Ambivalens rundt time med fastlegen - er dette depresjon eller livet?

[Sokk]

Jeg har bestilt meg en legetime neste uke, men jeg vet ikke om jeg kan gå på den, jeg gruer meg, og jeg har en del konfliktfylte tanker og følelser knyttet til dette.

Jeg har fått diagnosene bp2 og blandet pf (trekk fra flere, men ikke nok til noen).

De siste 3 årene har jeg hatt 4 depressive episoder, flere med selvmordstanker og -planer, men som heldigvis har gitt seg når depresjonen har gitt seg. Ingen i 2025. Jeg har også hatt en del episoder som i hvert fall kan minne en del om, eller har likhetstrekk med, hypomani. Men jeg vet ikke om bipolardiagnosen er riktig, eller om jeg bare har overdrevet, for jeg føler at jeg tåler lite, har liten utholdenhet, er lat, og at personlighetstrekkene mine kanskje har fått meg til å overdrive når ting bare blir bittelitt vanskelig.

I høst har jeg hatt flere runder på et par uker av gangen hvor jeg har merket at ting ble tungt, og jeg har lurt på om høst-/ vinterdepresjonen var på vei. Men så har det gått over. Men nå har dette vart siden 22. november.

Jeg har kommentert i en annen tråd om at jeg sliter med å ivareta hygiene og husarbeid. Jeg har skjermtid på over 5 timer hver dag, og jeg har ikke gjort noen selvstudier på flere uker (men stort sett møtt opp, med noen unntak og noen forsentkomminger). Jeg gruer meg til alt. Humøret er flatt/dødt, men også irritabelt. Men det er liksom ikke heeelt dødt. Jeg er fortsatt glad i barna mine. Jeg har ingen selvmordsønsker. Jeg sover stort sett godt (med quetiapin), selv om det er svært tungt å stå opp om morgenen. Det er ikke så ille. Det har vært mye verre før.

Kanskje er dette bare det jeg må forvente? Det er normalt å være nedstemt og at ting er tungt i vinterhalvåret. Det er veldig normalt for meg, og noe jeg hadde et forhold til lenge før jeg fikk noen diagnoser. Jeg er alenemor 50% og jeg går på et krevende studie. Livet mitt skal være tungt. Jeg SKAL liksom føle meg dritt. Det er helt riktig at jeg skal ha det vanskelig.

Samtidig er det et problem at det er så tungt og vanskelig å gjøre det jeg må, og dette er ganske bekymringsverdig med tanke på de neste eksamenene, at jeg ikke får lest.

Men er dette et medisinsk problem? Et gyldig problem? Eller sløser jeg bort fastlegens verdifulle tid med å syte over ting som bare er en naturlig del av livet, sammenholdt med mine manglende evner til mestring?

Evt. kan jeg gjøre noe med dette? Bli flinkere til å ta meg sammen? Er det noe vits å ta flere medisiner? Jeg har gått på litium i over et år nå og jeg har lite bivirkninger. Orker jeg da et nytt kjør med bivirkninger fra eventuelle AD? Er det verdt det? Det blir jo kanskje bedre i mars en gang uansett. Men da er det for sent med tanke på eksamen. 

Hva vil jeg med denne tråden? Jo, jeg trenger hjelp til å rydde vekk ambivalensen. Enten at dere roper til meg «Ta deg sammen, din lille dritt!!!» så jeg kan unngå å drite meg ut. Eventuelt at dere sier at det er et gyldig problem å ta opp med fastlegen, og kanskje også kan gi noen råd for hva jeg kan gjøre for å «ta meg sammen» i tiden fremover.

Det er forresten litt sånn typisk for mine depresjoner at jeg ikke føler jeg har lov til å si fra eller søke hjelp, fordi det er galt. Samtidig kan det jo også hende at det faktisk er galt i mitt tilfelle fordi det ikke er depresjoner, men bare livet og/eller min personlighet, og at jeg bare forsøker å sykeliggjøre normale livsproblemer fordi jeg ikke aksepterer min mangel på perfeksjon. 

[nachnoo]

Du er deprimert og skal møte opp til legetime. 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (13 minutter siden):

Du er deprimert og skal møte opp til legetime. 

Hva kan fastlegen gjøre på en sånn time?

Anonymkode: de8b5...42c

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hva kan fastlegen gjøre på en sånn time?

Anonymkode: de8b5...42c

Vurdere situasjonen og ut fra den vurderingen evt endre medisinering, konferere med en spesialist evt henvise. Sette opp en snarlig kontrolltime for å følge situasjonen.

[ISW]

Hei.

Jeg har tenkt en del på innlegget ditt.

Først og fremst, så tror jeg det er ekstremt vanlig for deprimerte å vurdere "livet" som en differensialdiagnose til depresjonen sin. Og jeg tror det er omtrent like vanlig å gjøre vurderinger rundt om man egentlig fortjener hjelp eller kaster bort tiden til fastlegen sin. Disse tankene er kanskje mer diagnostiske for depresjon enn noe annet. Men for ordens skyld: JA, du fortjener hjelp, og JA, du skal gå til fastlegen.

Jeg tror heller ikke du skal tvile på BP-diagnosen din (selv om det også er vanlig). Det er klart at du lever et krevende liv, og har hatt store endringer i livet ditt som kan være tøft og gi reaksjoner, men både depresjonene og hypomaniene dine er høyst reelle. Som du vet, kan depresjoner variere i intensitet, både innen samme episode og mellom episoder. Du kan være deprimert selv om du ikke har selvmordstanker nå. Det er for øvrig veldig bra at du ikke har det.

Som deprimerte flest, så er du veldig hard mot deg selv. Sånn jeg "kjenner" deg her, så studerer du et krevende studie, du er en god mor for barna dine, og du gjør det nok mye bedre enn du gir deg selv honnør for. Jeg er imponert over deg og jeg synes du er kjempeflink. 

Sånn jeg ser det, så er det to muligheter her. Først og fremst, så synes jeg du skal ta timen hos fastlegen. Men jeg kommer kanskje ikke helt unna at det kan være forbedringsområder i behandlingen av din bipolare lidelse. Skulle du ha 15-20.000 kroner til overs, så ville jeg kanskje vurdert en utredning hos Psykia, som er blant de beste i landet. 

Men uansett, så ville jeg bare si: Du fortjener all den hjelpen du kan få, og jeg håper du får en så god jul som du kan. Du er superflink og fortjener alt godt ❤️ 

Endret 26. desember 2025 av ISW

[krøll9]

Som jeg har skrevet til deg tidligere, Sokk, vi har mange faktorer i livet til felles. Grubler og kverner på nesten eksakt samme problemstillinger. Man har det dritt men måker seg nå gjennom ting man ikke har noe valg på. Om man noen gang kommer tilbake til en mer balansert og noe lykkeligere normal? Jeg frykter at kronisk depresjon kan komme til å bli ansett som den nye normalen, ut fra behandler perspektiv. De kan tenke at man jo alltid har det sånn, og at man tross alt ikke har fått barna hentet bort av bv eller lignende. Man beholder kanskje noe arbeidskapasitet også. Studier? Tja. Det er vel litt for mye å forlange at man kommer seg gjennom det og. Men viktig å ikke miste troa på at man kan komme tilbake til andre nivåer på lykleskalaen, helst noe over nullgrafen... 

Tenker ikke at du er en dritt, men tenker at vi begge er typisk sånne gråsone kandidater som egentlig ikke vil bli tatt på alvor før det virkelig rakner alt sammen, og det kan vi selvsagt ikke risikere. 

Du snakker om fastlegen. Går du til terapi også? Jeg har på mirakuløst vis fortsatt avtaler på dps som nå har blitt mer regelmessige etter at jeg satte ord på tvilen om jeg fortjener gå der, om det er moralsk riktig av meg og om jeg tar bort noen andres plass. Samtaler til nå har vært helt løse og målløse, uten endring for min del, men nå tar vi tak og skal prøve ut kognitiv terapi, eller psykoterapi - altså faktisk behandling... det prates i alle fall om det, så får vi se om det faktisk vil finne sted... jeg tror at medisiner kan gjøre mye. Vi har jo lært litt om kjemien i hjernen og hvordan nivåer av serotinin, dopamin og noradrenalin har så mye å si. Jeg satser nå på AD også brukt mye for folk med adhd slik jeg forstår det. Det virker også til en viss grad. Har ikke positive tanker og glede, men gjennomføringsevne. Har noe tro på at både medisiner og også riktig type terapi kan føre til bedring. Tanken om at man ikke fortjener bedre, tendensen til å sette absolutt alle andres hensyn og behov over sine egne, følelsen av at 200% innsats ikke er godt nok, fordi vi fortsatt har mangler og feil og så mye å kompensere for ved økt innsats. 

Tja. Kvinne midt i livet. Ansvar for barn 50%, fungerer noe i arbeidslivet. Har det dritt men fungerer brukbart. Altså systemet har ingen interesse av å hjelpe deg videre. Du klarer å lage noen fornuftige borgere ut av ungene dine, du er ikke vedvarende sykemeldt (eller?), så du oppfyller dine funksjoner. Hvis vi er interessert i høyere livskvalitet enn å såvidt klare å måke seg gjennom, samtidig som en går glipp av temmelig de fleste positive sidene og gledene vårt livsavsnitt tilbyr: Du må tørre å ta den plassen. Det er lett å avskrive deg uten risiko. Men vil du ha hjelp utenfra til å komme deg videre og kanskje få noe mer livskvalitet så må du trosse følelsen av å ikke være verdt det - og snakke helt tydelig til legen. Hvis de lurer på videre henvisning kan jo det svaret gå begge veier, avhengig av om du tør å stå opp for deg selv eller ikke. 

 

[AnonymBruker]

ISW skrev (1 time siden):

Hei.

Jeg har tenkt en del på innlegget ditt.

Først og fremst, så tror jeg det er ekstremt vanlig for deprimerte å vurdere "livet" som en differensialdiagnose til depresjonen sin. Og jeg tror det er omtrent like vanlig å gjøre vurderinger rundt om man egentlig fortjener hjelp eller kaster bort tiden til fastlegen sin. Disse tankene er kanskje mer diagnostiske for depresjon enn noe annet. Men for ordens skyld: JA, du fortjener hjelp, og JA, du skal gå til fastlegen.

Jeg tror heller ikke du skal tvile på BP-diagnosen din (selv om det også er vanlig). Det er klart at du lever et krevende liv, og har hatt store endringer i livet ditt som kan være tøft og gi reaksjoner, men både depresjonene og hypomaniene dine er høyst reelle. Som du vet, kan depresjoner variere i intensitet, både innen samme episode og mellom episoder. Du kan være deprimert selv om du ikke har selvmordstanker nå. Det er for øvrig veldig bra at du ikke har det.

Som deprimerte flest, så er du veldig hard mot deg selv. Sånn jeg "kjenner" deg her, så studerer du et krevende studie, du er en god mor for barna dine, og du gjør det nok mye bedre enn du gir deg selv honnør for. Jeg er imponert over deg og jeg synes du er kjempeflink. 

Sånn jeg ser det, så er det to muligheter her. Først og fremst, så synes jeg du skal ta timen hos fastlegen. Men jeg kommer kanskje ikke helt unna at det kan være forbedringsområder i behandlingen av din bipolare lidelse. Skulle du ha 15-20.000 kroner til overs, så ville jeg kanskje vurdert en utredning hos Psykia, som er blant de beste i landet. 

Men uansett, så ville jeg bare si: Du fortjener all den hjelpen du kan få, og jeg håper du får en så god jul som du kan. Du er superflink og fortjener alt godt ❤️ 

Støtter forslaget om Psykia. Har nettopp startet der etter en periode på 10-15 år med flere forløp ved DPS, hovedsakelig for bipolare depresjoner (eller frem og tilbake mellom uni- og bipolar,  alt ettersom) og senere også ADHD. Ved DPS har det har vært mye behandling, både medisinsk og ift diagnostisering, som har fremstått inkonsekvent og ofte også uvirksom. Opplever at bare førstegangskonsultasjonen ved Psykia (hvor hele DPS journalen som er laaang imponerende nok ble gjennomgått i sin helhet) har gitt meg mer svar enn alle forløpene ved DPS sammenlagt. Det er helt på grensen av hva jeg kan ta meg råd til, men velger å prioritere det for å unngå flere blindspor og vilkårlig behandling. Så må bare stille meg bak forslaget, selv om det selvfølgelig er mye penger (jeg har vurdert å gå dit i kanskje ti år men har ikke tatt meg råd)

Anonymkode: 10b12...a44

[Sokk]

nachnoo skrev (21 timer siden):

Du er deprimert og skal møte opp til legetime. 

Takk for klart og tydelig svar. Jeg skal møte opp, selv om jeg føler meg veldig dum.

ISW skrev (8 timer siden):

Som du vet, kan depresjoner variere i intensitet, både innen samme episode og mellom episoder. Du kan være deprimert selv om du ikke har selvmordstanker nå. Det er for øvrig veldig bra at du ikke har det.

Jeg er liksom ikke så trist eller «deppa», og selv om jeg har mange negative tanker om hva andre mennesker synes om meg, så setter jeg meg ikke fast i slike evigvarende depressive grublerier likevel. Jeg har ikke noen form for psykisk smerte. Jeg hadde hatt det helt greit hvis jeg bare kunne isolert meg, ikke gjort noen ting, og levd på fast food. Jeg er faktisk bare mildt deprimert ifølge MADRS, så jeg vet ikke om det rettferdiggjør noen tiltak. Jeg har også hatt noen opplevelser på DPS når de har vurdert meg til ikke deprimert eller veldig mildt deprimert, eller ikke «mulig å medisinere» deprimert når det virkelig har vært ille for meg, så jeg legger til grunn at min egen vurdering på dette området stort sett er helt feil. 

ISW skrev (8 timer siden):

Skulle du ha 15-20.000 kroner til overs, så ville jeg kanskje vurdert en utredning hos Psykia, som er blant de beste i landet. 

Jeg går på AAP og går i minus hver måned, og jeg kommer til å miste den inntekten på et tidspunkt. Jeg har oppsparte midler som jeg tar av, men jeg vil helst utsette tidspunktet der jeg går tom for penger. Jeg tror det er minst like ille for psyke og selvmordstanker å gå tom for penger som det er å være litt suboptimalt medisinert.

krøll9 skrev (8 timer siden):

Jeg frykter at kronisk depresjon kan komme til å bli ansett som den nye normalen, ut fra behandler perspektiv.

Ja, jeg har opplevd at depresjon har blitt beskrevet som min «habitualtilstand». Ganske kjipt hvis det liksom er behandlingsmålet. For jeg opplever jo at det ikke alltid er sånn.

krøll9 skrev (8 timer siden):

Går du til terapi også?

Jeg har gått til en psykolog denne høsten. Jeg føler ikke det er så strukturert behandling, og det stresser meg veldig at jeg ikke har klart å formulere tydelig hva som egentlig er problemet mitt, eller hva slags terapi jeg ønsker for å løse dette problemet. Men det virker i hvert fall som at hun tror på meg, og liksom er på min side, at hun er en slags støttespiller. Og jeg har mange erfaringer med det motsatte, så det har en verdi bare det å ikke bli møtt på en svært dårlig måte. Men det hjelper meg ikke til å tørke støvet på pianoet (som min mor synes er helt skandale at er der), eller til å fjerne de råtne matrestene fra kjøleskapet.

Vi har diskutert å muligens øke til hver uke (fra annenhver), men jeg synes bare det er så sykt tiltak og stress å dra dit, det tar jo litt av min knappe egentid, men mest av alt tror jeg det er fordi jeg må sykle 2 venstresvinger i bytrafikk og jeg synes det er så utrolig stress å ferdes i trafikken. Jeg føler at alle dømmer meg, at jeg gjør så mye galt, og at de hater meg for det. 

krøll9 skrev (8 timer siden):

Jeg satser nå på AD også brukt mye for folk med adhd slik jeg forstår det.

Jeg tenkte å spørre fastlegen om å få prøve Wellbutrin, men jeg har noen bekymringer med tanke på bivirkninger, men altså, da er det jo bare å slutte. Men ja, vet ikke om jeg er deprimert nok til at det er indikasjon for AD. Jeg har også stor tro på medisiner, egentlig, for denne typen symptomer som kommer og går. Det er liksom ikke vits i å vente 8 uker på DPS for å snakke med en psykolog en dag i uka, når symptomene går over av seg selv før behandlingen har kommet ordentlig i gang. Og kommer tilbake et par måneder senere med samme styrke. 

krøll9 skrev (8 timer siden):

Tenker ikke at du er en dritt, men tenker at vi begge er typisk sånne gråsone kandidater som egentlig ikke vil bli tatt på alvor før det virkelig rakner alt sammen, og det kan vi selvsagt ikke risikere. 

Alt har allerede raknet for meg. Jeg hadde bygget meg det livet jeg drømte om, jeg var vellykket, bemidlet og jeg hadde to barn og jeg var så ekstremt lykkelig. Så tok angsten overhånd, jeg ble deprimert, innlagt under foreldrepermisjonen, byttet jobb, mistet jobben, forholdet raknet, og psyken ble ikke bra igjen, jeg fikk feil behandling og mange tilbakefall. Nå er jeg liksom i gjenoppbyggingsfasen. Men jeg kan ikke la ting rakne igjen, for barna står på spill, og fremtidige jobbmuligheter.

krøll9 skrev (8 timer siden):

Hvis de lurer på videre henvisning kan jo det svaret gå begge veier, avhengig av om du tør å stå opp for deg selv eller ikke. 

Jeg skal ikke ha noen henvisning. Jeg skal aldri tilbake til DPS. Det er altfor stor risiko for at de bare gjør ting mye verre. Men jeg kan gjerne få medisiner av fastlegen. 

krøll9 skrev (8 timer siden):

du er ikke vedvarende sykemeldt (eller?)

Jeg ble sykmeldt da jeg mistet jobben mens jeg var deprimert, senere har jeg gått over på AAP. Etter det har jeg begynt å studere, men siden jeg er så «flink» til å studere og fungerer «perfekt 100%» så er det bare et spørsmål om tid før jeg mister AAP. Da er det studielån som gjelder. Jeg må klare å jobbe etter hvert, men akkurat nå er jeg sjanseløs. Jeg er veldig bekymret for økonomien.

ISW skrev (9 timer siden):

du er en god mor for barna dine

Dette er et viktig tema for de negative tankene. Jeg spises opp av dårlig samvittighet. Jeg føler jeg gjør forferdelige ting. Jeg føler at alle hører det og ser det, og at de dømmer meg for det.

Jeg skulle så gjerne hatt noe støtte i livet, jeg føler at alle liksom er mot meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det, for jeg orker bare ikke å være bedre i noe som helst.

Dette ble litt hulter til bulter (?), men tusen takk for svar, i hvert fall. 

[Glitter]

Du har mye å tenke på, det er det i hvertfall ikke noe tvil om. Jeg synes det virker som du har depressiv grubling selv om du sier du ikke har det? 

[ISW]

Sokk skrev (12 timer siden):

Jeg har ikke noen form for psykisk smerte. Jeg hadde hatt det helt greit hvis jeg bare kunne isolert meg, ikke gjort noen ting, og levd på fast food.

Jeg tenker litt Wellbutrin kanskje kunne gjort deg godt, hvis du er beskyttet mot hypomanier av Litium? Det er i alle fall noe å tenke på.

[Sokk]

Glitter skrev (9 timer siden):

Du har mye å tenke på, det er det i hvertfall ikke noe tvil om. Jeg synes det virker som du har depressiv grubling selv om du sier du ikke har det? 

Jeg vet jeg har en del negative tanker, men jeg føler ikke at jeg bruker så mye tid på dem. Jeg har ikke den tiden uansett. Også har jeg ikke grublet meg frem til teorier og konklusjoner om meg i forhold til resten av menneskene, og det har jeg gjort en del av tidligere. Så dette er absolutt ikke så ille sammenlignet med hvordan jeg har hatt det noen ganger før. Men jeg våknet kl 5 i dag med angst, det pleier jeg ikke gjøre, så det var litt urovekkende med tanke på om det skal bli verre. Men jeg sovnet igjen og da jeg våknet var angsten borte igjen.

ISW skrev (9 timer siden):

Jeg tenker litt Wellbutrin kanskje kunne gjort deg godt, hvis du er beskyttet mot hypomanier av Litium? Det er i alle fall noe å tenke på.

Jeg skal foreslå det for legen. Jeg frykter at han heller vil gi meg Brintellix (om han vil gi noe i det hele tatt) for jeg brukte den de to siste rundene. Men av diverse grunner har jeg ikke så lyst til å begynne på den nå. Jeg får se hva han sier. Vi sjekker nok litium og stoffskifte uansett, og jeg kommer til å be ham om å sjekke for anemi også. Sånn i tilfelle det er andre grunner til at ting er tungt for tiden.

Jeg holder jo hjulene i gang, så det er litt viktig å ikke få en behandling som ødelegger for det. 

[Sokk]

Vi landet på Cymbalta. Får se hvordan det fungerer.

[ISW]

Sokk skrev (47 minutter siden):

Vi landet på Cymbalta. Får se hvordan det fungerer.

Jeg tror det er et greit valg. Den er noe mer stimulerende i lavere doser enn Efexor.

Bare vær litt obs på svingninger oppover

[Sokk]

ISW skrev (18 minutter siden):

Bare vær litt obs på svingninger oppover

…selv om en liten, mild en kanskje ikke skader akkurat nå 😅 Jeg skulle ønske jeg kunne fått litt hyperfokus på vasking og lesing.

Jeg merker nå også hvor mye jeg savner min tidligere behandler. Jeg drømte til og med om ham i natt! Han hadde kuttet ut karrierekjøret og åpnet en hundefarm for terapiformål. Den var full av fluffy hunder. Jeg fikk komme dit for å hvile. 

[FjellOgDalar]

Det er bra å lese at du gikk til legen

Har man en god fastlege i tunge perioder, er det gull - også om man bare trenger å prate.

Det er slett ikke uvanlig at svingninger følger årstider ved bp. Mange opplever mest depresjon i høst/vintermånedene.  

Mye av ambivalensen du kjenner på mtp. å fortjene hjelp, depresjon vs. livet etc. er og ofte typisk depresjon. Man trenger ikke nødvendigvis ligge rett ut, være "grinetrist" og apatisk. 

 

[Sokk]

FjellOgDalar skrev (5 timer siden):

Det er slett ikke uvanlig at svingninger følger årstider ved bp. Mange opplever mest depresjon i høst/vintermånedene.  

Ja, jeg kjenner meg veldig igjen i dette, selv om jeg også kan få en dupp på sommeren.

** 

Nå er jeg skikkelig i villrede. Jeg har hentet medisinen på apoteket. Men humøret kjennes egentlig ganske lett ut nå. Jeg smiler spontant av tanker eller av en morsom video, jeg er nærmest lattermild/flirere. (Men glad eller lykkelig er jeg ikke). Jeg sitter ikke bare og grubler. Men jeg er kanskje litt treg og fjern og distrahert. Og ellers bare scroller jeg på mobilen hele tiden. Og jeg tar opp mobilen hele tiden når jeg prøver å gjøre noe, for jeg er helt avhengig. Jeg bruker den som distraksjon fra vonde følelser og for å unngå å gjøre kjedelige ting. 

Hvis jeg hadde fått to uker ferie i syden nå med et litt sosialt opplegg, med struktur og aktiviteter og trening og totalt mobilforbud, og slik at konsentrasjonsevnen kom tilbake, mens tiden sto stille så jeg ikke stresset med lesing, og jeg i tillegg fikk en hushjelp her hjemme som kunne ryddet og vasket og kanskje hjulpet meg med barna også, så tror jeg at jeg ikke hadde vært deprimert. Så det er på en måte bare ytre faktorer som er problemet. Og mobilavhengighet.

Men kanskje AD ikke bare hjelper på humør? Kanskje det hjelper på sosial angst, energi, motivasjon, konsentrasjonsevne og hukommelse (når den er svekket slik den har vært den siste tiden). Kanskje det blir lettere å dusje og lage mat også komme igang med lesing? Og kanskje hjelper den meg til å føle meg mer uthvilt etter 8 timer søvn?

Er det innafor å begynne på AD for disse andre tingene selv om humøret egentlig er helt greit? 

[frosken]

Sokk skrev (9 timer siden):

…selv om en liten, mild en kanskje ikke skader akkurat nå 😅 Jeg skulle ønske jeg kunne fått litt hyperfokus på vasking og lesing.

Jeg merker nå også hvor mye jeg savner min tidligere behandler. Jeg drømte til og med om ham i natt! Han hadde kuttet ut karrierekjøret og åpnet en hundefarm for terapiformål. Den var full av fluffy hunder. Jeg fikk komme dit for å hvile. 

Har du klart for deg hva den din tidligere behandler som du likte? Var det personlighet, måten han møtte deg på eller hva?

Jeg har tenkt en del på denne tråden og lurt på om du profiterer på all valideringen - altså om det gjør deg tryggere eller om det mer opprettholder status quo? Du har mange ytre faktorer som du opplever som strevsomme, og jeg tenker at du kanskje burde brukt tid på å sortere det som kan gjøres noe med bedre. 

[Sokk]

frosken skrev (27 minutter siden):

Jeg har tenkt en del på denne tråden og lurt på om du profiterer på all valideringen - altså om det gjør deg tryggere eller om det mer opprettholder status quo? Du har mange ytre faktorer som du opplever som strevsomme, og jeg tenker at du kanskje burde brukt tid på å sortere det som kan gjøres noe med bedre. 

Jeg vet ikke. Jeg er veldig usikker nå. Jeg vet ikke om jeg trenger validering eller et spark bak eller begge deler. Livet hadde vært enklere om jeg var mer effektiv. Om ikke hverdagslige oppgaver var så vanskelige. 

frosken skrev (27 minutter siden):

Har du klart for deg hva den din tidligere behandler som du likte? Var det personlighet, måten han møtte deg på eller hva?

Måten han møtte meg på, som sikkert også handlet om personlighet. Han var ikke rar, men alltid helt profesjonell. Det handlet om hele fremtoningen, inkludert klærne. Han fylte liksom rollen som lege/psykiater akkurat slik jeg forventet. Alltid rolig. Det handlet aldri om hans følelser eller problemer. Samtidig var han vennlig og fremsto som menneskelig. Han var ingen robot. Han var grundig, han husket hva vi hadde snakket om og han fulgte alltid opp ting. Jeg tror jeg bare følte meg trygg på ham og fikk tillit til ham. I begynnelsen syntes jeg han var skummel, bare fordi jeg fikk så veldig respekt for ham. 

Det var perioder der det var gnisninger og vi begge var frustrert, spesielt når jeg var på vei inn i depresjon og ikke klarte å si hva som skjedde eller hva jeg trengte. Han tok en beslutning som fikk veldig uheldige konsekvenser og jeg slet med tilliten til ham en liten stund etterpå. Han har også skrevet ting i journal som jeg gjerne skulle hatt vekk.

Men jeg følte meg i veldig trygge hender. Jeg bare fikk tillit til ham. Jeg skulle derfor veldig gjerne ønske at jeg hadde ham som behandler fortsatt.

I dag hos fastlegen vet jeg ikke helt hva som skjedde. Han spurte meg om jeg fortsatt gikk til psykologen. Men jeg følte ikke han utredet for depresjon og jeg vet ikke om jeg fikk frem alt det relevante. Han spurte etter hvert om jeg pleide å streve med å gjøre og gjennomføre ting under depresjoner. Og da sa jeg at det var helt typisk, og det stemmer. Også spurte han om hva som hadde fungert før, og det synes jeg er et vanskelig spørsmål, så det tok litt tid, og da foreslo han tid, og det stemmer jo. Og skifte av årstid og de to siste gangene medisiner. Og at det kjennes lettere når barna ikke er hos meg, men at det liksom ikke løser seg likevel. Og at det gjerne blir sånn når jeg er syk, men at det nå har vedvart også uten at jeg er syk siden slutten av november, og selv om jeg vel har en bihulebetennelse nå, så har det bare vært de siste dagene. 

[frosken]

Sokk skrev (33 minutter siden):

Jeg vet ikke. Jeg er veldig usikker nå. Jeg vet ikke om jeg trenger validering eller et spark bak eller begge deler. Livet hadde vært enklere om jeg var mer effektiv. Om ikke hverdagslige oppgaver var så vanskelige. 

Måten han møtte meg på, som sikkert også handlet om personlighet. Han var ikke rar, men alltid helt profesjonell. Det handlet om hele fremtoningen, inkludert klærne. Han fylte liksom rollen som lege/psykiater akkurat slik jeg forventet. Alltid rolig. Det handlet aldri om hans følelser eller problemer. Samtidig var han vennlig og fremsto som menneskelig. Han var ingen robot. Han var grundig, han husket hva vi hadde snakket om og han fulgte alltid opp ting. Jeg tror jeg bare følte meg trygg på ham og fikk tillit til ham. I begynnelsen syntes jeg han var skummel, bare fordi jeg fikk så veldig respekt for ham. 

Det var perioder der det var gnisninger og vi begge var frustrert, spesielt når jeg var på vei inn i depresjon og ikke klarte å si hva som skjedde eller hva jeg trengte. Han tok en beslutning som fikk veldig uheldige konsekvenser og jeg slet med tilliten til ham en liten stund etterpå. Han har også skrevet ting i journal som jeg gjerne skulle hatt vekk.

Men jeg følte meg i veldig trygge hender. Jeg bare fikk tillit til ham. Jeg skulle derfor veldig gjerne ønske at jeg hadde ham som behandler fortsatt.

I dag hos fastlegen vet jeg ikke helt hva som skjedde. Han spurte meg om jeg fortsatt gikk til psykologen. Men jeg følte ikke han utredet for depresjon og jeg vet ikke om jeg fikk frem alt det relevante. Han spurte etter hvert om jeg pleide å streve med å gjøre og gjennomføre ting under depresjoner. Og da sa jeg at det var helt typisk, og det stemmer. Også spurte han om hva som hadde fungert før, og det synes jeg er et vanskelig spørsmål, så det tok litt tid, og da foreslo han tid, og det stemmer jo. Og skifte av årstid og de to siste gangene medisiner. Og at det kjennes lettere når barna ikke er hos meg, men at det liksom ikke løser seg likevel. Og at det gjerne blir sånn når jeg er syk, men at det nå har vedvart også uten at jeg er syk siden slutten av november, og selv om jeg vel har en bihulebetennelse nå, så har det bare vært de siste dagene. 

Finnes det overhodet en mulighet for at du rehenvises til den behandleren? Interessant å lese beskrivelsen din av ham, du beskriver nettopp en slags "mellomløsning" av å kun validere og å utfordre (sagt med mine ord da). Jeg tror kanskje du trenger at din behandler ikke lar seg svinge med for mye, men holder fast ved noe ytre og realistisk - i tillegg til å støtte deg i vanskelige ting. 

Tror ikke det jeg skrev her ble spesielt forståelig eller nyttig, men jeg tror svaret på overskriften til denne tråden bør være "både og".  

[Sokk]

frosken skrev (9 minutter siden):

Finnes det overhodet en mulighet for at du rehenvises til den behandleren? Interessant å lese beskrivelsen din av ham, du beskriver nettopp en slags "mellomløsning" av å kun validere og å utfordre (sagt med mine ord da). Jeg tror kanskje du trenger at din behandler ikke lar seg svinge med for mye, men holder fast ved noe ytre og realistisk - i tillegg til å støtte deg i vanskelige ting. 

Tror ikke det jeg skrev her ble spesielt forståelig eller nyttig, men jeg tror svaret på overskriften til denne tråden bør være "både og".  

Han var stødig. Han var et forbilde for meg. Jeg har vært utsatt for en del psykologer som nærmest har forsøkt å psyke meg ut som en del av behandlingen, mens han var mye mer direkte (men alltid veldig hyggelig, han var mye mer tålmodig med meg enn jeg noensinne hadde klart selv). 

Det siste jeg vet er at han begynte i ny jobb «på en annen poliklinikk». Det kan ha vært ved samme institusjon, en annen i byen, eller et helt annet sted i landet. På dialekten tror jeg kanskje han opprinnelig var fra Drammen e.l. Jeg vet ikke. Foreldrene mine (som også likte ham godt, mamma har hatt samtale med ham) har tidligere snakket om at jeg burde forsøke å finne ut av hvor han jobber, men jeg har sagt at det er veldig stalker-ish, og ikke passende.

Dessuten kvalifiserer jeg vel ikke til så mye hjelp ved et DPS per i dag og jeg merker jeg uansett ikke har lyst til å «bruke opp» den dyrebare tiden/ressursen på at jeg surrer rundt og ikke er flink nok til å nyttiggjøre meg behandling. Men i en ideell verden hadde han vært min faste behandler som jeg kunne kontaktet og fått satt opp time med ved behov. Dessverre er ikke verden ideell.

Jeg skulle ønske jeg i større grad klarte å «knekke koden» for hvordan man skal gå i behandling. Jeg har ikke klart det med hun psykologen jeg går til nå heller.