Kan de spørre om sexuell legning?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Nå synes jeg du var veldig ufin! Regelverket er klart, enslige har anledning til å søke om å adoptere alene, og blir i mange tilfeller godkjente. Saksbehandlerne har ikke rett til å spørre om sexuell legning, men kan spørre om tidligere forhold (hvor mange, varighet, hvor lenge siden osv., men ikke hvilket kjønn). Man kan mene hva man vil, men sånn er regelverket. Man lurer ingen hvis man virkelig er enslig når man søker.

Jeg måtte fortelle navnet på min eks.samboer. Jeg tror de hadde skjønt at jeg var lesbisk vist jeg hadde svart f.eks. turid og ikke Morten.

Nå het han Motren og ikke Turid, men går ikke det for det samme. Seksuell legning vet dem uansett.

[starr]

Jeg ser du har fått mange innspill med varierende saklighetsnivå.

Det jeg lurer på er hvilke tanker du evt. har gjor deg når det gjelder hvordan det vil oppleves for et adoptivbarn å vokse opp med lesbisk mor. Det hadde vært interessant å se dine tanker om det.

Tror du dette vil kunne oppleves som å måtte få "dobbel dose annerledeshet" og at det kan oppleves vanskelig i forhold til venner og samfunnet rundt, eller ser du på det som er fordel å være lesbisk i så henseende, evt. helt irrelevant?

Jeg håper du skjønner at dette spørsmålet IKKE har med din omsorgsevne å gjøre men rett og slett om mengden "annerledeshet" som kan oppleves av barnet .

Selv må jeg si jeg er kritisk til adopsjon for homofile, men det er UTELUKKENDE av hensyn til at jeg selv tror at den ekstra annerledesheten KAN være en belastning og at giverlandenes krav MÅ respekteres. For 70 år siden var det en belstning å være barn av en ugift mor (og jeg ville stilt spørsmål om det var rett å la en enslig mor adoptere). Nå er det ikke lenger, på samme måte, og det er greit at enslige adopterer. Kankje blir det sånn også for homofile om nye 70 år...?

(Og jeg synes ikke du er en umoralsk person som ønsker deg barn og tviler overhode ikke på din omsorgsevne, men tillater meg å stille noen spørsmål...)

[Tabita]

Jeg ser du har fått mange innspill med varierende saklighetsnivå.

Det jeg lurer på er hvilke tanker du evt. har gjor deg når det gjelder hvordan det vil oppleves for et adoptivbarn å vokse opp med lesbisk mor. Det hadde vært interessant å se dine tanker om det.

Tror du dette vil kunne oppleves som å måtte få "dobbel dose annerledeshet" og at det kan oppleves vanskelig i forhold til venner og samfunnet rundt, eller ser du på det som er fordel å være lesbisk i så henseende, evt. helt irrelevant?

Jeg håper du skjønner at dette spørsmålet IKKE har med din omsorgsevne å gjøre men rett og slett om mengden "annerledeshet" som kan oppleves av barnet .

Selv må jeg si jeg er kritisk til adopsjon for homofile, men det er UTELUKKENDE av hensyn til at jeg selv tror at den ekstra annerledesheten KAN være en belastning og at giverlandenes krav MÅ respekteres. For 70 år siden var det en belstning å være barn av en ugift mor (og jeg ville stilt spørsmål om det var rett å la en enslig mor adoptere). Nå er det ikke lenger, på samme måte, og det er greit at enslige adopterer. Kankje blir det sånn også for homofile om nye 70 år...?

(Og jeg synes ikke du er en umoralsk person som ønsker deg barn og tviler overhode ikke på din omsorgsevne, men tillater meg å stille noen spørsmål...)

Enig med deg! Godt at det er noen som først og fremst tenker på barna som skal adopteres!!

[Gjest malun]

Enig med deg! Godt at det er noen som først og fremst tenker på barna som skal adopteres!!

Tror du at de som mener noe annet _ikke_ tenker på barnets beste?

Jeg er selv adoptert, og tror dermed at jeg skal greie å sette meg inn i et adoptivbarns utgangspunkt....Men jeg er allikevel for at homofile skal få adoptere - selvsagt med de samme, strenge kravene som finnes alle andre.

Det er sikkert en bråte andre adopterte som er enige med meg, og minst like mange som er uenige med meg, alle på forskjellig grunnlag.

Greit at mennesker mener forskjellig - men jeg synes ikke du skal påberope "din side" å være de eneste som tenker på barnas beste. Det blir litt for drøyt.

[Gjest veldig anonym]

Jeg ser du har fått mange innspill med varierende saklighetsnivå.

Det jeg lurer på er hvilke tanker du evt. har gjor deg når det gjelder hvordan det vil oppleves for et adoptivbarn å vokse opp med lesbisk mor. Det hadde vært interessant å se dine tanker om det.

Tror du dette vil kunne oppleves som å måtte få "dobbel dose annerledeshet" og at det kan oppleves vanskelig i forhold til venner og samfunnet rundt, eller ser du på det som er fordel å være lesbisk i så henseende, evt. helt irrelevant?

Jeg håper du skjønner at dette spørsmålet IKKE har med din omsorgsevne å gjøre men rett og slett om mengden "annerledeshet" som kan oppleves av barnet .

Selv må jeg si jeg er kritisk til adopsjon for homofile, men det er UTELUKKENDE av hensyn til at jeg selv tror at den ekstra annerledesheten KAN være en belastning og at giverlandenes krav MÅ respekteres. For 70 år siden var det en belstning å være barn av en ugift mor (og jeg ville stilt spørsmål om det var rett å la en enslig mor adoptere). Nå er det ikke lenger, på samme måte, og det er greit at enslige adopterer. Kankje blir det sånn også for homofile om nye 70 år...?

(Og jeg synes ikke du er en umoralsk person som ønsker deg barn og tviler overhode ikke på din omsorgsevne, men tillater meg å stille noen spørsmål...)

Jeg ser du har fått mange innspill med varierende saklighetsnivå.

Ja, jeg har fulgt med på alle svarene selvom jeg ikke har kommentert noen. Noen oppfatter jeg som saklige, andre som mindre saklige og noen få som ren hets. Men jeg kunne vel ikke vente meg noe annet. Jeg har lyst til å svare på ditt innlegg fordi jeg synes det er et av de som er saklige, og fordi du stiller ærlige spørsmål.

Det jeg lurer på er hvilke tanker du evt. har gjor deg når det gjelder hvordan det vil oppleves for et adoptivbarn å vokse opp med lesbisk mor. Det hadde vært interessant å se dine tanker om det.

Ja, jeg har tenkt mye på det. Nå er det sånn at selvom jeg har hatt noen kjærester så har jeg aldri stått fram som lesbisk. Mine kjærester har offisielt vært gode venninner. Vi har aldri holdt hverandre i hånden eller gjort andre ting som kjærester pleier å gjøre, unntatt når vi har vært alene helt privat. Ingen i min familie eller omgangskrets vet at jeg er lesbisk. Kanskje noen har mistanke, det vet jeg ikke, men ingen har konfrontert meg med det. Det er nå ca. 2 år siden jeg hadde min siste kjæreste og da bodde jeg på en annen kant av landet. Jeg kommer aldri til å stå fram som lesbisk, og har ikke tenkt å ha flere kjærester. Jeg er ENSLIG. Jeg tenker derfor at barnet ikke vil få noen opplevelse av å vokse opp hos en lesbisk mor.

Tror du dette vil kunne oppleves som å måtte få "dobbel dose annerledeshet" og at det kan oppleves vanskelig i forhold til venner og samfunnet rundt, eller ser du på det som er fordel å være lesbisk i så henseende, evt. helt irrelevant?

Jeg tror nok at det for adoptivbarn kan oppleves som dobbel dose annerledeshet dersom omgivelsene og barnet vet om at mor er lesbisk. Det er jo en belastning for meg selv å ha denne legningen, og jeg tør jo ikke å stå fram, så selvfølgelig tror jeg det kan bli belastende for et barn. Men jeg tenkte altså at barnet og enda mindre omgivelsene skulle få vite om det.

Jeg håper du skjønner at dette spørsmålet IKKE har med din omsorgsevne å gjøre men rett og slett om mengden "annerledeshet" som kan oppleves av barnet .

Ja, jeg forstår hva du mener. Og min egen omsorgsevne er jeg heller ikke i tvil om. Jeg har både utdannelse og arbeidserfaring med barn, og omgås barn også mye i fritiden, er barnevakt for venner familie osv. og får lett kontakt med barn.

Selv må jeg si jeg er kritisk til adopsjon for homofile, men det er UTELUKKENDE av hensyn til at jeg selv tror at den ekstra annerledesheten KAN være en belastning og at giverlandenes krav MÅ respekteres. For 70 år siden var det en belstning å være barn av en ugift mor (og jeg ville stilt spørsmål om det var rett å la en enslig mor adoptere). Nå er det ikke lenger, på samme måte, og det er greit at enslige adopterer. Kankje blir det sånn også for homofile om nye 70 år...?

Ja, det er klart at giverlandenes krav må respekteres. Men er det virkelig sånn at de ikke tillater at lesbiske som er enslige og har tenkt å forbli det adopterer ? Jeg skjønner at Kina har et skjema som må besvares, og jeg har ikke tenkt å lure noen, men er det sånn i andre land også? Må man i det hele tatt oppgi sexuell legning når man er enslig?

(Og jeg synes ikke du er en umoralsk person som ønsker deg barn og tviler overhode ikke på din omsorgsevne, men tillater meg å stille noen spørsmål...)

Takk skal du ha, og spørsmålene er helt greie, men vet ikke om jeg har klart å gi deg tilfredsstillende svar.

Tusen takk til dere andre også som har gitt meg gode, seriøse, og noen til og med oppmuntrende svar !

[Amba]

Tror du at de som mener noe annet _ikke_ tenker på barnets beste?

Jeg er selv adoptert, og tror dermed at jeg skal greie å sette meg inn i et adoptivbarns utgangspunkt....Men jeg er allikevel for at homofile skal få adoptere - selvsagt med de samme, strenge kravene som finnes alle andre.

Det er sikkert en bråte andre adopterte som er enige med meg, og minst like mange som er uenige med meg, alle på forskjellig grunnlag.

Greit at mennesker mener forskjellig - men jeg synes ikke du skal påberope "din side" å være de eneste som tenker på barnas beste. Det blir litt for drøyt.

Føler behov for å komme med en liten moralsk støtte til de som er for at homofile skal få lov å adoptere.

Skulle det ta hele 70 år til det norske samfunnet er klar for homofile adoptivforeldre, så hjelpe meg. Hadde håpet vi skulle kommet litt lengre med fordommene våre innen den tid.

Rasismen lever i beste velgående, men jeg vil ikke av den grunn la vær å adoptere et svart barn, av hensynet til barnet fordi samfunnet vårt ikke er klart for det....

[leenie]

Jeg ser du har fått mange innspill med varierende saklighetsnivå.

Det jeg lurer på er hvilke tanker du evt. har gjor deg når det gjelder hvordan det vil oppleves for et adoptivbarn å vokse opp med lesbisk mor. Det hadde vært interessant å se dine tanker om det.

Tror du dette vil kunne oppleves som å måtte få "dobbel dose annerledeshet" og at det kan oppleves vanskelig i forhold til venner og samfunnet rundt, eller ser du på det som er fordel å være lesbisk i så henseende, evt. helt irrelevant?

Jeg håper du skjønner at dette spørsmålet IKKE har med din omsorgsevne å gjøre men rett og slett om mengden "annerledeshet" som kan oppleves av barnet .

Selv må jeg si jeg er kritisk til adopsjon for homofile, men det er UTELUKKENDE av hensyn til at jeg selv tror at den ekstra annerledesheten KAN være en belastning og at giverlandenes krav MÅ respekteres. For 70 år siden var det en belstning å være barn av en ugift mor (og jeg ville stilt spørsmål om det var rett å la en enslig mor adoptere). Nå er det ikke lenger, på samme måte, og det er greit at enslige adopterer. Kankje blir det sånn også for homofile om nye 70 år...?

(Og jeg synes ikke du er en umoralsk person som ønsker deg barn og tviler overhode ikke på din omsorgsevne, men tillater meg å stille noen spørsmål...)

Jeg må si meg enig med starr her. Skepsisen til å la homofile få adoptere har ingenting å gjøre med om de ville vært bedre/dårligere foreldre enn heterofile å gjøre.

Det har med de holdningene barnet ville blitt møtt med i samfunnet.

Det er ikke noe lett å vokse opp med en konstant følelse av å være annerledes, og alltid skille seg ut. Man får ekstra oppmerksomhet, både på godt og vondt.

Som barn/ungdom er det viktig å få være "som alle andre", og som adoptivbarn er det løpet på mange måter allerede kjørt. Jeg er ikke i tvil om at barn med homofile forsørgere i større eller mindre grad vil oppleve slik "annerledeshet". Dobbel dose kan hvertfall ikke være lett...

Tendenser i samfunnet viser jo tegn til at homofili i større grad blir akseptert, og etterhvert vil kanskje situasjonen for homofile forsørgere utvikle seg slik den har gjort for enslige forsørgere de siste 50 årene. Vi må ikke glemme at det ikke er så lenge siden det var uhørt å være enslig forsørger, og det er da velkjent at mange av de barna som da vokste opp med enslige foreldre i stor grad ble utsatt for negativ oppmerksomhet fra samfunnet forøvrig.

Det må jo uansett være i alles interesse å ivareta barnets beste, og det kan da ikke innebære å inlemme det i en omsorgsform som enda ikke fullt ut er aseptert av samfunnet forøvrig...?

[leenie]

Føler behov for å komme med en liten moralsk støtte til de som er for at homofile skal få lov å adoptere.

Skulle det ta hele 70 år til det norske samfunnet er klar for homofile adoptivforeldre, så hjelpe meg. Hadde håpet vi skulle kommet litt lengre med fordommene våre innen den tid.

Rasismen lever i beste velgående, men jeg vil ikke av den grunn la vær å adoptere et svart barn, av hensynet til barnet fordi samfunnet vårt ikke er klart for det....

Selv om jeg støtter deg i at du ikke ville la være å adoptere et mørkhudet barn på grunn av rasismen som råder i samfunnet, må jeg alikevel få påpeke at det jo i stor grad vil være barnet som vil føle denne rasismen på kroppen, og ikke deg.

Bare barnet vil føle på kroppen hva det vil si å vokse opp som mørkhudet i et samfunn med fremmedfrykt, og en holding som tilsier at alle med annerledes hudfarge er kriminelle og terrorister!

Jeg, som adoptivbarn opplever i en alder av 21, å bli nøye iakttatt av butikkpersonale når jeg shopper. I langt større grad enn mine lyshårede "Norsk-utseendet" venninner. Jeg opplever i jobben i hjemmesykepleien at eldre nekter å bli stelt av en "utlending". Klart at det er en bagatell, men ikke mindre kan det likevel være irriterende å få kommentarer på at en snakker bra norsk, når en vitterlig ikke har gjort annet i hele sitt liv!

Ikke misforstå meg, jeg sier ikke at en ikke skal adoptere.. Men jeg sier at det er lett å si som adoptant at en ikke vil la de rådende holdingene i samfunnet hindre en i adoptere, for en har som regel ikke opplevd på kroppen selv hva det faktisk vil si å være utenlandsadoptert.

[Gjest malun]

Føler behov for å komme med en liten moralsk støtte til de som er for at homofile skal få lov å adoptere.

Skulle det ta hele 70 år til det norske samfunnet er klar for homofile adoptivforeldre, så hjelpe meg. Hadde håpet vi skulle kommet litt lengre med fordommene våre innen den tid.

Rasismen lever i beste velgående, men jeg vil ikke av den grunn la vær å adoptere et svart barn, av hensynet til barnet fordi samfunnet vårt ikke er klart for det....

Men da er du jo ikke enig med Tabita da? ...hun var jo skeptisk til homofil adopsjon!

[Tabita]

Tror du at de som mener noe annet _ikke_ tenker på barnets beste?

Jeg er selv adoptert, og tror dermed at jeg skal greie å sette meg inn i et adoptivbarns utgangspunkt....Men jeg er allikevel for at homofile skal få adoptere - selvsagt med de samme, strenge kravene som finnes alle andre.

Det er sikkert en bråte andre adopterte som er enige med meg, og minst like mange som er uenige med meg, alle på forskjellig grunnlag.

Greit at mennesker mener forskjellig - men jeg synes ikke du skal påberope "din side" å være de eneste som tenker på barnas beste. Det blir litt for drøyt.

Forstår at vi som begge er adoptert har veldig forskjellig syn på ting. Har forstått at du har hatt en god oppvekst og ikke hatt noen særlige problemer ang det å være adoptert, og det syntes jeg er veldig bra. Skulle ønske at alle hadde fått opplevd det som deg, men sånn er det desverre ikke.

For oss som kanskje har opplevd det å bli adoptert som vanskelig, ikke fordi oppveksten eller foreldrene var dårlig, men pga traumatiske opplevelser og senere psykiske problemer og vanskeligheter, blir ens syn kanskje annerledes.

[Gjest malun]

Forstår at vi som begge er adoptert har veldig forskjellig syn på ting. Har forstått at du har hatt en god oppvekst og ikke hatt noen særlige problemer ang det å være adoptert, og det syntes jeg er veldig bra. Skulle ønske at alle hadde fått opplevd det som deg, men sånn er det desverre ikke.

For oss som kanskje har opplevd det å bli adoptert som vanskelig, ikke fordi oppveksten eller foreldrene var dårlig, men pga traumatiske opplevelser og senere psykiske problemer og vanskeligheter, blir ens syn kanskje annerledes.

Jeg skjønner at vi har forskjellig syn - og jeg har ikke noen problemer med å forholde meg til det.

Det jeg reagerte på, var at du var så bombastisk i forhold til at de som støtter homofil adopsjon _ikke_ tenker på barnets beste. Det synes jeg er en unødvendig slutning - du tror vel ikke at jeg er mer kynisk enn deg, bare fordi vi mener forskjellig?

[Amba]

Men da er du jo ikke enig med Tabita da? ...hun var jo skeptisk til homofil adopsjon!

var litt kvikk i avtrekker'n så sent på kvelden

[Gjest saksbehandler]

Jeg måtte fortelle navnet på min eks.samboer. Jeg tror de hadde skjønt at jeg var lesbisk vist jeg hadde svart f.eks. turid og ikke Morten.

Nå het han Motren og ikke Turid, men går ikke det for det samme. Seksuell legning vet dem uansett.

Det er helt uvanlig å spørre om tidligere kjæresters- og samboeres navn. Hvorfor skulle man gjøre det? Det må ha vært en helt spesiell grunn til at du er blitt spurt om det.

[Amba]

Selv om jeg støtter deg i at du ikke ville la være å adoptere et mørkhudet barn på grunn av rasismen som råder i samfunnet, må jeg alikevel få påpeke at det jo i stor grad vil være barnet som vil føle denne rasismen på kroppen, og ikke deg.

Bare barnet vil føle på kroppen hva det vil si å vokse opp som mørkhudet i et samfunn med fremmedfrykt, og en holding som tilsier at alle med annerledes hudfarge er kriminelle og terrorister!

Jeg, som adoptivbarn opplever i en alder av 21, å bli nøye iakttatt av butikkpersonale når jeg shopper. I langt større grad enn mine lyshårede "Norsk-utseendet" venninner. Jeg opplever i jobben i hjemmesykepleien at eldre nekter å bli stelt av en "utlending". Klart at det er en bagatell, men ikke mindre kan det likevel være irriterende å få kommentarer på at en snakker bra norsk, når en vitterlig ikke har gjort annet i hele sitt liv!

Ikke misforstå meg, jeg sier ikke at en ikke skal adoptere.. Men jeg sier at det er lett å si som adoptant at en ikke vil la de rådende holdingene i samfunnet hindre en i adoptere, for en har som regel ikke opplevd på kroppen selv hva det faktisk vil si å være utenlandsadoptert.

Du har desverre så alt for rett i det du sier. Og selv om jeg er hvit mor til et svart barn håper jeg likevel å kunne gi barnet mitt den omsorg, trygghet og selvtillitt som skal til for at hun skal kunne klare å møte fordommene i det norske samfunnet. For det vil hun på et tidspunkt. Jeg vil på ingen måte bagatallisere denne utfordringen, men litt av poenget mitt var at hvis man gir etter for fordommenen har man tapt (hvis du forstår hva jeg mener).

For tiden leser jeg boka Svart på hvitt skrevet av en gruppe nordemenn (red Hadia Tajik), med ulik etnisk bakgrunn, for å prøve å forstå mer av hva mine barn vil kunne møte av fordommer og problemer under oppveksten. Vi kan nok ikke forstå fullt ut, men kan likevel prøve å tilnærme oss utfordringene så langt som det er mulig.

Hilsen

[Gjest lesbisk enslig adoptivmor]

De fleste innleggende nedenfor er basert på manglende kjenneskap, både til faktisk lovgivning og til homofile/lesbiske og deres barn.

Jeg har lyst til å informere om følgende:

1) Norsk lov tillater enslige å adoptere, enten de er lesbiske eller heterofile. Til og med Valgerd Svarstad Haugland sa dette eksplisitt. Homofile par derimot, kan foreløpig ikke adoptere (vent litt, ble ikke loven nettopp endret der, forresten? Det er ihvertfall foreslått å endre loven slik at også homofile par kan adoptere, såfremt det er fra giverland som godtar dette).

2) Sosialkontoret har IKKE lov til å spørre om seksuell legning. Dersom de gjør den ulovlighet å spørre direkte, mener jeg du har rett til å beskytte deg ved å ikke gi den rette informasjonen. Eller enda bedre, vis overraskelse og spør om de virkelig har rett til å spørre folk om dette (hvilket de ikke har).

3) Kina er det eneste landet som krever at enslige skriver under en egenærklæring om at man ikke er homofil/lesbisk. Ingen andre land har dette kravet.

4) All nyere forskning viser at barn som vokser opp hos lesbiske, ikke viser større problemer enn barn som vokser opp hos heterofile, og heller ikke blir mer mobbet. Folk flest er ikke klar over den massive forskningen som finns på dette.

5) Man skulle tro at homofile og lesbiske som har et gjennomarbeidet forhold til sin legning, og vet noe om det å være annerledes, vil kunne være ekstra gode ressurser for barn som er annerledes.

6) Flere enslige lesbiske har blitt godkjent for adopsjon i Norge (også innenfor Enestående Adoptanters Forening finnes noen, selv om jeg ikke har inntrykk av at noen av dem er åpne om sin legning der, så de kan være litt vanskelige å finne.) SÅ du er IKKE alene.

7) Når foreldre som har viktige sider av dem selv som IKKE er avklart og akseptert, vil dette kunne påvirke barnet i negativ retning. Basert på dette vil jeg derfor råde deg sterkt til å jobbe med å aksepetere din egen legning, FØR du starter noen adopsjonsprosess.Ta f.eks. kontakt med homofile foreninger, rådgivningstjenesten for homofile el.lign., for å få hjelp til dette.

Lykke til!

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det er helt uvanlig å spørre om tidligere kjæresters- og samboeres navn. Hvorfor skulle man gjøre det? Det må ha vært en helt spesiell grunn til at du er blitt spurt om det.

Ingen spesiell grunn i det hele tatt. Veldig nrml. familie forhold. De skulle hvite navn på alle slektninger, hva de jobbet med og hvor lenge de hadde gjort det.

Jeg har ingen ting og skjule så jeg undret meg faktisk ikke over det før jeg leste ditt svar her.

I og for seg var i ikke spesielt fornøyde, men vi vet jo ikke bedre heller..

[Gjest også enslig]

De fleste innleggende nedenfor er basert på manglende kjenneskap, både til faktisk lovgivning og til homofile/lesbiske og deres barn.

Jeg har lyst til å informere om følgende:

1) Norsk lov tillater enslige å adoptere, enten de er lesbiske eller heterofile. Til og med Valgerd Svarstad Haugland sa dette eksplisitt. Homofile par derimot, kan foreløpig ikke adoptere (vent litt, ble ikke loven nettopp endret der, forresten? Det er ihvertfall foreslått å endre loven slik at også homofile par kan adoptere, såfremt det er fra giverland som godtar dette).

2) Sosialkontoret har IKKE lov til å spørre om seksuell legning. Dersom de gjør den ulovlighet å spørre direkte, mener jeg du har rett til å beskytte deg ved å ikke gi den rette informasjonen. Eller enda bedre, vis overraskelse og spør om de virkelig har rett til å spørre folk om dette (hvilket de ikke har).

3) Kina er det eneste landet som krever at enslige skriver under en egenærklæring om at man ikke er homofil/lesbisk. Ingen andre land har dette kravet.

4) All nyere forskning viser at barn som vokser opp hos lesbiske, ikke viser større problemer enn barn som vokser opp hos heterofile, og heller ikke blir mer mobbet. Folk flest er ikke klar over den massive forskningen som finns på dette.

5) Man skulle tro at homofile og lesbiske som har et gjennomarbeidet forhold til sin legning, og vet noe om det å være annerledes, vil kunne være ekstra gode ressurser for barn som er annerledes.

6) Flere enslige lesbiske har blitt godkjent for adopsjon i Norge (også innenfor Enestående Adoptanters Forening finnes noen, selv om jeg ikke har inntrykk av at noen av dem er åpne om sin legning der, så de kan være litt vanskelige å finne.) SÅ du er IKKE alene.

7) Når foreldre som har viktige sider av dem selv som IKKE er avklart og akseptert, vil dette kunne påvirke barnet i negativ retning. Basert på dette vil jeg derfor råde deg sterkt til å jobbe med å aksepetere din egen legning, FØR du starter noen adopsjonsprosess.Ta f.eks. kontakt med homofile foreninger, rådgivningstjenesten for homofile el.lign., for å få hjelp til dette.

Lykke til!

Du skriver at flere enslige lesbiske er blitt godkjent for adopsjon. Hvordan vet du det egentlig, når du samtidig skriver at de ikke står fram om det i adopsjonssammenheng? Hvilke land har/skal disse adoptere fra? Jeg har inntrykk av at de fleste enslige hittil har adoptert eller er godkjente for Kina, og der aksepterer de jo ikke enslige lesbiske. Jeg er enig i at det ikke er skadelig for et adoptivbarn å leve sammen med en enslig lesbisk mor, men mener du at det er greit at den enslige evt. inngår partnerskap/samboerskap etter at adopsjonen er gjennomført? Dersom det skjer og giverlandet får kjennskap til det, tror du da at det kan gjøre det vanskeligere for andre enslige søkere å få adoptere? Jeg håper du kan/vil svare på dette, selvom dette er et veldig følsomt tema her på DOL.

[Gjest veldig anonym]

De fleste innleggende nedenfor er basert på manglende kjenneskap, både til faktisk lovgivning og til homofile/lesbiske og deres barn.

Jeg har lyst til å informere om følgende:

1) Norsk lov tillater enslige å adoptere, enten de er lesbiske eller heterofile. Til og med Valgerd Svarstad Haugland sa dette eksplisitt. Homofile par derimot, kan foreløpig ikke adoptere (vent litt, ble ikke loven nettopp endret der, forresten? Det er ihvertfall foreslått å endre loven slik at også homofile par kan adoptere, såfremt det er fra giverland som godtar dette).

2) Sosialkontoret har IKKE lov til å spørre om seksuell legning. Dersom de gjør den ulovlighet å spørre direkte, mener jeg du har rett til å beskytte deg ved å ikke gi den rette informasjonen. Eller enda bedre, vis overraskelse og spør om de virkelig har rett til å spørre folk om dette (hvilket de ikke har).

3) Kina er det eneste landet som krever at enslige skriver under en egenærklæring om at man ikke er homofil/lesbisk. Ingen andre land har dette kravet.

4) All nyere forskning viser at barn som vokser opp hos lesbiske, ikke viser større problemer enn barn som vokser opp hos heterofile, og heller ikke blir mer mobbet. Folk flest er ikke klar over den massive forskningen som finns på dette.

5) Man skulle tro at homofile og lesbiske som har et gjennomarbeidet forhold til sin legning, og vet noe om det å være annerledes, vil kunne være ekstra gode ressurser for barn som er annerledes.

6) Flere enslige lesbiske har blitt godkjent for adopsjon i Norge (også innenfor Enestående Adoptanters Forening finnes noen, selv om jeg ikke har inntrykk av at noen av dem er åpne om sin legning der, så de kan være litt vanskelige å finne.) SÅ du er IKKE alene.

7) Når foreldre som har viktige sider av dem selv som IKKE er avklart og akseptert, vil dette kunne påvirke barnet i negativ retning. Basert på dette vil jeg derfor råde deg sterkt til å jobbe med å aksepetere din egen legning, FØR du starter noen adopsjonsprosess.Ta f.eks. kontakt med homofile foreninger, rådgivningstjenesten for homofile el.lign., for å få hjelp til dette.

Lykke til!

Tusen takk for klare , greie opplysninger og gode råd. Veldig hyggelig å høre at du har lykkes med å adoptere !

Vennlig hilsen

[Gjest anonym]

De fleste innleggende nedenfor er basert på manglende kjenneskap, både til faktisk lovgivning og til homofile/lesbiske og deres barn.

Jeg har lyst til å informere om følgende:

1) Norsk lov tillater enslige å adoptere, enten de er lesbiske eller heterofile. Til og med Valgerd Svarstad Haugland sa dette eksplisitt. Homofile par derimot, kan foreløpig ikke adoptere (vent litt, ble ikke loven nettopp endret der, forresten? Det er ihvertfall foreslått å endre loven slik at også homofile par kan adoptere, såfremt det er fra giverland som godtar dette).

2) Sosialkontoret har IKKE lov til å spørre om seksuell legning. Dersom de gjør den ulovlighet å spørre direkte, mener jeg du har rett til å beskytte deg ved å ikke gi den rette informasjonen. Eller enda bedre, vis overraskelse og spør om de virkelig har rett til å spørre folk om dette (hvilket de ikke har).

3) Kina er det eneste landet som krever at enslige skriver under en egenærklæring om at man ikke er homofil/lesbisk. Ingen andre land har dette kravet.

4) All nyere forskning viser at barn som vokser opp hos lesbiske, ikke viser større problemer enn barn som vokser opp hos heterofile, og heller ikke blir mer mobbet. Folk flest er ikke klar over den massive forskningen som finns på dette.

5) Man skulle tro at homofile og lesbiske som har et gjennomarbeidet forhold til sin legning, og vet noe om det å være annerledes, vil kunne være ekstra gode ressurser for barn som er annerledes.

6) Flere enslige lesbiske har blitt godkjent for adopsjon i Norge (også innenfor Enestående Adoptanters Forening finnes noen, selv om jeg ikke har inntrykk av at noen av dem er åpne om sin legning der, så de kan være litt vanskelige å finne.) SÅ du er IKKE alene.

7) Når foreldre som har viktige sider av dem selv som IKKE er avklart og akseptert, vil dette kunne påvirke barnet i negativ retning. Basert på dette vil jeg derfor råde deg sterkt til å jobbe med å aksepetere din egen legning, FØR du starter noen adopsjonsprosess.Ta f.eks. kontakt med homofile foreninger, rådgivningstjenesten for homofile el.lign., for å få hjelp til dette.

Lykke til!

(vent litt, ble ikke loven nettopp endret der, forresten? Det er ihvertfall foreslått å endre loven slik at også homofile par kan adoptere, såfremt det er fra giverland som godtar dette).

Loven er ikke endret mht. homofile/lesbiske par og utenlandsadopsjon. Det er nok lang vei fram dit. Adopsjonsforeningene i Norge har ikke kontakt med noen giverland som aksepterer homofile søkere (par).

[Sør]

Jeg må si meg enig med starr her. Skepsisen til å la homofile få adoptere har ingenting å gjøre med om de ville vært bedre/dårligere foreldre enn heterofile å gjøre.

Det har med de holdningene barnet ville blitt møtt med i samfunnet.

Det er ikke noe lett å vokse opp med en konstant følelse av å være annerledes, og alltid skille seg ut. Man får ekstra oppmerksomhet, både på godt og vondt.

Som barn/ungdom er det viktig å få være "som alle andre", og som adoptivbarn er det løpet på mange måter allerede kjørt. Jeg er ikke i tvil om at barn med homofile forsørgere i større eller mindre grad vil oppleve slik "annerledeshet". Dobbel dose kan hvertfall ikke være lett...

Tendenser i samfunnet viser jo tegn til at homofili i større grad blir akseptert, og etterhvert vil kanskje situasjonen for homofile forsørgere utvikle seg slik den har gjort for enslige forsørgere de siste 50 årene. Vi må ikke glemme at det ikke er så lenge siden det var uhørt å være enslig forsørger, og det er da velkjent at mange av de barna som da vokste opp med enslige foreldre i stor grad ble utsatt for negativ oppmerksomhet fra samfunnet forøvrig.

Det må jo uansett være i alles interesse å ivareta barnets beste, og det kan da ikke innebære å inlemme det i en omsorgsform som enda ikke fullt ut er aseptert av samfunnet forøvrig...?

Hei Leenie,

Men den logikken du skriver om her, er jo akkurat det samme som å si at "hvite foreldre skal ikke adoptere svarte barn" pga diskriminering i samfunnet......

Jeg hadde en LANG diskusjon med en sørafrikaner om nettopp dette. :-)

Med vennlig hilsen