Kan de spørre om sexuell legning?

[leenie]

Hei Leenie,

Men den logikken du skriver om her, er jo akkurat det samme som å si at "hvite foreldre skal ikke adoptere svarte barn" pga diskriminering i samfunnet......

Jeg hadde en LANG diskusjon med en sørafrikaner om nettopp dette. :-)

Med vennlig hilsen

Ja, og hvor mange ganger i mitt liv tror du det har skjedd at jeg skulle ønske at jeg var blond og hadde blå øyne?

Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre.

Jeg sier ikke at man ikke skal adoptere barn, men vi kan da i det minste gjøre det så lett for dem som mulig.... Det er jo ikke de homofile som adopterer som i første omgang vil merke motviljen i samfunnet, men barnet de adopterer.

klem fra

[Sør]

Ja, og hvor mange ganger i mitt liv tror du det har skjedd at jeg skulle ønske at jeg var blond og hadde blå øyne?

Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre.

Jeg sier ikke at man ikke skal adoptere barn, men vi kan da i det minste gjøre det så lett for dem som mulig.... Det er jo ikke de homofile som adopterer som i første omgang vil merke motviljen i samfunnet, men barnet de adopterer.

klem fra

Hei Leenie,

Jeg forstår din reaksjon på rasisme i det norske samfunnet. Den er (dessverre) velbegrunnet. :-(

Jeg har fulgt denne diskusjonen i årevis, og de aller fleste barn-av-homofile som har skrevet inn, har ikke rapportert om mobbing.

Det er så mange kompliserte aspekter her - for det første så kan man mobbe for absolutt alt: skal man nekte funksjonshemmede å bli adoptivforeldre fordi det kan resultere i mobbing?

For det andre: De fleste homofile har, akkurat som deg oppdaget at (for å bruke dine ord): "Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre." Det vil aldri bli bedre (integrasjon) hvis de for alltid skal bli diskriminert - og da mener jeg "bedre" for alle, inklusive ikke-adopterte barn av homofile.

For meg er diskriminering av homofile og fargede to sider av samme sak. Det er akkurat som å gjøre det ulovlig for svarte mennesker å adoptere hvite barn (eller omvendt) fordi de vil bli "mobbet".

===

Men fra "barnets beste" ståstedet:

Homofile foreldre som vil adoptere har selv vært utsatt for mobbing og diskriminering på grunn av sin legning. Trolig vil de (i gjennomsnitt) være BEDRE egnet til å forstå barnet og reaksjoner.

Videre, ettersom "terskelen" for slik adopsjon ligger så høyt, vil homofile foreldre trolig ha tenkt gjennom (og tatt alle mulige forhåndsregler) mot mobbing. De er jo selvsagt også interessert i barnets beste.

===

Min "bakgrunn" er kanskje den "motsatte" av de fleste her - jeg har bodd i "giverland". Min eks sin bestemor fikk 26 barn (!) - og 20 av dem døde av sykdom og sult. Jeg har bodd i land hvor pedofile kan kjøpe (og da mener jeg "one way") spebarn for 200 kr. Jeg har måtte løfte foten og gå over barn som ligger på fortauet.

Selvsagt skal terskelen for adopsjon være høy; men vi skal ikke gjøre den så høy at tusenvis av barn dør på fortauet fordi "normale mennesker" ikke bedømmes som "gode nok for barnet".

*klem til deg*

[starr]

Jeg ser du har fått mange innspill med varierende saklighetsnivå.

Ja, jeg har fulgt med på alle svarene selvom jeg ikke har kommentert noen. Noen oppfatter jeg som saklige, andre som mindre saklige og noen få som ren hets. Men jeg kunne vel ikke vente meg noe annet. Jeg har lyst til å svare på ditt innlegg fordi jeg synes det er et av de som er saklige, og fordi du stiller ærlige spørsmål.

Det jeg lurer på er hvilke tanker du evt. har gjor deg når det gjelder hvordan det vil oppleves for et adoptivbarn å vokse opp med lesbisk mor. Det hadde vært interessant å se dine tanker om det.

Ja, jeg har tenkt mye på det. Nå er det sånn at selvom jeg har hatt noen kjærester så har jeg aldri stått fram som lesbisk. Mine kjærester har offisielt vært gode venninner. Vi har aldri holdt hverandre i hånden eller gjort andre ting som kjærester pleier å gjøre, unntatt når vi har vært alene helt privat. Ingen i min familie eller omgangskrets vet at jeg er lesbisk. Kanskje noen har mistanke, det vet jeg ikke, men ingen har konfrontert meg med det. Det er nå ca. 2 år siden jeg hadde min siste kjæreste og da bodde jeg på en annen kant av landet. Jeg kommer aldri til å stå fram som lesbisk, og har ikke tenkt å ha flere kjærester. Jeg er ENSLIG. Jeg tenker derfor at barnet ikke vil få noen opplevelse av å vokse opp hos en lesbisk mor.

Tror du dette vil kunne oppleves som å måtte få "dobbel dose annerledeshet" og at det kan oppleves vanskelig i forhold til venner og samfunnet rundt, eller ser du på det som er fordel å være lesbisk i så henseende, evt. helt irrelevant?

Jeg tror nok at det for adoptivbarn kan oppleves som dobbel dose annerledeshet dersom omgivelsene og barnet vet om at mor er lesbisk. Det er jo en belastning for meg selv å ha denne legningen, og jeg tør jo ikke å stå fram, så selvfølgelig tror jeg det kan bli belastende for et barn. Men jeg tenkte altså at barnet og enda mindre omgivelsene skulle få vite om det.

Jeg håper du skjønner at dette spørsmålet IKKE har med din omsorgsevne å gjøre men rett og slett om mengden "annerledeshet" som kan oppleves av barnet .

Ja, jeg forstår hva du mener. Og min egen omsorgsevne er jeg heller ikke i tvil om. Jeg har både utdannelse og arbeidserfaring med barn, og omgås barn også mye i fritiden, er barnevakt for venner familie osv. og får lett kontakt med barn.

Selv må jeg si jeg er kritisk til adopsjon for homofile, men det er UTELUKKENDE av hensyn til at jeg selv tror at den ekstra annerledesheten KAN være en belastning og at giverlandenes krav MÅ respekteres. For 70 år siden var det en belstning å være barn av en ugift mor (og jeg ville stilt spørsmål om det var rett å la en enslig mor adoptere). Nå er det ikke lenger, på samme måte, og det er greit at enslige adopterer. Kankje blir det sånn også for homofile om nye 70 år...?

Ja, det er klart at giverlandenes krav må respekteres. Men er det virkelig sånn at de ikke tillater at lesbiske som er enslige og har tenkt å forbli det adopterer ? Jeg skjønner at Kina har et skjema som må besvares, og jeg har ikke tenkt å lure noen, men er det sånn i andre land også? Må man i det hele tatt oppgi sexuell legning når man er enslig?

(Og jeg synes ikke du er en umoralsk person som ønsker deg barn og tviler overhode ikke på din omsorgsevne, men tillater meg å stille noen spørsmål...)

Takk skal du ha, og spørsmålene er helt greie, men vet ikke om jeg har klart å gi deg tilfredsstillende svar.

Tusen takk til dere andre også som har gitt meg gode, seriøse, og noen til og med oppmuntrende svar !

Jeg vil bare si takk for at du svarte og ga meg innblikk i dine tanker. Dine presiseringer tar brodden av mye av den mer usaklige kritikken du er blitt utsatt for.

Uansett meninger har alle her på forumet et bedre utbytte av debattene når vi deler tankene og ressonementene bak våre valg og synspunkter og motstår fristelsen til å gå til personagrep på folk med andre konklusjoner enn oss selv.

Veldig bra at du har holdt deg for god til å svare igjen med samme mynt, der argumentasjonen har vært av typen "hva er du for slags menneske som mener slik og sånn". Mulighetene for misforståelser og å tillegge folk meninger de ikke har gitt uttrykk for, er stor på nettet, dessverre..

[Gjest ChiengMai]

Ja, og hvor mange ganger i mitt liv tror du det har skjedd at jeg skulle ønske at jeg var blond og hadde blå øyne?

Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre.

Jeg sier ikke at man ikke skal adoptere barn, men vi kan da i det minste gjøre det så lett for dem som mulig.... Det er jo ikke de homofile som adopterer som i første omgang vil merke motviljen i samfunnet, men barnet de adopterer.

klem fra

Du skriver:

"Ja, og hvor mange ganger i mitt liv tror du det har skjedd at jeg skulle ønske at jeg var blond og hadde blå øyne?"

Omtrent like ofte som jeg har ønsket at jeg var høy og slank, kanskje? Eller at jeg kunne få en aldri så liten brunfarve på sommeren? Eller kasnkje like ofte som min venninne skulle ømske at det ikke finnes noe som heter fregner?

Det er slett ikke uvanlig å ønske slikt, dette enten man er adoptert eller ikke!

[leenie]

Du skriver:

"Ja, og hvor mange ganger i mitt liv tror du det har skjedd at jeg skulle ønske at jeg var blond og hadde blå øyne?"

Omtrent like ofte som jeg har ønsket at jeg var høy og slank, kanskje? Eller at jeg kunne få en aldri så liten brunfarve på sommeren? Eller kasnkje like ofte som min venninne skulle ømske at det ikke finnes noe som heter fregner?

Det er slett ikke uvanlig å ønske slikt, dette enten man er adoptert eller ikke!

I know!

Jeg mente bare å pongtere at holdningene til fremmedartete utseender ikke går oss adoptivbarn upåaktet forbi, selv om våre foreldre elsker oss aldri så mye for dem vi er!

Og du har vel kanskje ikke opplevd å bli overvåket spesielt i en butikk fordi du ikke er slank og høy...?

Klem fra

[Goliath]

Ja, og hvor mange ganger i mitt liv tror du det har skjedd at jeg skulle ønske at jeg var blond og hadde blå øyne?

Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre.

Jeg sier ikke at man ikke skal adoptere barn, men vi kan da i det minste gjøre det så lett for dem som mulig.... Det er jo ikke de homofile som adopterer som i første omgang vil merke motviljen i samfunnet, men barnet de adopterer.

klem fra

Et litt på siden spørsmål, men hvilket land er det lett å være annerledes i - og samtidig ha det like godt på andre områder som i Norge?

Eller hvilket land er det lettere å være annerledes i enn i Norge - uansett levestandard....?

Tror ikke det finnes så mange land det er lettere å være annerledes i, men svært mange land der det er vanskligere å være annerledes i.

Mvh

[Goliath]

Hei Leenie,

Jeg forstår din reaksjon på rasisme i det norske samfunnet. Den er (dessverre) velbegrunnet. :-(

Jeg har fulgt denne diskusjonen i årevis, og de aller fleste barn-av-homofile som har skrevet inn, har ikke rapportert om mobbing.

Det er så mange kompliserte aspekter her - for det første så kan man mobbe for absolutt alt: skal man nekte funksjonshemmede å bli adoptivforeldre fordi det kan resultere i mobbing?

For det andre: De fleste homofile har, akkurat som deg oppdaget at (for å bruke dine ord): "Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre." Det vil aldri bli bedre (integrasjon) hvis de for alltid skal bli diskriminert - og da mener jeg "bedre" for alle, inklusive ikke-adopterte barn av homofile.

For meg er diskriminering av homofile og fargede to sider av samme sak. Det er akkurat som å gjøre det ulovlig for svarte mennesker å adoptere hvite barn (eller omvendt) fordi de vil bli "mobbet".

===

Men fra "barnets beste" ståstedet:

Homofile foreldre som vil adoptere har selv vært utsatt for mobbing og diskriminering på grunn av sin legning. Trolig vil de (i gjennomsnitt) være BEDRE egnet til å forstå barnet og reaksjoner.

Videre, ettersom "terskelen" for slik adopsjon ligger så høyt, vil homofile foreldre trolig ha tenkt gjennom (og tatt alle mulige forhåndsregler) mot mobbing. De er jo selvsagt også interessert i barnets beste.

===

Min "bakgrunn" er kanskje den "motsatte" av de fleste her - jeg har bodd i "giverland". Min eks sin bestemor fikk 26 barn (!) - og 20 av dem døde av sykdom og sult. Jeg har bodd i land hvor pedofile kan kjøpe (og da mener jeg "one way") spebarn for 200 kr. Jeg har måtte løfte foten og gå over barn som ligger på fortauet.

Selvsagt skal terskelen for adopsjon være høy; men vi skal ikke gjøre den så høy at tusenvis av barn dør på fortauet fordi "normale mennesker" ikke bedømmes som "gode nok for barnet".

*klem til deg*

Du fremsetter det som om rassismen og diskrimineringen i Norge er usedvanlig høy sammenliknet med andre land.

Jeg tror at for hvert land du kan komme opp med som har mindre rassisme og diskriminering enn Norge, så skal jeg komme op med ti land som er vesentlig værre.

Det betyr IKKE at alt er bare bra her, men krisemaksimeringen og propagandaen din blir litt vel drøy synes jeg.....

Mvh

[leenie]

Et litt på siden spørsmål, men hvilket land er det lett å være annerledes i - og samtidig ha det like godt på andre områder som i Norge?

Eller hvilket land er det lettere å være annerledes i enn i Norge - uansett levestandard....?

Tror ikke det finnes så mange land det er lettere å være annerledes i, men svært mange land der det er vanskligere å være annerledes i.

Mvh

Greit nok, men nå er det nå en gang i Norge vi bor i, så hvor mye lettere eller vanskeligere det er å være annerledes i andre land er forsåvidt ikke relevant i denne sammenheng.

[Sør]

Et litt på siden spørsmål, men hvilket land er det lett å være annerledes i - og samtidig ha det like godt på andre områder som i Norge?

Eller hvilket land er det lettere å være annerledes i enn i Norge - uansett levestandard....?

Tror ikke det finnes så mange land det er lettere å være annerledes i, men svært mange land der det er vanskligere å være annerledes i.

Mvh

Hei,

pga Norges lille befolkning er det vanskelig å være "annerledes" her, fordi det er få andre. (Dette går på antall innbyggere.) Så hvis du er en "funksjonshemmet svart lesbisk alenemor" så er det større sjanse for at du møter andre slike i en storby som New York, London, osv.

===

Videre så er janteloven ganske så sterk i Norge (generelt), men kanskje enda sterkere (men litt forskjellig) i Danmark (f. eks.)

===

Det er et langst større mangfold i f. eks. storbyene i USA og Brasil, og derfor trolig lettere å være "deg selv" der.

Med vennlig hilsen

[Gjest honest]

Jeg må si meg enig med starr her. Skepsisen til å la homofile få adoptere har ingenting å gjøre med om de ville vært bedre/dårligere foreldre enn heterofile å gjøre.

Det har med de holdningene barnet ville blitt møtt med i samfunnet.

Det er ikke noe lett å vokse opp med en konstant følelse av å være annerledes, og alltid skille seg ut. Man får ekstra oppmerksomhet, både på godt og vondt.

Som barn/ungdom er det viktig å få være "som alle andre", og som adoptivbarn er det løpet på mange måter allerede kjørt. Jeg er ikke i tvil om at barn med homofile forsørgere i større eller mindre grad vil oppleve slik "annerledeshet". Dobbel dose kan hvertfall ikke være lett...

Tendenser i samfunnet viser jo tegn til at homofili i større grad blir akseptert, og etterhvert vil kanskje situasjonen for homofile forsørgere utvikle seg slik den har gjort for enslige forsørgere de siste 50 årene. Vi må ikke glemme at det ikke er så lenge siden det var uhørt å være enslig forsørger, og det er da velkjent at mange av de barna som da vokste opp med enslige foreldre i stor grad ble utsatt for negativ oppmerksomhet fra samfunnet forøvrig.

Det må jo uansett være i alles interesse å ivareta barnets beste, og det kan da ikke innebære å inlemme det i en omsorgsform som enda ikke fullt ut er aseptert av samfunnet forøvrig...?

sånn snakker en ækt kristen

[Sør]

Du fremsetter det som om rassismen og diskrimineringen i Norge er usedvanlig høy sammenliknet med andre land.

Jeg tror at for hvert land du kan komme opp med som har mindre rassisme og diskriminering enn Norge, så skal jeg komme op med ti land som er vesentlig værre.

Det betyr IKKE at alt er bare bra her, men krisemaksimeringen og propagandaen din blir litt vel drøy synes jeg.....

Mvh

Du skriver: "Du fremsetter det som om rassismen og diskrimineringen i Norge er usedvanlig høy sammenliknet med andre land."

Hvor gjør jeg det?

Med vennlig hilsen

[leenie]

sånn snakker en ækt kristen

Var det innlegget myntet på meg? I så fall så må jeg få si at jeg ikke skjønner helt hva du mener...

[Gjest honest]

Var det innlegget myntet på meg? I så fall så må jeg få si at jeg ikke skjønner helt hva du mener...

var neppe myntet på deg tror du verden dreier seg bare om deg det ble lagt under feil link

[leenie]

var neppe myntet på deg tror du verden dreier seg bare om deg det ble lagt under feil link

var da logisk å anta at det var myntet på meg siden innlegget lå under mitt. Sorry da

[Gjest anyme]

...... (iflg. Monica Dalen, kjent norsk forsker på adopsjon gjennom 20 år) ) at a-typiske familier ofte takler bedre å ha a-typiske barn... Særlig i de tilfeller hvor det a-typiske blir problematisk. Med andre ord diskvalifiserer ikke det å være homse eller lesbe en person i å være en god adoptivmor eller far. Heller tvert i mot!

[Goliath]

Greit nok, men nå er det nå en gang i Norge vi bor i, så hvor mye lettere eller vanskeligere det er å være annerledes i andre land er forsåvidt ikke relevant i denne sammenheng.

Som du ser så begynte jeg innlegget med å skrive "et litt på siden spørsmål" - siden du uttrykte deg på denne måten: "Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre. "

Det er uheldigvis slik at det ikke er lett å være annerledes uansett hvor du befinner deg - desverre.

Og det er relevant nok uansett hvor du befinner deg - men ikke noe som er spesielt for det norske samfunn, slik man kunne få inntrykk av at du mente i innlegget ditt.

Mvh

[Goliath]

Hei,

pga Norges lille befolkning er det vanskelig å være "annerledes" her, fordi det er få andre. (Dette går på antall innbyggere.) Så hvis du er en "funksjonshemmet svart lesbisk alenemor" så er det større sjanse for at du møter andre slike i en storby som New York, London, osv.

===

Videre så er janteloven ganske så sterk i Norge (generelt), men kanskje enda sterkere (men litt forskjellig) i Danmark (f. eks.)

===

Det er et langst større mangfold i f. eks. storbyene i USA og Brasil, og derfor trolig lettere å være "deg selv" der.

Med vennlig hilsen

Jeg er ikke uenig med deg i den teoretiske vurderingen Sør - og det var nok enda verre å være annerledes i Norge for noen titalls år siden.

Men det du beskriver er jo en måte å "gjemme deg bort" i en gruppe med mennesker som er lik deg, i et samfunn der det ellers ikke er lett å være annerledes i, og som også diskriminerer i vesentlig større grad enn i Norge.

Mvh

[Goliath]

Hei Leenie,

Jeg forstår din reaksjon på rasisme i det norske samfunnet. Den er (dessverre) velbegrunnet. :-(

Jeg har fulgt denne diskusjonen i årevis, og de aller fleste barn-av-homofile som har skrevet inn, har ikke rapportert om mobbing.

Det er så mange kompliserte aspekter her - for det første så kan man mobbe for absolutt alt: skal man nekte funksjonshemmede å bli adoptivforeldre fordi det kan resultere i mobbing?

For det andre: De fleste homofile har, akkurat som deg oppdaget at (for å bruke dine ord): "Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre." Det vil aldri bli bedre (integrasjon) hvis de for alltid skal bli diskriminert - og da mener jeg "bedre" for alle, inklusive ikke-adopterte barn av homofile.

For meg er diskriminering av homofile og fargede to sider av samme sak. Det er akkurat som å gjøre det ulovlig for svarte mennesker å adoptere hvite barn (eller omvendt) fordi de vil bli "mobbet".

===

Men fra "barnets beste" ståstedet:

Homofile foreldre som vil adoptere har selv vært utsatt for mobbing og diskriminering på grunn av sin legning. Trolig vil de (i gjennomsnitt) være BEDRE egnet til å forstå barnet og reaksjoner.

Videre, ettersom "terskelen" for slik adopsjon ligger så høyt, vil homofile foreldre trolig ha tenkt gjennom (og tatt alle mulige forhåndsregler) mot mobbing. De er jo selvsagt også interessert i barnets beste.

===

Min "bakgrunn" er kanskje den "motsatte" av de fleste her - jeg har bodd i "giverland". Min eks sin bestemor fikk 26 barn (!) - og 20 av dem døde av sykdom og sult. Jeg har bodd i land hvor pedofile kan kjøpe (og da mener jeg "one way") spebarn for 200 kr. Jeg har måtte løfte foten og gå over barn som ligger på fortauet.

Selvsagt skal terskelen for adopsjon være høy; men vi skal ikke gjøre den så høy at tusenvis av barn dør på fortauet fordi "normale mennesker" ikke bedømmes som "gode nok for barnet".

*klem til deg*

Leenie skriver "Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre."

Du svarer "Jeg forstår din reaksjon på rasisme i det norske samfunnet. Den er (dessverre) velbegrunnet. :-(

Jeg tolker det til "Du fremsetter det som om rasismen og diskrimineringen i Norge er usedvanlig høy sammenliknet med andre land. "

Dette var en "naturlig" tolkning for meg ut i fra hva du ellers har skrevet om dette tidligere.

Men hvis jeg tok feil, og du kan bekrefte at du mener at Norge er et land med lite rasisme og diskriminering i forhold til andre land, så beklager jeg Sør.

Mvh

[Goliath]

Du skriver: "Du fremsetter det som om rassismen og diskrimineringen i Norge er usedvanlig høy sammenliknet med andre land."

Hvor gjør jeg det?

Med vennlig hilsen

Leenie skriver "Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre."

Du svarer "Jeg forstår din reaksjon på rasisme i det norske samfunnet. Den er (dessverre) velbegrunnet. :-(

Jeg tolker det til "Du fremsetter det som om rasismen og diskrimineringen i Norge er usedvanlig høy sammenliknet med andre land. "

Dette var en "naturlig" tolkning for meg ut i fra hva du ellers har skrevet om dette tidligere.

Men hvis jeg tok feil, og du kan bekrefte at du mener at Norge er et land med lite rasisme og diskriminering i forhold til andre land, så beklager jeg Sør.

ps: jeg la ved en feiltakelse dette innlegget først under innlegget ditt ett hakk lengre opp. Det skal selvfølgelig stå her.

Mvh

[leenie]

Leenie skriver "Det norske samfunnet er ikke noe lett samfunn å være annerledes på noen måte i. Desverre."

Du svarer "Jeg forstår din reaksjon på rasisme i det norske samfunnet. Den er (dessverre) velbegrunnet. :-(

Jeg tolker det til "Du fremsetter det som om rasismen og diskrimineringen i Norge er usedvanlig høy sammenliknet med andre land. "

Dette var en "naturlig" tolkning for meg ut i fra hva du ellers har skrevet om dette tidligere.

Men hvis jeg tok feil, og du kan bekrefte at du mener at Norge er et land med lite rasisme og diskriminering i forhold til andre land, så beklager jeg Sør.

Mvh

Om det er aldri så lite rasisme og diskriminering i det Norske samfunnet sammenlignet med andre land, så er det likevel nok til at jeg merker det, ikke sant?

Det hjelper meg lite sådan om det er enda verre andre steder.