er så beskymret...

[Gjest undrer]

Selvsagt tør han ikke noe, og du tør ikke noe, og alt er fælt. Du kan neppe overbevise han om at psykoiatrisk avdeling er løsningen. Men du må få dette videre likevel.

Det beste ville selvsagt være om han frivillig gikk til psyk, og der ble overtalt til frivillig innleggelse. Sannsynligvis ville de si til han at alternativet til frivilig innleggelse for øyeblikket er at han tvangsinnlegges på paragraf, siden han skriver avskjedsbrev og planlegger suisid, samtidig med at han er psykotisk. Dermed skal du "bare" få ham til lege/psyk.

Vet dette ikke er enkelt, og det er dessverre ikke noe jeg kan si eller gjøre som løser problemet. Men jeg kan innstendig råde deg til å være ærlig overfor lege/psyk, og heller ta sjansen på at han vil hate deg.

Sånn som dette kan du ikke leve, og sånn som dette får han heller ingen hjelp til å komme ut av psykosen.

Lykke til!

Hvordan vet man om noen er psykotisk ? Er man psykotisk når man er dypt deprimert og har suicidale tanker/planer? Eller kan man ha sånne planer uten å være psykotisk ?

[Gjest undrer]

Hvordan vet man om noen er psykotisk ? Er man psykotisk når man er dypt deprimert og har suicidale tanker/planer? Eller kan man ha sånne planer uten å være psykotisk ?

Jeg spør fordi jeg selv har vært dypt deprimert og hadde suicidale tanker. Jeg ble bragt til psykiater som ville legge meg inn. Jeg nektet. Han ville tvangsinnlegge meg. Jeg slapp, men måtte ha tilsyn av andre som måtte forplikte seg ovenfor han og få veiledning av han. Alt dette var fryktelig og ydmykende. Andre (ikke fagfolk) har sagt til meg etterpå at jeg må ha vært psykotisk. Men hvordan føler man seg når man er psykotisk? Jeg husker alt som skjedde i detalj, og også følelsene og tankene jeg hadde om at det eneste riktige både ovenfor meg selv og andre var at jeg ikke levde lenger. Jeg var helt overbevist om det, men jeg følte ikke at noen var ute etter meg. Bare at jeg var verdiløs og til bry for andre. Var jeg psykotisk? Engster meg for dette fordi det høres så alvorlig ut, og fordi jeg har inntrykk av at det er større sjanse for tilbakefall når man har vært psykotisk, enn når man "bare" har hatt en alvorlig depresjon.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hvordan vet man om noen er psykotisk ? Er man psykotisk når man er dypt deprimert og har suicidale tanker/planer? Eller kan man ha sånne planer uten å være psykotisk ?

Selvfølgelig kan man være suicidal uten å være psykotisk.

[Gjest redd]

Her er du i en situasjon hvor du ikke kan oppfylle alle ønsker.

Du vil hjelpe han

Du vil gjøre som han sier

Du vil være vennen hans

Du vil ikke at han skal føle at du svikter han

Du vil ikke gjøre noe han ikke liker

Du vil ikke ha en konflikt med han

Du vil ikke at han skal ta livet sitt.

Alle disse ønskene lar seg ikke forene.

Du må finne ut hvilke av disse ønsker som er viktigst. Ved å oppfylle dette, må du gi avkall på noen av de andre.

Mitt syn er dette:

Det viktigste er at han berger livet, og at du blir fritatt for denne situasjonen/ansvaret.

Jeg mener at du bør ringe legevakten og få lege hjem til dere. Legen kan finne ut om det er "berettigetr mistanke om alvorlig sinnslidelse", eller om det kan fastslås "alvorlig sinnslidelse. Da kan han tvangsinnlegges etter hhv §3-8 eller §3-3 i Psykisk helsevernloven.

Offentlig lege/kommunelege I bør være tutor (den som ber om innleggelsen).

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-062.html

vi har bodd sammen i ett år,vært mye krangling,trusler og han har mange ganger pakket sakenev sine for og demostrere,men han har aldri flyttet...han sier han ikke greier og leve uten meg,i begynnelsen ble jeg smigret,men etter hvert har jeg innsett at det er sykelig,han må ha kontroll....jeg mener at man i en alder av nesten 30 år ¨å må man ikke være så avhengi av ett annet menneske og at en må ta ansvar for sitt eget liv...ikke legge det i hendene på en annen...jeg blir konstant konfrantert med at jeg ikke elsker han,bryr meg...at jeg har hemmeligheter...at jeg er utro...osv...nå satt jeg foten ned og det endet i ett psykoseliggnendeannfall....hvor jeg må stå til ansvar for hva han måtte finne på...for om jeg går så tar han livet av seg...

[frosken]

vi har bodd sammen i ett år,vært mye krangling,trusler og han har mange ganger pakket sakenev sine for og demostrere,men han har aldri flyttet...han sier han ikke greier og leve uten meg,i begynnelsen ble jeg smigret,men etter hvert har jeg innsett at det er sykelig,han må ha kontroll....jeg mener at man i en alder av nesten 30 år ¨å må man ikke være så avhengi av ett annet menneske og at en må ta ansvar for sitt eget liv...ikke legge det i hendene på en annen...jeg blir konstant konfrantert med at jeg ikke elsker han,bryr meg...at jeg har hemmeligheter...at jeg er utro...osv...nå satt jeg foten ned og det endet i ett psykoseliggnendeannfall....hvor jeg må stå til ansvar for hva han måtte finne på...for om jeg går så tar han livet av seg...

Dette blir veldig feil - for både deg og for ham.

Jeg hadde gått ut en tur, funnet en telefon og ringt legevakten og lagt frem saken. Sagt at du ikke er villig til å ta ansvaret lenger, og fortelle at han sier at han tar livet av seg hvis du ikke tar vare på ham.

Det må være legens ansvar å vurdere hvorvidt han er syk - eller hvorvidt han primært forsøker å presse deg.

Jeg hadde også ringt familien hans og informert dem - samtidig som jeg hadde reist bort noen dager og latt han ta vare på seg selv.

Lykke til! Du er i en vanskelig situasjon akkurat nå...

[Gjest redd]

Dette blir veldig feil - for både deg og for ham.

Jeg hadde gått ut en tur, funnet en telefon og ringt legevakten og lagt frem saken. Sagt at du ikke er villig til å ta ansvaret lenger, og fortelle at han sier at han tar livet av seg hvis du ikke tar vare på ham.

Det må være legens ansvar å vurdere hvorvidt han er syk - eller hvorvidt han primært forsøker å presse deg.

Jeg hadde også ringt familien hans og informert dem - samtidig som jeg hadde reist bort noen dager og latt han ta vare på seg selv.

Lykke til! Du er i en vanskelig situasjon akkurat nå...

ja jeg vet,men jeg tør ikke gå ut,er redd for hva som evnt møter meg når jeg kommer hjem igjen...har han gjort noe dumt så tror jeg ikke jeg takler og møte det...familien er utelukket for han har sverget på og aldri flytte inn dit igjen og jeg vil ikke gå bak ryggen hans og "sladre" til fam...jeg håper at medisinene hjelper snart og at ting kan bli "bra" jeg vet at det kansje er dumt av meg og tenke slik,at jeg ofrer meg selv til fordel for han...men jeg trenger så sårt en pause,få litt krefter...for og kunne hjelpe han videre,men det er ikke lett når alt man gjør og alle forslag er galt,for han vil ikke...

[avil]

Jeg spør fordi jeg selv har vært dypt deprimert og hadde suicidale tanker. Jeg ble bragt til psykiater som ville legge meg inn. Jeg nektet. Han ville tvangsinnlegge meg. Jeg slapp, men måtte ha tilsyn av andre som måtte forplikte seg ovenfor han og få veiledning av han. Alt dette var fryktelig og ydmykende. Andre (ikke fagfolk) har sagt til meg etterpå at jeg må ha vært psykotisk. Men hvordan føler man seg når man er psykotisk? Jeg husker alt som skjedde i detalj, og også følelsene og tankene jeg hadde om at det eneste riktige både ovenfor meg selv og andre var at jeg ikke levde lenger. Jeg var helt overbevist om det, men jeg følte ikke at noen var ute etter meg. Bare at jeg var verdiløs og til bry for andre. Var jeg psykotisk? Engster meg for dette fordi det høres så alvorlig ut, og fordi jeg har inntrykk av at det er større sjanse for tilbakefall når man har vært psykotisk, enn når man "bare" har hatt en alvorlig depresjon.

Man kaller det psykotisk når man har en såkalt realitetsbrist. Det kan være hallusinasjon (syn, stemmer, eller andre sanser), det kan være vrangforestillinger som f.eks. paranoide vrangforestillinger, det kan være affektivt (følelsesmessig) eller kognitivt (tankemessig). Som oftest er det et litt blandet bilde. Mange mennesker kan ha sære tanker, få for seg merkelige ting osv, uten at man kaller det psykose. Man vurderer det som psykose når personen er ute av stand til å teste dette mot det folk rundt personen opplever som virkeligheten.

Hvis jeg tror at sjefen min spionerer på meg, så kan jeg prøve å finne ut om dette er riktig. Hvis jeg ikke prøver, men bare tar alt som skjer som bevis på dette, selv om andre mennesker vil mene at disse bevisene umulig kan ha med spionasje å gjøre, er jeg ute i noe som kan være psykotisk. Hvis jeg ser det som tegn på spionasje at det begynner å regne, for da har sjefen ordnet det sånn at jeg ikke kan gå ut, og han sikkert har kamera inni leiligheten min, - så er det sannsynlig at vennene mine ville syns det var helt feil. Men hvis jeg lette over hele kontoret, og fant en liten mikrofon tapet fast under pulten min, så ville nok vennene mine være enige i at det kunne være tegn på at jeg ble spionert på.

Dermed er det ikke så lett å vite selv om man er psykotisk. Man må faktisk spørre andre. Det man opplever når man er psykotisk kan som regel huske veldig godt etterpå, og ofte syns man selv at disse tankene virker merkelige etterpå. Hvis du husker alt du tenkte da du var suicidal, og nå i ettertid egentlig syns det var rimelige og forståelige tanker utfra hvor deprimert du var, så var du sikkert ikke psykotisk. Men hvis andre mener du var det, så ville jeg bedt dem å fortelle meg hvorfor. Hvilke tanker eller hva er det de mener var psykotisk?

For mange mennesker er det så skremmende at en de er glad i kan ønske å dø, at de velger å tenke at han eller hun må ha vært sinnsyk. Det er slett ikke sikkert at du var psykotisk. Men du kan jo ha vært det. Det høres ut som en god idé for deg å få snakket dette gjennom med en som har erfaring med depresjon m/ psykose, ikke bare sånn kort over nettet, men et par skikkelige samtaler. Så kan du få ryddet litt opp i hva som skjedde da du var deprimert, og få svar på de spørsmålene som gjør deg redd og bekymret nå.

*klemmmer fra avil*

[Gjest undrer]

Man kaller det psykotisk når man har en såkalt realitetsbrist. Det kan være hallusinasjon (syn, stemmer, eller andre sanser), det kan være vrangforestillinger som f.eks. paranoide vrangforestillinger, det kan være affektivt (følelsesmessig) eller kognitivt (tankemessig). Som oftest er det et litt blandet bilde. Mange mennesker kan ha sære tanker, få for seg merkelige ting osv, uten at man kaller det psykose. Man vurderer det som psykose når personen er ute av stand til å teste dette mot det folk rundt personen opplever som virkeligheten.

Hvis jeg tror at sjefen min spionerer på meg, så kan jeg prøve å finne ut om dette er riktig. Hvis jeg ikke prøver, men bare tar alt som skjer som bevis på dette, selv om andre mennesker vil mene at disse bevisene umulig kan ha med spionasje å gjøre, er jeg ute i noe som kan være psykotisk. Hvis jeg ser det som tegn på spionasje at det begynner å regne, for da har sjefen ordnet det sånn at jeg ikke kan gå ut, og han sikkert har kamera inni leiligheten min, - så er det sannsynlig at vennene mine ville syns det var helt feil. Men hvis jeg lette over hele kontoret, og fant en liten mikrofon tapet fast under pulten min, så ville nok vennene mine være enige i at det kunne være tegn på at jeg ble spionert på.

Dermed er det ikke så lett å vite selv om man er psykotisk. Man må faktisk spørre andre. Det man opplever når man er psykotisk kan som regel huske veldig godt etterpå, og ofte syns man selv at disse tankene virker merkelige etterpå. Hvis du husker alt du tenkte da du var suicidal, og nå i ettertid egentlig syns det var rimelige og forståelige tanker utfra hvor deprimert du var, så var du sikkert ikke psykotisk. Men hvis andre mener du var det, så ville jeg bedt dem å fortelle meg hvorfor. Hvilke tanker eller hva er det de mener var psykotisk?

For mange mennesker er det så skremmende at en de er glad i kan ønske å dø, at de velger å tenke at han eller hun må ha vært sinnsyk. Det er slett ikke sikkert at du var psykotisk. Men du kan jo ha vært det. Det høres ut som en god idé for deg å få snakket dette gjennom med en som har erfaring med depresjon m/ psykose, ikke bare sånn kort over nettet, men et par skikkelige samtaler. Så kan du få ryddet litt opp i hva som skjedde da du var deprimert, og få svar på de spørsmålene som gjør deg redd og bekymret nå.

*klemmmer fra avil*

Tusen takk for veldig godt og oppklarende svar! Tydelig at du har fagkunnskapen inne. Jeg er nå nesten sikker på at jeg ikke var psykotisk utfra det du skriver. Men du har sikkert rett i at jeg bør snakke med fagfolk om dette. Jeg skal snakke med psykiateren jeg var hos da jeg var dårlig, og som ville legge meg inn. Jeg har snakket med han etter den nevnte episoden. Han har bragt hendelsen på bane, har ment at det er et viktig tema å snakke om. Jeg har ikke orket å snakke med han om det, for jeg synes det hele var så fryktelig og ydmykende. Innser nå at jeg må ta mot til meg å prate om det. Er nok egentlig overmoden for det nå.