Å tilgi.

[stjernestøv]

Jeg kan tilgi men det betyr ikke at jeg glemmer, har jeg egentlig ikke tilgitt da? Skal man ikke bli fri når man tilgir? Men ting folk har gjort plager meg fremdeles. 

[stjernestøv]

Og å tilgi uten unnskyldning? Ingen angrer på det de har gjort og eier ikke skam men gråte kan de, de provoserer meg. Det er selvmedlidenhet og ikke noe annet, de har det vondt. Har aldri sett min far gråte da men han syns veldig synd på seg selv men som sagt det gjør jo jeg og. Hva skal jeg gjøre med dette? Er det naturlig av meg å føle dette? De er jo oppdratt til å late som alt er normalt og det gjør de når de har gjort noe galt og, snakker helt normalt om andre ting. Min mann er gal for at jeg er med på det skuespillet, han sier jeg må sette grenser og si akkurat hva jeg mener. Det går jo ikke så lenge min far lever, vi må bevare freden. Min mor er nok like glad i dem uansett, det har hun alltid vært. 

[AnonymBruker]

Å tilgi betyr ikke å glemme, men å ikke holde det i mot den personen man tilgir.

Anonymkode: 541b8...75b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Å tilgi betyr ikke å glemme, men å ikke holde det i mot den personen man tilgir.

Anonymkode: 541b8...75b

Ok. Da vet jeg ikke om jeg helt klarer å tilgi, vil jo det da. Vil ikke ha disse lenkene lenger til dem. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kontakt med mine foreldre, det er vel fordi jeg ikke kan tilgi dem for å alltid prøvd å kjefte meg til stolthet, men også fordi de (og særlig mor) behandler oss alltid som barn og skal prakke en eller annen "alternativ"medisin eller MLM selvhjelpskonsept - altså de klarer ikke å ha kontakt uten at det handler om at de får føle at de utspiller en viktig rolle som den ultimate "hjelperen" i livet mitt, og det klarer jeg meg så mye bedre uten.

Anonymkode: 541b8...75b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke kontakt med mine foreldre, det er vel fordi jeg ikke kan tilgi dem for å alltid prøvd å kjefte meg til stolthet, men også fordi de (og særlig mor) behandler oss alltid som barn og skal prakke en eller annen "alternativ"medisin eller MLM selvhjelpskonsept - altså de klarer ikke å ha kontakt uten at det handler om at de får føle at de utspiller en viktig rolle som den ultimate "hjelperen" i livet mitt, og det klarer jeg meg så mye bedre uten.

Anonymkode: 541b8...75b

Ok. Her er det motsatt, jeg måtte hjelpe å hjelpe mine brødre i oppveksten selv om han ene var ti år eldre enn meg. Jeg var jente og skulle være omsorgsperson,de har aldri gitt meg annet enn problemer å stri med. Men mitt største tap er nok min mor, hun var omsorgsfull og god og hun var glad i meg spesielt da jeg fikk barn, hun hjalp meg mye og forgudet barnebarna. Og selv om de tenkte mest på mine brødre kunne jeg snike meg inn under dyna til min mor om nettene når jeg var redd når jeg var liten, og hun tok vare på meg da jeg var syk. I mitt voksne liv hadde vi et nært og godt forhold og jeg begynte å si jeg var glad i henne, da sa hun det tilbake.