Høytfungerende depresjon

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har alltid trodd at det var i krise og depresjon.

Anonymkode: 60600...7bb

Det også. 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (8 minutter siden):

Det også. 

Hva annet kan det også være? Vil gjerne lære.

Anonymkode: 60600...7bb

[AnonymBruker]

Vendi skrev (22 timer siden):

Min første tanke da jeg leste det var at denne personen egentlig ikke trenger å være deprimert, men heller "bare" være veldig sliten. Jeg savner på en måte beskrivelsene av f.eks tristhet, håpløshet, selvbebreidelser, tanker om at egen verdi er fraværende eller liten, m.m., som jo er kjernesymptomene i en depresjon.

Jeg tviler ikke på at det går an å være "høytfungerende deprimert", for det tror jeg det absolutt gjør. Mange klarer å "ta seg sammen" og gjennomføre daglige gjøremål til tross for depresjon. Til og med tung depresjon. Men for at det skal være depresjon trodde jeg visse kriterier (som f.eks de jeg lister opp over) måtte være tilstede? Ikke bare energiløshet og tunghet (som i dette tilfellet virker å være en følge av slitsomme dager på jobb). Det sies ingenting i artikkelen om at slike symptomer er tilstede? 

For min del gjorde jeg ting, som å dra på jobb, være aktiv i frivillig arbeid og slikt som en distraksjon. Hvis jeg kun ble hjemme så falt jeg i negative tanker veldig fort, og jeg ble bare verre og verre. For meg var jobb og frivillighet en maskering. Jeg skrudde meg selv på automodus og fremsto som glad, munter og alltid positiv, mens jeg på innside og hjemme var utrolig negativ mot meg selv, lot meg ikke glede meg fordi jeg ikke fortjente det, dusjet ikke, pusset ikke tenner, spiste ikke mat i lengre perioder siden jeg snakket negativt om meg selv og dette var goder jeg ikke fortjente. 

Men utad, til alle jeg snakket med som så at noe var galt, så sa jeg bare at jeg var sliten, for det var det eneste folk forstod. Jeg sa jeg ikke orket noe, jeg bare lå på sofaen osv. selv om alt det andre også var tilstede. Men det var ikke det jeg fremmet. 

 

Men jeg brukte heller ikke diagnosen før jeg var diagnostisert med den, nettopp fordi den kan være så utrolig mye annet istedenfor som vitaminmangel, kosthold, andre sykdommer. Og som i mitt tilfelle, udiagnostisert ADHD i tillegg, som jeg heldigvis utredet pga nettopp tiktok ettersom det meste av kunnskap som deles er rettet mot yngre gutter. Nå som jeg er medisinert for ADHD er ting en god del lettere. 

Anonymkode: 0b588...f9a

[AnonymBruker]

Anonymos skrev (23 timer siden):

Enig med Vendi, når høytfungerende depresjon reduseres til det å være veldig sliten blir det litt misvisende. Når det videre sauses sammen med påvirkning fra tiktok-"trender", som personen det handler om langt på vei bekrefter, får man et dårlig bilde av hva høytfungerende depresjon kan være for noe. 

Jeg tror høytfungerende depresjon kan ha flere årsaker: Det kan handle om at man hovedsaklig angripes følelsesmessig og mentalt, men at man ikke er spesielt preget fysisk og at det å trene/jobbe går litt av seg selv. Det kan til og med være et fristed. Det kan også handle om en overdreven pliktfølelse som gjør at man drar seg på jobb uansett hva og ikke innser situasjonen man står i. Eller så kan det rett og slett handle om at depresjonen er såpass mild at man fungerer fint i hverdagen. Som vi vet gir ikke mild depresjon rett på hjelp fra DPS, og det er nok det som har skjedd her. 

Forstår at det er kjipt for personen i artikkelen å bli avvist, men da er det nok fordi alle plassene tas opp av folk som er sykere. Så DPS prioriterer helt rett, og mest sannsynlig i henhold til prioriteringsveilederen. Syns forventingene til psykisk helse ofte er urealistiske. Sammenligner man med andre deler av helsevesenet er det ikke slik at man blir henvist til spesialisthelsetjenesten med mindre man har uttalte plager eller potensielt alvorlig sykdom. Slik som bevilgningene til deler av helsevesenet er i dag må man takle en del plager på egenhånd, evt via fastlege, før det blir alvorlig nok til at spesialister kobles på. 

Enig i dette. Om alle med mild depresjon skulle hatt hjelp fra det offentlige, kom helsevesenet til å knele. 20-åringen her gjør mye riktig, hun er klar over problemene sine og hun driver med selvhjelpsteknikker. Kanskje det i hennes tilfelle mer er snakk om sorg enn depresjon og det skal jo ha sin tid. Livet skjer. Tenker at hun nok sikkert kunne hatt nytte av terapi i tillegg, men det kan hun jo ta privat, hun er i full jobb og har bare seg selv å forsørge. Bare å prioritere fremfor dyre klær og skjønnhetsbehandlinger, det.

Anonymkode: 594ff...2a1

[nachnoo]

Jeg synes temaet er interessant, og da jeg mener at det kan ha ulike årsaker, synes jeg at det fortjener en utredning hos en spesialist.

Jeg hadde en pasient som hadde det slik. Hun hadde en BP2, og ble bra da hun fikk behandling. Krevde lite helseressurser og ga stor positiv effekt.

[AnonymBruker]

Det som er så synd, er at de ikke får spesialisert hjelp før de har nådd bunnen. I mellomtiden kan de kanskje få snakke med noen i kommunen som vanligvis ikke har nok kompetanse til å se hva som er årsaken her, eller få hjulpet dem videre. 

Anonymkode: ad0c0...7d6

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (3 timer siden):

Jeg synes temaet er interessant, og da jeg mener at det kan ha ulike årsaker, synes jeg at det fortjener en utredning hos en spesialist.

Jeg hadde en pasient som hadde det slik. Hun hadde en BP2, og ble bra da hun fikk behandling. Krevde lite helseressurser og ga stor positiv effekt.

Jeg var hos en psykiater privat som sa i en bisetning at han syntes å se dette hos mange med bipolar lidelse, da jeg nevnte at jeg sikkert ville tatt på meg leppestift før jeg hang meg (selvsagt satt på spissen, men for å illustrere at dette er det siste som ryker). Synes det var interessant, men aldri hørt det før. 

Anonymkode: bf99e...262

[Trinity80]

For meg så var denne typen energitap første signal på etter hvert diagnose som alvorlig deprimert. Jeg hadde ikke noe kunnskap om dette, og trodde i over to år at kosthold/ trening etc. kunne hjelpe. Men så havnet jeg i en dyp depresjon med panikkangst. Havnet på DPS og ble medisinert med en gang.

Jeg tror at flere bør lese hele innlegget, for vedkommende var ikke bare sliten og utmattet. Det var flere faktorer i spill her.

Husker også at min fastlege ikke koblet depresjon inn, og tok alle blodprøver i verden som kunne peke i riktig retning - uten hell. Da hun etter lang til tok MADRS testen at bjella ringte. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (3 timer siden):

For meg så var denne typen energitap første signal på etter hvert diagnose som alvorlig deprimert. Jeg hadde ikke noe kunnskap om dette, og trodde i over to år at kosthold/ trening etc. kunne hjelpe. Men så havnet jeg i en dyp depresjon med panikkangst. Havnet på DPS og ble medisinert med en gang.

Jeg tror at flere bør lese hele innlegget, for vedkommende var ikke bare sliten og utmattet. Det var flere faktorer i spill her.

Husker også at min fastlege ikke koblet depresjon inn, og tok alle blodprøver i verden som kunne peke i riktig retning - uten hell. Da hun etter lang til tok MADRS testen at bjella ringte. 

Har i grunn samme erfaring som deg. Men dette har vært min grunntilstand, selv med medisiner. Uten medisiner har depresjonen noen ganger blitt dyp, med funksjonsfall og innleggelse. Jeg hadde første suicidforsøk 13 år gammel, på den tiden holdt jeg masken godt og kjempet meg gjennom dagene. Men hadde noen sett etter, ville det nok vært merkbart, da skole og fritidsliv gikk dundas. Bare de siste årene har jeg skjønt gjennom terapi at det finnes noe annet, noe som heter "liv" og "energi". 

Anonymkode: 8beca...573

[Fionys]

Kjenner meg igjen. Jeg var moderat/alvorlig deprimert, 100% arbeid, dugnadsarbeid og fulgte barn opp med fritidsaktivterter og skole. Ingen visste at jeg var deprimert. Forsto ikke selv hvor alvorlig det var før jeg begynte med behandling på dps og ble "tvunget" til å sykemelde meg. Hjemme fungert jeg dårlig, men gjorde det jeg måtte for at barna skulle ha det bra. Var bestemt på at mine problemer ikke skulle overføres til barna.  

[Fionys]

Avolisjon var et ord jeg lærte meg på den tida. Det rare var det slo bare ut hjemme. 

[Trinity80]

Fionys skrev (10 timer siden):

Avolisjon var et ord jeg lærte meg på den tida. Det rare var det slo bare ut hjemme. 

Det er egentlig helt forferdelig tilværelse å ha. Jeg er bedre nå, håper det gjelder deg også ❤️

[AnonymBruker]

Fionys skrev (21 timer siden):

Kjenner meg igjen. Jeg var moderat/alvorlig deprimert, 100% arbeid, dugnadsarbeid og fulgte barn opp med fritidsaktivterter og skole. Ingen visste at jeg var deprimert. Forsto ikke selv hvor alvorlig det var før jeg begynte med behandling på dps og ble "tvunget" til å sykemelde meg. Hjemme fungert jeg dårlig, men gjorde det jeg måtte for at barna skulle ha det bra. Var bestemt på at mine problemer ikke skulle overføres til barna.  

Kjenner meg igjen i din beskrivelse her. Hvordan ble du bedre? 

Jeg har kjempet hardt mot den vanlige rytmen med depresjon, overveldelse til det "smeller" og påfølgende sykemelding over måneder i år. Har null kapasitet til annet enn det jeg må, men maska er stort sett på og det går rundt. Som regel har det vært verst i oktober november og det har vært tungt i år også, men har rett og slett sagt opp mesteparten av jobben og tatt høyde for hvordan det er. Har vært nære randen nå, men har funnet en måte, og et medikament som forhindrer at jeg har fatigue. Det betyr at barna ikke merker noe så vidt jeg kan skjønne.

Men apropos høytfungerende depresjon: Jeg prøver å være helt tydelig i mine behandlingstimer. Men har ikke fått noe særlig ut av bare muligheten til å kunne ytre det. Det kjennes vondt og skamfullt å skildre hvordan jeg har det. Men jeg har tenkt at dette er slikt de hører der hver dag, det er ikke så dramatisk det jeg går gjennom - blant annet basert på behandlers ganske nøytrale mine tilbake. I journal står det "habituell tilstand" men den har jeg ikke fulgt med på nå i høst inntil i dag. 

Dagens fra behandler var en uttalelse om at hvis vedkommende skulle tatt det jeg sier bokstavelig, så hadde det blitt innleggelser og bekymring til bv... "men her kan du blåse ut" eller noe i den duren, uten at hun tar ting så bokstavelig av det jeg sier... 

1. Jeg kan ikke huske å ha sagt noe som skulle virke som om jeg ikke tok vare på barna. 2. Hva har jeg sagt som er alarmerende mtp innleggelse? Jeg er veldig klar på at jeg ikke har planer om noe som helst. Så jeg ser ikke hva hen mener. Med beste vilje ikke. 3. Hva får hen til å tro at det jeg sier ikke tilsvarer mitt indre følelsesliv og slik jeg fungerer alene når jeg ikke har barna her? 

Nå vet jeg ikke hva hen eksakt tenker på, så jeg skal ikke si at jeg kan garantere for at jeg aldri har sagt noe "provokativt". Jeg får vel nesten spør, men satt der bare som et spørsmålstegn der og da. Jeg sier egentlig bare ting slik de er når jeg er der. Har ikke noe behov for å utsmykke noe kunstnerisk imens jeg prøver å finne en metode for å komme meg inn i en lysere modus. 

Men jeg har tenkt at slik jeg har det, slik har man det. Det har føltes sårende noen ganger å få ingen eller nokså intetsigende respons på ting jeg har fortalt som har opplevdes, men jeg har tenkt at de er vel vant til det og det er ikke så mye å gjøre ved - noe sånt. Men så viser det seg at behandler tror jeg overdriver, snakker i en eller annen form for kode eller lignende. Eller lyver?  

Det var bra at dette kom frem og jeg har vært bekymret for om jeg får fortsette å ha noen å snakke med. Nå viser det seg at jeg trolig kan, men vil jeg det når vi har snakket så forbi hverandre? 

Anonymkode: c235d...7d5

[Fionys]

Trinity80 skrev (21 timer siden):

Det er egentlig helt forferdelig tilværelse å ha. Jeg er bedre nå, håper det gjelder deg også ❤️

Ja jeg er heldigvis bedre nå, men det tok tid. 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kjenner meg igjen i din beskrivelse her. Hvordan ble du bedre? 

Jeg har kjempet hardt mot den vanlige rytmen med depresjon, overveldelse til det "smeller" og påfølgende sykemelding over måneder i år. Har null kapasitet til annet enn det jeg må, men maska er stort sett på og det går rundt. Som regel har det vært verst i oktober november og det har vært tungt i år også, men har rett og slett sagt opp mesteparten av jobben og tatt høyde for hvordan det er. Har vært nære randen nå, men har funnet en måte, og et medikament som forhindrer at jeg har fatigue. Det betyr at barna ikke merker noe så vidt jeg kan skjønne.

Men apropos høytfungerende depresjon: Jeg prøver å være helt tydelig i mine behandlingstimer. Men har ikke fått noe særlig ut av bare muligheten til å kunne ytre det. Det kjennes vondt og skamfullt å skildre hvordan jeg har det. Men jeg har tenkt at dette er slikt de hører der hver dag, det er ikke så dramatisk det jeg går gjennom - blant annet basert på behandlers ganske nøytrale mine tilbake. I journal står det "habituell tilstand" men den har jeg ikke fulgt med på nå i høst inntil i dag. 

Dagens fra behandler var en uttalelse om at hvis vedkommende skulle tatt det jeg sier bokstavelig, så hadde det blitt innleggelser og bekymring til bv... "men her kan du blåse ut" eller noe i den duren, uten at hun tar ting så bokstavelig av det jeg sier... 

1. Jeg kan ikke huske å ha sagt noe som skulle virke som om jeg ikke tok vare på barna. 2. Hva har jeg sagt som er alarmerende mtp innleggelse? Jeg er veldig klar på at jeg ikke har planer om noe som helst. Så jeg ser ikke hva hen mener. Med beste vilje ikke. 3. Hva får hen til å tro at det jeg sier ikke tilsvarer mitt indre følelsesliv og slik jeg fungerer alene når jeg ikke har barna her? 

Nå vet jeg ikke hva hen eksakt tenker på, så jeg skal ikke si at jeg kan garantere for at jeg aldri har sagt noe "provokativt". Jeg får vel nesten spør, men satt der bare som et spørsmålstegn der og da. Jeg sier egentlig bare ting slik de er når jeg er der. Har ikke noe behov for å utsmykke noe kunstnerisk imens jeg prøver å finne en metode for å komme meg inn i en lysere modus. 

Men jeg har tenkt at slik jeg har det, slik har man det. Det har føltes sårende noen ganger å få ingen eller nokså intetsigende respons på ting jeg har fortalt som har opplevdes, men jeg har tenkt at de er vel vant til det og det er ikke så mye å gjøre ved - noe sånt. Men så viser det seg at behandler tror jeg overdriver, snakker i en eller annen form for kode eller lignende. Eller lyver?  

Det var bra at dette kom frem og jeg har vært bekymret for om jeg får fortsette å ha noen å snakke med. Nå viser det seg at jeg trolig kan, men vil jeg det når vi har snakket så forbi hverandre? 

Anonymkode: c235d...7d5

Jeg gikk flere år til utredning, behandling og medisinutprøving. Ble også utredet for ME uten noe funn. Prøvde ut diverse medisiner som ikke fungerte optimalt og jeg fikk flere bivirkninger, så vinninga gikk opp i spinninga. Fikk diagnosene kptsd og bp2. Siste året jeg gikk til behandling fikk jeg både ny psykolog og psykiater. Det ble skrevet avvik på behandlingen jeg tidligere hadde fått. I samarbeid med psykiater sluttet jeg med litium, lamictal og auroix.  Bp2 diagnosen ble fjernet for den var satt på feil grunnlag. Psykologen og jeg ble enig at videre traumebehandling ikke var optimalt siden jeg var ganske stabil. Ble avsluttet av dps. 
Etter jeg sluttet med medisinene merket jeg en bedring og da jeg ble helt ferdig med dps ble jeg enda litt bedre. Det var en befrielse å slippe å ha et sånt fokus på seg selv, sykdom og medisiner. Til tider under behandlingen på dps holdt jeg på å bli gal av å tenke så mye på sykdom. Tror ikke det er bra å gå rundt å tenke på det hele tiden, tror man kan bli sykere av det.

Lærte mye om meg selv alle disse årene jeg gikk til behandling og fikk også noen flere verktøy til å håndtere mine problemer med. Det aller viktigste nå er å passe på å få nok søvn, ikke for lite og ikke for mye. Jeg trenger å sove litt mer enn de fleste andre voksne gjør. For lite søvn gjør meg helt ufunksjonell og jeg vet det blir en dag jeg ikke fungerer. Må også passe på nok aktivitet i form av husarbeid og hobby, dette kan være veldig vanskelig for meg. Jeg har dager der jeg må tvinge meg til å gjøre det jeg skal og jeg har dager der ting går ganske lett. Så for at jeg skal fungere best mulig må jeg sove nok og aktivisere meg selv. Det er til tider tung for jeg mangler fremdeles motivasjon og drivkraft hjemme. 2-3 ganger i året merker jeg tilbakefall, men heldigvis så har jeg blitt så godt kjent med meg selv at jeg kjenner symtomene tidlig. Da har jeg vært nødt til å ta meg kraftig sammen å øke aktivitetsnivået, det har funket så langt. Sosialt samvær er også viktig. 

Det var en kort versjon. Jeg har blitt bedre, men ikke helt bra. Prøver å ikke tenke så mye på det i hverdagen. Har akseptert at jeg både har gode og dårlige dager. Lever fremdeles i håpet om å bli bedre.