Skjønner meg ikke på dere!!

[Gjest forvirret]

Jeg er innom dette forumet ganske mye selvom jeg ikke har adoptert barn. Men for meg høres det ut som en veldig spennende måte å få barn på. Kanskje jeg velger det en gang i framtiden når jeg forhåpentligvis har funnet meg en god og stabil mann. Det som undrer meg og forvirrer meg er dobbeltmoralen deres. I det ene øyeblikket skriver dere om alle de stakkars barna, og alle tragediene som fører til at barn blir adoptert. I det neste øyeblikk skriver dere at det ikke er synd på barna som ikke har foreldre, og at det ikke er en god gjerning å adoptere barn. Hva mener dere EGENTLIG? Det er da ingen hemmelighet at det er stor nød i verden, og at en mengde barn trenger nye foreldre. Og det kan da ikke være tvil om at barna som blir adoptert samtidig blir hjulpet fra en vanskelig tilværelse uten foreldre? Det ville være skikkelig tragisk om barn som ikke hadde behov for å bli adoptert ,ble det allikevel, for å tilfredsstille rike menneskers behov for barn. Altså, så hjelper man barn i nød når man adopterer. Jeg håper på synspunkter og gode forklaringer.

[Gjest mine tanker]

Jeg synes ikke man skal adoptere for å gjøre en god gjerning, og heller ikke gå rundt å føle på at man har gjort en god gjerning ved å adoptere. Det blir veldig feil, synes jeg, det setter barnet i en stakkarslig rolle som "blir reddet av de snille menneskene i Norge."

Man skal adoptere fordi en ønsker seg barn, og fordi en synes adopsjon er en fin måte å få barn på.

At en av konsekvensene av dette er at et barn får en bedre oppvekst enn det ville hatt der det var, er jo flott, og som du selv sier, man vil jo ikke at barn skal flyttes til nye foreldre med mindre det er til det beste for barnet. Men dette skal ikke være grunnen til at man adopterer, og man skal ikke gå rundt å føle på dette.

På samme måte som at jeg er veldig glad for at mannen min og jeg traff hverandre, og at vi giftet oss. Jeg vet at jeg har fått det mye bedre etter jeg traff ham og vi ble et par. Jeg hadde det vanskelig før jeg traff ham. Men jeg vil jo ikke at han skal tenke at "jeg var jammen snill når jeg ble sammen med henne, jeg gjorde virkelig en god gjerning", og jeg skal heller ikke gå rundt å tenke slik.

Så forskjellen er hva som er bakgrunnen for valget man tar (og hvilke følelser man tenker rundt dette), og det som er mer lykkelige bieffekter av hendelsen (selv om man selvsagt ikke ville adoptert hvis disse bieffektene stort sett var negative).

[Gjest forvirret]

Jeg synes ikke man skal adoptere for å gjøre en god gjerning, og heller ikke gå rundt å føle på at man har gjort en god gjerning ved å adoptere. Det blir veldig feil, synes jeg, det setter barnet i en stakkarslig rolle som "blir reddet av de snille menneskene i Norge."

Man skal adoptere fordi en ønsker seg barn, og fordi en synes adopsjon er en fin måte å få barn på.

At en av konsekvensene av dette er at et barn får en bedre oppvekst enn det ville hatt der det var, er jo flott, og som du selv sier, man vil jo ikke at barn skal flyttes til nye foreldre med mindre det er til det beste for barnet. Men dette skal ikke være grunnen til at man adopterer, og man skal ikke gå rundt å føle på dette.

På samme måte som at jeg er veldig glad for at mannen min og jeg traff hverandre, og at vi giftet oss. Jeg vet at jeg har fått det mye bedre etter jeg traff ham og vi ble et par. Jeg hadde det vanskelig før jeg traff ham. Men jeg vil jo ikke at han skal tenke at "jeg var jammen snill når jeg ble sammen med henne, jeg gjorde virkelig en god gjerning", og jeg skal heller ikke gå rundt å tenke slik.

Så forskjellen er hva som er bakgrunnen for valget man tar (og hvilke følelser man tenker rundt dette), og det som er mer lykkelige bieffekter av hendelsen (selv om man selvsagt ikke ville adoptert hvis disse bieffektene stort sett var negative).

Vet du hva ? Nå forstår jeg faktisk veldig mye mer av hva dere mener. Når jeg ser hva du skriver synes det helt opplagt at det er sånn det er. Tusen takk for at du skrev ned dine refleksjoner. Nå var det mye som falt på plass !

[Gjest DOL :)]

Vet du hva ? Nå forstår jeg faktisk veldig mye mer av hva dere mener. Når jeg ser hva du skriver synes det helt opplagt at det er sånn det er. Tusen takk for at du skrev ned dine refleksjoner. Nå var det mye som falt på plass !

[starr]

Jeg synes ikke man skal adoptere for å gjøre en god gjerning, og heller ikke gå rundt å føle på at man har gjort en god gjerning ved å adoptere. Det blir veldig feil, synes jeg, det setter barnet i en stakkarslig rolle som "blir reddet av de snille menneskene i Norge."

Man skal adoptere fordi en ønsker seg barn, og fordi en synes adopsjon er en fin måte å få barn på.

At en av konsekvensene av dette er at et barn får en bedre oppvekst enn det ville hatt der det var, er jo flott, og som du selv sier, man vil jo ikke at barn skal flyttes til nye foreldre med mindre det er til det beste for barnet. Men dette skal ikke være grunnen til at man adopterer, og man skal ikke gå rundt å føle på dette.

På samme måte som at jeg er veldig glad for at mannen min og jeg traff hverandre, og at vi giftet oss. Jeg vet at jeg har fått det mye bedre etter jeg traff ham og vi ble et par. Jeg hadde det vanskelig før jeg traff ham. Men jeg vil jo ikke at han skal tenke at "jeg var jammen snill når jeg ble sammen med henne, jeg gjorde virkelig en god gjerning", og jeg skal heller ikke gå rundt å tenke slik.

Så forskjellen er hva som er bakgrunnen for valget man tar (og hvilke følelser man tenker rundt dette), og det som er mer lykkelige bieffekter av hendelsen (selv om man selvsagt ikke ville adoptert hvis disse bieffektene stort sett var negative).