Er dette " uvirkelighetsfølelse"?

[AnonymBruker]

Dette hender til meg noen ganger og skal gjøre forsøk på å beskrive det. 

Var hos en lege forleden dag. Legen prater og pratet og når han begynte å si masse ting jeg vet fra før koblet hjernen min av. Så ble jeg sittende der og stirre på han, der han eksisterte i tid og rom, uten å kunne klart definere noe lenger. Altså jeg begynte å føle meg på avstand liksom langt borte fra han selv om han var bare en halvmeter fra meg. Begynte å synes det var vanskelig å få tak i det han sa og måtte konsentrere meg eksta for dette, han beveget seg og laget lyder, som var ord jeg var ment å forstå , i tid og rom. Begynte å lure på om han var ekte, eller ikke ..om han faktisk var der.var hologram ..

Altså det hender ikke rent sjelden at jeg på denne måten " ikke er helt tilstede" . Skjer ofte når jeg begynner å kjede meg eller får angst. 

Det er ubehagelig, fordi jeg syns det er vanskelig å komme tilbake igjen, være mer tilstede, den følelsen av å være fjern er vanskelig å riste av seg. Dessuten veldig upraktisk når hjernen velger å koble av og jeg får ikke med meg ting. 

Anonymkode: fe23d...7f8

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dette hender til meg noen ganger og skal gjøre forsøk på å beskrive det. 

Var hos en lege forleden dag. Legen prater og pratet og når han begynte å si masse ting jeg vet fra før koblet hjernen min av. Så ble jeg sittende der og stirre på han, der han eksisterte i tid og rom, uten å kunne klart definere noe lenger. Altså jeg begynte å føle meg på avstand liksom langt borte fra han selv om han var bare en halvmeter fra meg. Begynte å synes det var vanskelig å få tak i det han sa og måtte konsentrere meg eksta for dette, han beveget seg og laget lyder, som var ord jeg var ment å forstå , i tid og rom. Begynte å lure på om han var ekte, eller ikke ..om han faktisk var der.var hologram ..

Altså det hender ikke rent sjelden at jeg på denne måten " ikke er helt tilstede" . Skjer ofte når jeg begynner å kjede meg eller får angst. 

Det er ubehagelig, fordi jeg syns det er vanskelig å komme tilbake igjen, være mer tilstede, den følelsen av å være fjern er vanskelig å riste av seg. Dessuten veldig upraktisk når hjernen velger å koble av og jeg får ikke med meg ting. 

Anonymkode: fe23d...7f8

Minner meg om det jeg kan oppleve, er der men er ikke tilstede men går på autopilot på en måte. Vet ikke hva det er. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette hender til meg noen ganger og skal gjøre forsøk på å beskrive det. 

Var hos en lege forleden dag. Legen prater og pratet og når han begynte å si masse ting jeg vet fra før koblet hjernen min av. Så ble jeg sittende der og stirre på han, der han eksisterte i tid og rom, uten å kunne klart definere noe lenger. Altså jeg begynte å føle meg på avstand liksom langt borte fra han selv om han var bare en halvmeter fra meg. Begynte å synes det var vanskelig å få tak i det han sa og måtte konsentrere meg eksta for dette, han beveget seg og laget lyder, som var ord jeg var ment å forstå , i tid og rom. Begynte å lure på om han var ekte, eller ikke ..om han faktisk var der.var hologram ..

Altså det hender ikke rent sjelden at jeg på denne måten " ikke er helt tilstede" . Skjer ofte når jeg begynner å kjede meg eller får angst. 

Det er ubehagelig, fordi jeg syns det er vanskelig å komme tilbake igjen, være mer tilstede, den følelsen av å være fjern er vanskelig å riste av seg. Dessuten veldig upraktisk når hjernen velger å koble av og jeg får ikke med meg ting. 

Anonymkode: fe23d...7f8

Jeg vet ikke hva det er, men opplever en del av akkurat det samme i terapi eller i andre stressende situasjoner. Jeg føler meg helt tilstede, men får ikke tak i det den andre sier og den blir på en måte fjernere for meg. Men jeg er veldig våken og tilstede, det bare krever så mye konsentrasjon å følge med at det kan svi i hjernen etterpå av forsøket. 

I ettertid, altså ikke der og da, kan jeg ha et mentalt visuelt bilde som ikke stemmer med situasjonen, for eksempel at jeg har sittet på en annen stol et annet sted i rommet enn det jeg vet at jeg faktisk gjorde når jeg tenker meg om. 

Anonymkode: d5c7f...3c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg vet ikke hva det er, men opplever en del av akkurat det samme i terapi eller i andre stressende situasjoner. Jeg føler meg helt tilstede, men får ikke tak i det den andre sier og den blir på en måte fjernere for meg. Men jeg er veldig våken og tilstede, det bare krever så mye konsentrasjon å følge med at det kan svi i hjernen etterpå av forsøket. 

I ettertid, altså ikke der og da, kan jeg ha et mentalt visuelt bilde som ikke stemmer med situasjonen, for eksempel at jeg har sittet på en annen stol et annet sted i rommet enn det jeg vet at jeg faktisk gjorde når jeg tenker meg om. 

Anonymkode: d5c7f...3c4

Ja jeg har ikke opplevd, eller har ikke kunnskap om jeg husker situasjonen feil. Noen ganger føles det i disse situasjoner at den andre snakker veldig fort. Og i denne hos legen ble det på en måte ironisk, fordi han forklarte til meg at store deler av hjernen virker til å fungere normalt ettersom jeg klarte testene..men der står jeg og stirrer på ham og føler han er fjernt borte/ uekte som en pappfigur. 

Anonymkode: fe23d...7f8

[Sakura]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette hender til meg noen ganger og skal gjøre forsøk på å beskrive det. 

Var hos en lege forleden dag. Legen prater og pratet og når han begynte å si masse ting jeg vet fra før koblet hjernen min av. Så ble jeg sittende der og stirre på han, der han eksisterte i tid og rom, uten å kunne klart definere noe lenger. Altså jeg begynte å føle meg på avstand liksom langt borte fra han selv om han var bare en halvmeter fra meg. Begynte å synes det var vanskelig å få tak i det han sa og måtte konsentrere meg eksta for dette, han beveget seg og laget lyder, som var ord jeg var ment å forstå , i tid og rom. Begynte å lure på om han var ekte, eller ikke ..om han faktisk var der.var hologram ..

Altså det hender ikke rent sjelden at jeg på denne måten " ikke er helt tilstede" . Skjer ofte når jeg begynner å kjede meg eller får angst. 

Det er ubehagelig, fordi jeg syns det er vanskelig å komme tilbake igjen, være mer tilstede, den følelsen av å være fjern er vanskelig å riste av seg. Dessuten veldig upraktisk når hjernen velger å koble av og jeg får ikke med meg ting. 

Anonymkode: fe23d...7f8

Det er helt normalt med angst dette du beskriver. Angsten er bare slik den påvirker alt er en ondskapsfull sykdom.  

Endret 1 minutt siden av Sakura