Aksept av diagnoser

[ulva]

Ja, ja, så er vi tilbake til start. Nå mumler psykiateren min om psykoser igjen, og denne gangen har jeg ikke protestert. Var å så "Et vakkert sinn" ("A beautiful mind"), og denne filmen har vært utgangspunkt for de siste timene. Han er strålende fornøyd med min innrømmelse - at jeg må innse at ikke alle (og slettes ikke han!) deler min virkelighetsoppfattelse - og jeg bare gråter, fullstendig knust etter å ha kastet alle kortene og fortalt ham alt det jeg absolutt ikke måtte. Så nå sitter jeg der, og føler at alt er slutt, og han mumler stadig mer om schizofreni. Jeg blir så redd! Redd alle disse ordene, som forsegler skjebnen. Han lovte at han ikke skulle sette ord på opplevelsene mine, og kalle dem psykotiske eller underlige, men han glir stadig mot det - og nå sist begynte han å snakke om å rediagnostisere på grunnlag av hans nye innsikt i min virkelighetsforståelse. Og jeg blir så sint! Kjenner det koker innvendig hver gang han refererer til mine opplevelser som "innbilt" eller "oppdiktet" virkelighet, og kommer med alt det sedvanlige tøvet om psykoser som en virkelighetsflukt, eller beskyttelse mot en for grusom verden og vonde erkjennelser. Men det er jo likevel der! Det ER virkelig! Hvem ga ham myndighet til å avgjøre hva som er ekte og sant?

"Du må være så fryktelig ensom," gjentar han stadig, og i grunnen har han rett. Det er jo ingen der - utenfra - som er her sammen med oss andre - innvendig. Og med det følger at: Verden er uinteressant og meningsløs. Jeg innser plutselig at jeg faktisk ikke er det minste engasjert i hva som skjer rundt meg - alt er som en drøm, alt skjer mekanisk. Og hvor lenge kan jeg holde ut? Hva skjer når alt brister?

[vicca]

...holder rundt og klemmer...

Den filmen var en liten tankevekker for meg også.

Skjønner hva du mener, jeg synes også det er vondt når psykologene kaller meg psykotisk, jeg er nemlig så mye mer enn det...

[Gjest muru]

Kjære ulva!

Jeg ble berørt av innlegget ditt og fikk lyst til å skrive litt om virkeligheten og hvordan jeg tenker meg at den oppstå for alle mennesker (bare mine små fantasifulle fabuleringer).

Bakgrunnen min for at jeg har fundert en del på dette (og ikke tatt det som en selvfølgelighet) er at en som sto meg svært nær ble psykotisk og jeg kjente mye til hvordan hennes virkelighet så ut, men også hvor fortvilet hun ble av å bli møtt med at det er "bare psykotiske opplevelser", noe som kan føles som at "din virkelighet er ikke viktig siden de ikke er som min".

Jeg har laget meg et bilde på opplevelsen av virkeligheten som en skog med mange ulike trær. Det å tenke, føle og handle som å bevege seg i denne skogen. Noen ganger går det lett å finne frem, andre ganger er det veldig vanskelig og nesten umulig å ta seg frem.

Den personlige virkeligheten består av opplevelser; noen av dem stammer fra fysiske sanseerfaringer, og andre fra forestillinger som skapes i hodet (bevisst eller automatisk). Vanligvis er det ikke så vanskelig å skille opplevelsene fra hverandre, og om vi blander det litt, er det ikke alltid det får noen konsekvenser. Tenk bare på når man er avstandsforelsket. Da har man egentlig svært så lite sansopplevelser å forholde seg til (kanskje et lite bilde). Til gjengjeld har man rikelig med foretillingsbilder om den man er forelsket i og "tror" ofte at det faktiske personen er som det sammensuriumet man opplever (ca 95% forestilling og 5% reelle sanseopplevelser).

Jeg forestiller meg at det å bli psykotisk kan føles litt som at det blir vanskeligere å finne frem i skogen. Det er ikke lenger så lett å se forskjell på tresortene, skogen blir tettere, oversikten forsvinner og det blir vanskelig å finne vegen.

Da min venn ble psykotisk så jeg hvordan hun strevet med å komme seg frem. Med en enorm innsats prøvde hun å orientere i villnisset. Hver gang hun syntes hun så en lysning, fikk hun mot og håp en stund, og gikk hun på alt hun orket. Hun prøvde å forstå og tolke skogen hun var inne i, men likevel gikk hun seg vill. Hun gjorde alt hun maktet, men likevel...Hun havnet på steder hun ikke skulle, ble redd, det ble mørkere og skogen var så tett at hun fikk lite kontakt med andre mennesker. Det ble til at de måtte rope fjernt til hverandre og det var ikke lett å bli hørt. Det var ensomt og ble ensommere ettehvert son skogen vokste tettere.

Da hun fikk hjelp, virket det som om først medisinene liksom fikk skogen til ikke å vokse så tett. Det ble mindre sterke forestillingsbilder og lettere å skille det ene fra det andre. Hun fikk bedre oversikt og med den samme iherdighet som hun før strevde inne i villnisset, fant hun etterhvert lettere vegen og kunne nyte skogen uten å være redd, hverken for mørket eller for å gå seg bort.

For meg, utenfra, ser det ut som om man går seg vill i egne tanker når en psykose kommer.

Jeg synes det er dårlig valgte ord å si at psykotiske "innbille seg" ting. Man gjør det jo ikke som et forsøk på å stikke av fra verden, eller fordi man ikke orker å forholde seg til verden som de fleste andre!! Man sloss da virkelig med alle midler, prøver å finne frem, prøver å forstå, men skogen blir for tett, man går seg vill!!

Det jeg har lært av å kjenne en som ble psykotisk var i hvertfall at en psykose IKKE er en lettvint "flukt" fordi man ikke orker eller vil ta innover seg den mer vanlige fysiske verden som vi henter sanseeerfaringer fra.

Dette ble langt. Det jeg egentlig ville si, er bare at jeg respkterer din virkelighet og jeg respekterer din streven og ensomhet når du noen ganger går deg vill.

Jeg håper du får god hjelp, og husk at om du av og til måtte føle deg aldri så "gæærn", så ER du ikke psykose, du ER deg selv 100%, men man kan, som sagt, gå seg vill.

(Min venn var innlagt i 5 måneder, ble utredet med mistanke om scizofreni, men har vært frisk siden. Hun har en sårbarhet og må avstå fra å "gamble" med visse ting, som får skogen til å tetne. (Det blir vel litt som hovedpersonen i filmen du nevnte, som sier at han "må avstå fra å lete for mye etter mønstre, det blir som en diett", men da går det bra.)

Mange lykke til!

[ulva]

Kjære ulva!

Jeg ble berørt av innlegget ditt og fikk lyst til å skrive litt om virkeligheten og hvordan jeg tenker meg at den oppstå for alle mennesker (bare mine små fantasifulle fabuleringer).

Bakgrunnen min for at jeg har fundert en del på dette (og ikke tatt det som en selvfølgelighet) er at en som sto meg svært nær ble psykotisk og jeg kjente mye til hvordan hennes virkelighet så ut, men også hvor fortvilet hun ble av å bli møtt med at det er "bare psykotiske opplevelser", noe som kan føles som at "din virkelighet er ikke viktig siden de ikke er som min".

Jeg har laget meg et bilde på opplevelsen av virkeligheten som en skog med mange ulike trær. Det å tenke, føle og handle som å bevege seg i denne skogen. Noen ganger går det lett å finne frem, andre ganger er det veldig vanskelig og nesten umulig å ta seg frem.

Den personlige virkeligheten består av opplevelser; noen av dem stammer fra fysiske sanseerfaringer, og andre fra forestillinger som skapes i hodet (bevisst eller automatisk). Vanligvis er det ikke så vanskelig å skille opplevelsene fra hverandre, og om vi blander det litt, er det ikke alltid det får noen konsekvenser. Tenk bare på når man er avstandsforelsket. Da har man egentlig svært så lite sansopplevelser å forholde seg til (kanskje et lite bilde). Til gjengjeld har man rikelig med foretillingsbilder om den man er forelsket i og "tror" ofte at det faktiske personen er som det sammensuriumet man opplever (ca 95% forestilling og 5% reelle sanseopplevelser).

Jeg forestiller meg at det å bli psykotisk kan føles litt som at det blir vanskeligere å finne frem i skogen. Det er ikke lenger så lett å se forskjell på tresortene, skogen blir tettere, oversikten forsvinner og det blir vanskelig å finne vegen.

Da min venn ble psykotisk så jeg hvordan hun strevet med å komme seg frem. Med en enorm innsats prøvde hun å orientere i villnisset. Hver gang hun syntes hun så en lysning, fikk hun mot og håp en stund, og gikk hun på alt hun orket. Hun prøvde å forstå og tolke skogen hun var inne i, men likevel gikk hun seg vill. Hun gjorde alt hun maktet, men likevel...Hun havnet på steder hun ikke skulle, ble redd, det ble mørkere og skogen var så tett at hun fikk lite kontakt med andre mennesker. Det ble til at de måtte rope fjernt til hverandre og det var ikke lett å bli hørt. Det var ensomt og ble ensommere ettehvert son skogen vokste tettere.

Da hun fikk hjelp, virket det som om først medisinene liksom fikk skogen til ikke å vokse så tett. Det ble mindre sterke forestillingsbilder og lettere å skille det ene fra det andre. Hun fikk bedre oversikt og med den samme iherdighet som hun før strevde inne i villnisset, fant hun etterhvert lettere vegen og kunne nyte skogen uten å være redd, hverken for mørket eller for å gå seg bort.

For meg, utenfra, ser det ut som om man går seg vill i egne tanker når en psykose kommer.

Jeg synes det er dårlig valgte ord å si at psykotiske "innbille seg" ting. Man gjør det jo ikke som et forsøk på å stikke av fra verden, eller fordi man ikke orker å forholde seg til verden som de fleste andre!! Man sloss da virkelig med alle midler, prøver å finne frem, prøver å forstå, men skogen blir for tett, man går seg vill!!

Det jeg har lært av å kjenne en som ble psykotisk var i hvertfall at en psykose IKKE er en lettvint "flukt" fordi man ikke orker eller vil ta innover seg den mer vanlige fysiske verden som vi henter sanseeerfaringer fra.

Dette ble langt. Det jeg egentlig ville si, er bare at jeg respkterer din virkelighet og jeg respekterer din streven og ensomhet når du noen ganger går deg vill.

Jeg håper du får god hjelp, og husk at om du av og til måtte føle deg aldri så "gæærn", så ER du ikke psykose, du ER deg selv 100%, men man kan, som sagt, gå seg vill.

(Min venn var innlagt i 5 måneder, ble utredet med mistanke om scizofreni, men har vært frisk siden. Hun har en sårbarhet og må avstå fra å "gamble" med visse ting, som får skogen til å tetne. (Det blir vel litt som hovedpersonen i filmen du nevnte, som sier at han "må avstå fra å lete for mye etter mønstre, det blir som en diett", men da går det bra.)

Mange lykke til!

Takk for et bevegende og interessant svar - ! Det er godt å vite at ikke alle tror det er en lettvint flukt, eller fordømmer oss som tenker litt annerledes om ting...