik omsorgssvikt faktisk har funnet sted, gir resonnementet mening. I alle andre tilfeller er det et blindspor.

Er det ikke der sånt det stort sett kommer fra da? Finnes det mange andre tilfeller?

Det jeg ofte hører går igjen som forklaring er at barn tar på seg skyld. Barn uttrykker en følelse, blir møtt på en dårlig måte, barn tenker at det er hens feil at forelderen reagerer negativt, og siden følelsen ble sanksjonert, må den være feil, og blir skjult og etterhvert "undertrykt". Når følelsen da dukker opp neste gang, kjenner barnet angst eller en annen påtatt følelse, ikke den egentlige følelsen. 

Kan godt være at jeg har misforstått eller ikke forklarer helt korrekt her da, jeg bare prøver å gjenfortelle ut fra husk.

Men er ikke dette egentlig ganske vanlig, ikke bare der det er en klar omsorgssvikt til stede? 

Anonymkode: a9d8a...06f

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men er ikke dette egentlig ganske vanlig, ikke bare der det er en klar omsorgssvikt til stede?

Det spiller ingen rolle hva som er vanlig eller ikke, helsepersonell skal ikke gjøre antakelser om årsakssammenhenger uten at det faktisk finnes belegg for det.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Det spiller ingen rolle hva som er vanlig eller ikke, helsepersonell skal ikke gjøre antakelser om årsakssammenhenger uten at det faktisk finnes belegg for det.

Er du helsepersonell? 

Anonymkode: a9d8a...06f

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er du helsepersonell? 

Nei, jeg er en engasjert samfunnsborger.