Å miste noen i familien

[AnonymBruker]

Det har gått mange år siden jeg mistet mine besteforeldre. Nå nettopp mistet jeg et familiemedlem brått. Hvordan takler dere det? Jeg gruer meg bare til nestemann skal dø om ikke jeg går før de eldre. Ikke vant til å miste nære, så dette var virkelig vondt. Ikke så mange å prate med om dette, vil aller helst være usynlig på jobb akkurat nå.  

K32

Anonymkode: 1cd88...8fe

[Sakura]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det har gått mange år siden jeg mistet mine besteforeldre. Nå nettopp mistet jeg et familiemedlem brått. Hvordan takler dere det? Jeg gruer meg bare til nestemann skal dø om ikke jeg går før de eldre. Ikke vant til å miste nære, så dette var virkelig vondt. Ikke så mange å prate med om dette, vil aller helst være usynlig på jobb akkurat nå.  

K32

Anonymkode: 1cd88...8fe

Jeg har mistet to familiemedlemmer på under 1 år begge to døde brått og uventet. Det er en del av live men fryktelig trist. 

[hattifnattus]

Jeg mistet pappa for snart 7 år siden noen dager før min 27-årsdag. Vi er en svært liten familie så hvert eneste dødsfall skaper en ganske stor angst for jeg blir veldig redd for å ende opp alene uten noen rundt meg. 

Nå er jo det dødsfallet ditt veldig ferskt så ikke rart du har det ekstra vondt nå ❤️ Men min erfaring er at selv om savnet aldri blir borte så blir gjerne sorgen lettere å bære med årene. Det er dessverre en naturlig gang at generasjonene over oss faller fra, og jeg vil råde deg til å prate om det med de du har rundt deg. ❤️ Å sitte og gruble over det i stillhet alene fører bare til at det vokser seg større. Prat om vedkommende og husk de gode minnene, og gi deg selv lov til å gråte og kjenne på savnet ❤️ 

[Nicklusheletida]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det har gått mange år siden jeg mistet mine besteforeldre. Nå nettopp mistet jeg et familiemedlem brått. Hvordan takler dere det? Jeg gruer meg bare til nestemann skal dø om ikke jeg går før de eldre. Ikke vant til å miste nære, så dette var virkelig vondt. Ikke så mange å prate med om dette, vil aller helst være usynlig på jobb akkurat nå.  

K32

Anonymkode: 1cd88...8fe

Jeg taklet det dårligere da min mormor døde enn da min egen far døde. Min far sto meg selvfølgelig nærmere, så her var det min egen alder som var avgjørende for hvordan jeg taklet det. Da min mormor døde var jeg tidlig i 30-årene og dette med døden var noe uvant og fremmed for meg enda. Jeg var heller ikke forberedt. Da min far døde var jeg mye eldre og dødsfallet var forventet. Jeg hadde mye hjemmekontor hjemme hos min mor i dagene før det skjedde, slik at jeg også hadde kort vei til å besøke min far på korttidshjemmet. Jeg hadde to dager permisjon fra jobb. Dagen etter det skjedde ( han døde på natta) og på selve begravelsesdagen. 

Da jeg var tilbake på jobb, måtte jeg gi beskjed til mine kollegaer at de ikke skulle snakke om det. Dette fordi tårene kom lettere, da de begynte å snakke om det/ vise omsorg. Jeg ønsket ikke det. 

Ellers synes jeg jo fortsatt det er rart at jeg aldri skal se han mer, høre stemmen hans mer, le av vitsene hans mer osv. Han var en varm, intelligent,  raus og en stor humorist som fikk alle til å le. Jeg tenker mye på han og savner han. Men siden han var gammel blir jo dette på en annen måte enn om jeg f.eks skulle miste et av barna mine. Det siste ville jeg ikke taklet i det hele tatt. 

[Nicklusheletida]

Nicklusheletida skrev (3 minutter siden):

Jeg taklet det dårligere da min mormor døde enn da min egen far døde. Min far sto meg selvfølgelig nærmere, så her var det min egen alder som var avgjørende for hvordan jeg taklet det. Da min mormor døde var jeg tidlig i 30-årene og dette med døden var noe uvant og fremmed for meg enda. Jeg var heller ikke forberedt. Da min far døde var jeg mye eldre og dødsfallet var forventet. Jeg hadde mye hjemmekontor hjemme hos min mor i dagene før det skjedde, slik at jeg også hadde kort vei til å besøke min far på korttidshjemmet. Jeg hadde to dager permisjon fra jobb. Dagen etter det skjedde ( han døde på natta) og på selve begravelsesdagen. 

Da jeg var tilbake på jobb, måtte jeg gi beskjed til mine kollegaer at de ikke skulle snakke om det. Dette fordi tårene kom lettere, da de begynte å snakke om det/ vise omsorg. Jeg ønsket ikke det. 

Ellers synes jeg jo fortsatt det er rart at jeg aldri skal se han mer, høre stemmen hans mer, le av vitsene hans mer osv. Han var en varm, intelligent,  raus og en stor humorist som fikk alle til å le. Jeg tenker mye på han og savner han. Men siden han var gammel blir jo dette på en annen måte enn om jeg f.eks skulle miste et av barna mine. Det siste ville jeg ikke taklet i det hele tatt. 

Ikke at det er så nøye, men jeg kom på at jeg gikk jo ut i vinterferie rett etter at han døde, så slapp å gå på jobb de første dagene. Vinterferien ble litt annerledes enn jeg tenkte da jeg satte meg opp på ferie. 

[Frigg]

Jeg mistet min femårige niese for en del år siden.  Ikke lenge etterpå døde min bror 45 år gammel.  Begge gangene var grusomme.

Mine foreldre døde begge to 85 og 86 år.  De var fornøyde og ville dø begge to.  Det var ikke vondt som de andre.  Selvfølgelig kom opp mange følelser og savn, men ikke minst takknemlighet.  Det var livets gang å dø når man er gammel.

[Babette]

Med noen års mellomrom mistet jeg to søsken, brått og uventet. Da var all fokus rettet mot å støtte moren vår, slik at hun ikke gikk helt til grunne. Egen sorg ble skjøvet til side. Mange år senere døde begge foreldrene våre, da var de over 85 og som andre sier, dette er livets gang. Jeg var glad for at faren min slapp å bo på sykehjem, det hadde han ikke taklet.

De siste årene moren min levde var hun enke, da stilte jeg og mine søsken opp på alle måter, besøkte henne så ofte som mulig, betalte opphold på privat rekreasjonshjem etter sykehus og tok henne med på ferieturer. Dette er godt å tenke på i ettertid, vi har mange fine minner. 

 

[morsan]

Ja, hvordan takler man det? Det er jo trist og vondt å miste noen man er glad i, og man må gi seg tid til å sørge, og godta at det kan ta tid. Men samtidig viktig at man gjør så godt man kan i å akseptere at livet går videre. Man kan bære med seg sorg og savn resten av livet, men samtid ikke la det bli altoppslukende eller lammende. 

Jeg mistet faren min i sykdom da jeg var tidlig i tyveårene. Det var et stort tap, og i tillegg til sorgen over tapet av selve personen, var det en ekstra sorg over at jeg har måttet leve så lenge uten han og at han ikke fikk ta del i viktige hendelser i mitt liv. Det er noe som preger meg for resten av livet, at jeg så tidlig ble farløs.

Moren min gikk bort tidligere i år. Det er som flere andre har vært inne på annerledes enn når man selv er ung, og den som dør er «for ung». Man har levd lenger og har mer livserfaring, og man kan kan være takknemlig for at personen fikk et langt liv og at man fikk beholde vedkommende så lenge. Det er lettere å la livet gå videre nå og jeg vært tilbake i full jobb fra få dager etter dødsfallet. 

Men samtidig er det trist å tenke på at jeg aldri skal se henne igjen. Jeg har tenkt litt eller mye på henne hver dag etter at hun gikk bort. Jeg har brukt mye tid på omsorg og hjelp til henne de siste årene, og jeg kjenner ikke på lettelse over at jeg nå «slipper» det. Selv om det til tider var krevende, har det også vært meningsfylt. Det var jo moren min. Hun var der da jeg tok mitt første åndedrag, og jeg var der da hun tok sitt siste.