ikke let etter meningen

[Gjest mamama]

Det finnes ingen mening i at barn dør,men jeg spør meg selv "hvorfor Martin??" , "hvorfor oss??". Det finnes ingen svar. Jeg har fått døden så innpå livet mitt, jeg er ikke redd , jeg har allerede en gutt i himmelen, og den gutten er tøff!!!

Sangen til Ole Paus passer så til mine tanker, så jeg må bare skrive de her igjen. Her kommer altså et par vers fra sangen "den tøffeste gutten i himmelen" av Ole Paus:

Ikke let etter meningen, ikke søk etter svar. For når du tror at du vet svaret, har du glemt hva spørsmålet var. Men det var et liv, og det var en gang, så red han inn i soloppgangen. Tøffe folk sier ikke hvor de drar.

Jeg er ikke redd for å leve, jeg er ikke redd for å død, jeg er ikke redd for å være alene på oppbrudt sjø. Det er ikke mye jeg tror på, men jeg tror så det klarer seg. For den tøffeste gutten i himmelen er en venn av meg.

Er det flere som kjenner seg igjen??

[erna]

Takk - kjære mamama, det er en stund siden jeg spilte denne, men jeg tar den frem med mer eller mindre jevne mellomrom - og, ja, disse tøffeste guttene i himmelen kjenner vi. Min kjære gutt døde i en trafikkulykke for 4 år siden, han ble bare 18 år - og jeg kjenner meg igjen i alle følelsene du er så flink til å formidle. Selv om jeg ikke skriver her inne så mye nå lengre, så er jeg innom hver dag og leser.

Varme tanker til deg fra

[stm]

Å ikke lete etter meningen er noe jeg har prøvd på i ganske nøyaktig 3 år nå - det var da jenta mi fikk diagnosen kreft. Da var hun nettopp fylt 3 år, og brukte dagene på å utforske og bli kjent med verden og de rundt seg. Hverdagen ble brått snudd på hodet: sykehus, leger, nålestikk, cellegift, bivirkninger, operasjoner, tilbakefall, nye operasjoner, dårlig immunforsvar så hun måtte isoleres... Det var en tøff hverdag for jenta som egentlig skulle vært i barnehage eller kost seg hjemme med storesøster, mamma'n og pappa'n sin. Livet vårt var slik i 15 mnd., da tapte den lille kroppen kampen mot kreften - og hun sovnet inn hjemme i senga si. Hvorfor henne? Det er så innmari urettferdig - hva hadde den lille, skjønne jenta gjort, som måtte oppleve så mye sykdom, smerte, angst og skuffelser. Hun skjønte nok selv at det gikk mot slutten, kjente at kroppen ble tappet for krefter og at hun ble svakere og svakere. Hva er meningen? Det finnes kun ett svar: Det finnes ingen mening med det!

Man må bare prøve å leve videre - ta en dag av gangen, så går det sakte men sikkert fremover er min erfaring. Har prøvd å leve MED sorgen, og ikke I den. Tenker på henne hver dag, og savner henne noe helt utrolig. Er sikker på at jeg en dag skal få møte henne igjen, og da skal vi ta igjen det tapte.

Glad i deg, jenta mi.