Jeg er ikke åpen om min bipolar (2)- diagnose i frykt av at folk vil trekke seg unna

[AnonymBruker]

Kollegaene mine vet om depresjon da jeg var langvarig innlagt og borte fra jobb. Jeg er redd for å bli sett på som en "gal" person. Hvilke reaksjoner fikk du fra nettverket ditt da du fortalte det? Mine nærmeste tror ikke jeg har diagnosen.

Anonymkode: 77c7b...b3e

[XbellaX]

Hva tenker du er hensikten med å fortelle mer til kolleger? 

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (2 timer siden):

Hva tenker du er hensikten med å fortelle mer til kolleger? 

Nei, jeg må absolutt ikke fortelle mine kollegaer om min diagnose. Jeg var kanskje mer interessert i å høre hvordan andre tenker rundt diagnosen og eventuell skam.

Anonymkode: 77c7b...b3e

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, jeg må absolutt ikke fortelle mine kollegaer om min diagnose. Jeg var kanskje mer interessert i å høre hvordan andre tenker rundt diagnosen og eventuell skam.

Anonymkode: 77c7b...b3e

Syns ikke du skal skamme deg over diagnosen din men alle trenger ikke vite om den heller, noen vet ikke noe om diagnoser og andre dømmer ut fra det de har hørt om f.eks før manisk depressiv. 

[psykedeliker]

Ingen er pliktig til å fortelle andre om hvilke diagnoser man har.

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (17 minutter siden):

Syns ikke du skal skamme deg over diagnosen din men alle trenger ikke vite om den heller, noen vet ikke noe om diagnoser og andre dømmer ut fra det de har hørt om f.eks før manisk depressiv. 

Det er sant. Er du åpen med nettverket ditt om din diagnose?

Anonymkode: 77c7b...b3e

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er sant. Er du åpen med nettverket ditt om din diagnose?

Anonymkode: 77c7b...b3e

Nei er ikke det, sier jeg har angst og det får holde. Min mann, barn og venner vet det men så har de også litt kunnskap om diagnosen, har prøvd å være åpen til andre før men de aner ikke hva schizoaffektiv er. Ikke alle vet om psykiatri og diagnoser men vi som har vært i psykiatrien i mange år har jo lært ganske mye om det. Tannlegen min spurte hva schizoaffektiv var for det står jo om det der, tannleger vet jo om tenner og ikke psykiatri. Og tror ikke normale mennesker vet noe om psykiatri heller. 

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Nei, jeg må absolutt ikke fortelle mine kollegaer om min diagnose. Jeg var kanskje mer interessert i å høre hvordan andre tenker rundt diagnosen og eventuell skam.

Anonymkode: 77c7b...b3e

Jeg tenkte mer i retning av om du opplevde diagnosen påvirket deg i jobbhverdagen. Hvis den gjør det (helt konkret) kan det være nyttig at kolleger er klar over det, i det minste sjefen din. Om ikke har det liten hensikt. Åpenhet er fint, men alt til sin tid. Alle trenger ikke vite alt.

Angående skam: du skriver du er redd for å bli sett på som gal, men du har jo allerede fortalt at du har gjennomgått en lengre depresjon og vært innlagt. Hvis de trodde du var gal hadde de vel allerede tenkt tanken den gang? 

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (13 minutter siden):

Jeg tenkte mer i retning av om du opplevde diagnosen påvirket deg i jobbhverdagen. Hvis den gjør det (helt konkret) kan det være nyttig at kolleger er klar over det, i det minste sjefen din. Om ikke har det liten hensikt. Åpenhet er fint, men alt til sin tid. Alle trenger ikke vite alt.

Angående skam: du skriver du er redd for å bli sett på som gal, men du har jo allerede fortalt at du har gjennomgått en lengre depresjon og vært innlagt. Hvis de trodde du var gal hadde de vel allerede tenkt tanken den gang? 

Jeg tror ikke kollegaene mine merker så mye på jobb (50 % ufør) annet enn at jeg aldri vil bli med på noe sosialt som sommerfest, lønningspils osv. 

Anonymkode: 77c7b...b3e

[krøll9]

Mulig jeg har et forskrudd syn på virkeligheten, men tror ikke du egentlig risikerer at folk tenker at du er gal om det kommer frem at du har bipolar 2. Det du risikerer er at de tenker du "overdeler" privat info. Kanskje merkelig av meg å tenke slik, men jeg hever selv ikke et øyebryn de gangene en kollega på ulike plasser forteller meg om sin adhd, ptsd, bipolar, ocd, depresjon, angst... (av en eller annen grunn er det ingen som overraskende outer seg med ulike personlighetsforstyrrelser 😆🤪 hm) - not impressed liksom - og i hvert fall ikke sjokkert. Bytter jo selv diagnose på papiret cirka annethvert år 😆 er vel standard. Men mindre du klinker til med psykose, så blir jeg ikke så bekymra.

På en annen side kommer det kanskje litt an på hva slags folk du har rundt deg. Veldig overfladiske, religiøse, konservative eller på annen måte heller mindre opplyste mennesker kan kanskje bli sjokkert. 

Endret 21. mai av krøll9

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske vi levde i en verden der det var helt trygt å fortelle om slikt helt åpent. Skjønner ikke hvorfor mennesker skal " fremstå så perfekte" utenpå, når ingen er det. Hvorfor ønsker folk hverandre vondt? 

Jeg syns det er kjempe vanskelig å holde denne typen info for meg selv, fordi jeg ikke er perfekt og jeg er redd jeg blir misoppfattet som lat, dum eller rar eller sårbar ( verste ordet) hater det når folk sier de oppfattermeg som sårbar. Det er jo de alternativene som kommer opp når det ikke er visshet om hva problemet er eller at det finnes et problem. Er jo da dømt til å late som at jeg er frisk og da blir jo alle skuffet, fordi de fort finner ut at jeg ikke er 100%..

Men gjorde jo den feil en gang å fortelle øverste leder om min diagnose, da ble den brukt mot meg, ved anledninger der jeg ønsket å snakke om sosiale forhold som ikke fungerte( hadde en aggressiv kvinnelig kollega). Istedet for å få hjelp og støtte ble det til " ja du har jo disse problemene"...

Når jeg fortalte en nabo, snakket hun plutselig ikke til meg lenger. Etc etc. På dating trekker bra menn seg tilbake og de skadelige blir. 

Nå forteller jeg ikke, men negative siden er at det merkes,,og blir for alltid et spørsmål: Hva er problemet?  Sannsynligvis sier de antagelig noe psykisk, angst kanskje... så er på en måte like langt. Dater en fin fyr nå, han blir holdt i mørket. 

 

Anonymkode: 658c4...605

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg skulle ønske vi levde i en verden der det var helt trygt å fortelle om slikt helt åpent.

Diganoser er en privatsak, så hvorfor dele dem med alt og alle? Er det ikke bedre å fokusere på problemet, enn på hva man kaller det internt i helsevesenet? Da unngår man slike situasjoner som du beskriver.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg skulle ønske vi levde i en verden der det var helt trygt å fortelle om slikt helt åpent. Skjønner ikke hvorfor mennesker skal " fremstå så perfekte" utenpå, når ingen er det. Hvorfor ønsker folk hverandre vondt? 

Jeg syns det er kjempe vanskelig å holde denne typen info for meg selv, fordi jeg ikke er perfekt og jeg er redd jeg blir misoppfattet som lat, dum eller rar eller sårbar ( verste ordet) hater det når folk sier de oppfattermeg som sårbar. Det er jo de alternativene som kommer opp når det ikke er visshet om hva problemet er eller at det finnes et problem. Er jo da dømt til å late som at jeg er frisk og da blir jo alle skuffet, fordi de fort finner ut at jeg ikke er 100%..

Men gjorde jo den feil en gang å fortelle øverste leder om min diagnose, da ble den brukt mot meg, ved anledninger der jeg ønsket å snakke om sosiale forhold som ikke fungerte( hadde en aggressiv kvinnelig kollega). Istedet for å få hjelp og støtte ble det til " ja du har jo disse problemene"...

Når jeg fortalte en nabo, snakket hun plutselig ikke til meg lenger. Etc etc. På dating trekker bra menn seg tilbake og de skadelige blir. 

Nå forteller jeg ikke, men negative siden er at det merkes,,og blir for alltid et spørsmål: Hva er problemet?  Sannsynligvis sier de antagelig noe psykisk, angst kanskje... så er på en måte like langt. Dater en fin fyr nå, han blir holdt i mørket. 

 

Anonymkode: 658c4...605

Akkurat slik du beskriver er det jeg frykter.  

Anonymkode: 77c7b...b3e

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Akkurat slik du beskriver er det jeg frykter. 

Det er derfor man skal bruke legeerklæringer som ikke nevner diagnose spesifikt ifbm. studier og jobb.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Diganoser er en privatsak, så hvorfor dele dem med alt og alle? Er det ikke bedre å fokusere på problemet, enn på hva man kaller det internt i helsevesenet? Da unngår man slike situasjoner som du beskriver.

Det er jo fint om du klarer å leve med hva enn folk sier uten å føle at du må gi en forklaring. Jeg syns det er vanskelig og unaturlig. 

Anonymkode: 658c4...605

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (På 20.5.2026 den 8.05):

Kollegaene mine vet om depresjon da jeg var langvarig innlagt og borte fra jobb. Jeg er redd for å bli sett på som en "gal" person. Hvilke reaksjoner fikk du fra nettverket ditt da du fortalte det? Mine nærmeste tror ikke jeg har diagnosen.

Anonymkode: 77c7b...b3e

Bare nærmeste familie og venner vet om min bp2-diagnose. Jeg har valgt å ikke fortelle om det på jobb. Det er fortsatt en stigmatiserende diagnose, og kunnskapen om psykiske lidelser er varierende. Mange blander f.eks. bipolar og borderline, har jeg merket. 

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (12 minutter siden):

Bare nærmeste familie og venner vet om min bp2-diagnose. Jeg har valgt å ikke fortelle om det på jobb. Det er fortsatt en stigmatiserende diagnose, og kunnskapen om psykiske lidelser er varierende. Mange blander f.eks. bipolar og borderline, har jeg merket. 

Ikke sant? Veldig stigmatiserende diagnose!

Anonymkode: 77c7b...b3e