Jeg gruer meg sånn

[Liljekonvall]

Jeg gruer meg sånn til mandag. Jeg er så veldig spent. Vi skal på sykehuset, og få svar på obduksjonsrapporten til Henrik. Hodet er fullt av spørsmål. Får vi noe svar? Får vi vite hvorfor den lille gutten vår døde? Kan denne rapporten også belyse det store spørsmålet om hvorfor Julie døde? Jeg håper vi nå får et svar. Samtidig er jeg redd for svaret. Det er så slitsomt å gruble, men har de ikke funnet noen årsak, så kommer jeg til å fortsette å gruble.

Jeg gruer meg ikke bare til å få svar på obduksjonsrapporten, og de utallige andre prøvene som ble tatt. Jeg gruer meg også til å sette mine ben på sykehuset igjen. Opp dit jeg fikk beskjed om at gutten min var død. Vi skal ha samtale med fødselslegen og en av jordmødrene som hjalp oss gjennom de fryktelige dagene. Fødselen tok hele tre og et halvt døgn, så vi hadde mye kontakt med de. De representerer noe sårt og vondt. Det blir ikke lett å møte dem igjen.

Jeg har ventet sånn på denne samtaletimen og rapporten, og jeg gruer meg sånn at jeg nesten ikke vil gå, samtidig er det så lenge til mandag.

Får vi vite hvorfor gutten vår døde, så er jeg ikke sikker på at det er noen lettelse, men vi slipper i hvertfall å gruble mer.

[Gjest maria]

Kjære Liljekonvall

Jeg forstår veldig godt hvordan du har det, at du gruer deg til mandagen. Kjenner meg igjen i det du skriver og også redselen for å gå tilbake til sykehuset hvor du fødte din sønn.

Men jeg tror kanskje det kan bli litt "godt" for deg å få det overstått også. For nå går du jo rundt og lurer på hvorfor, hva som var galt etc. Å slike tanker kan være tunge og prege hverdagen mye. Når du nå på mandag får et svar på hvorfor det gikk galt, så blir du kanskje litt lettet også.

Jeg grudde meg også mye til samtalen etter at obduksjonsrapporten var ferdig, men etterpå kjente jeg en slags lettelse. Ting jeg hadde gått rundt og lurt på hadde endelig fått et svar. Jeg behøvde ikke lenger å gå rundt å tenke på det, og kunne gå videre med sorgarbeidet, noe som er tungt nok i seg selv.

Legen som vi hadde møte med var heldigvis så klok at hun hadde arrangert møtet i en annen del av sykehuset enn der vår sønn ble født og døde og det satte jeg pris på. Det kan kanskje du også få ordnet om du ikke orker å se avdelingen der du fødte. Ring og snakk med de før du kommer så ordner det seg nok.

Jeg skal tenke på deg på mandagen når du skal dit.

Klem fra

[Gjest tankefull]

Kjære Liljekonvall!

Skjønner godt at du gruer deg for et evt. svar på obduksjonsrapporten,det gjorde jeg også:veldig!!Men,samtidig var det godt for meg å få vite at det IKKE var min feil at Nestor døde i maven min.Det var absolutt ikke noe noen kunne gjort for at hjertet til min lille sønn fortsatt skulle slå,dessverre...Husker også at selv om det var godt for meg å vite at det ikke var min feil,så var det også litt leit å vite at det ikke var noe jeg kunne ha gjort for at han fortsatt skulle ha livet....Vet ikke om du skjønner hva jeg mener?Som du selv sier:du slipper iallefall å gruble mer om det ikke er en lettelse..

Det kommer til å bli tøft,det er ikke til å stikke under en stol:men du kommer gjennom dette også!Jeg skal ha dere i tankene på mandag!

Varme tanker og en klem fra Nestor sin mamma.

[numme]

Kan godt skjønne at du gruer deg. Husker hvor vondt det var da vi skulle tilbake på sykehuset til etterkontroll. Vi visste ikke at obduksjoonsrapporten var ferdig da, så vi fikk gått igejnnom den samtidig. Hannah sine feil var så tydelige at vi så de etter fødselen. legene på Riksen hadde også sett de på ultralys sånn at vi viste om de. På denne måten har vi vært heldige hvis det går ann å si det slik, vi har en forklaring på hvorfor jenta vår ikke ville ha vært levedyktig. På grunn av misdannelsene valgte vi å avbryte svangerskapet. Husker angsten på det å vente på forstevannsprøven. De trodde hun hadde noe som kalles trisomi 13, en type kromosonfeil. Det var helt forferdelig å ikke vite om det var genetisk. Hadde det vært det hadde vi valgt å ikke prøve å få flere.

Jeg kan ikke egentlig si så mye som hjelper. Det er forferdelig når det står på, men i ettertid er det bedre å vite. Alle spørsmålene som kverner rundt i hodet er forferdelig vonde å gå med. Typisk at slike ting skjer på en mandag og ikke en fredag, helga er vondt å komme igjennom. Vi fikk beskjed om hannah på en fredag, måtte vente helt til mandag med å reise inn til Riksen, det var den verste helga i mitt liv.

Du skal vite at jeg tenker på deg, og jeg håper av hele mitt hjerte at du får de svarene du føler du trenger. "Lykke" til imorgen.

Klemmer og gode tanker fra Katrine.

[Gjest tankefull]

Kjære Liljekonvall!

Tenker på dere i dag når dere skal på sykehuset..!

Varme tanker og en klem fra Nestor sin mamma.