Hvordan takle dette??

[Gjest (ikke undertegnet)]

Min mor er redd for at når vi adopterer så skal vi få et (eldre)barn som har store traumer og som vil få problemer :-/

Jeg synes at det starter så dårlig..

skuffet :-(

[Gjest anita]

Det er vel en høyst reell bekymring som din mor kommer med.

Bedre med realister enn med drømmere.

[venterigjen]

Det er dere/du som skal adoptere, ikke din mor. Men jeg har stor tro på at man bør skaffe seg informasjon om alle eventualiteter. Dere kan få et barn som er eldre, dere kan få et barn som har traumer, dere kan også få en baby, ....det er ingen garantier gitt på forhånd. Det dere får vil bli deres barn - og forhåpentligvis vil dere føle at det var akkurat det barnet dere ventet på.

Det er lov å håpe at det barnet man får er friskt, men som alle andre som får barn - egenfødte eller adopterte - det er ingen garantier. Dersom barnet er eldre, har traumer, eller blir syk som gjør man som alle foreldre, det beste man kan for sitt barn. Og med kjærlighet, støtte, tålmodighet og forståelse finner man ut av det meste.

Lykke til!

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det er vel en høyst reell bekymring som din mor kommer med.

Bedre med realister enn med drømmere.

Bør man si dette hvis det kommer opp på hjemmebesøket??? Man skal jo komme med foreldres holdninger ikke sant!?

[leenie]

Der er vel en mulighet dere må ta i betraktning. Men sant, man kan aldri vite; hadde dere fått barn selv kunne dere fått et sykt eller handikappet barn. Det finnes aldri garantier... Samme hvilken metode man velger.

Jeg kom hit da jeg var 6 måneder, jeg var sunn og frisk på alle måter. Alikevel har jeg slitt med ting ingen kunne ha forutsatt på forhånd.

Det kan nok lønne seg å være realistiske, uten å dermed ta sorgene på forskudd... Om det er til noen trøst, så tok min farmor nyheten om at mine foreldre skulle adoptere som om det skulle ha brutt ut krig... Det varte visstnok helt til hun fikk se det første bildet de fikk tilsendt av meg...

[Gjest flo]

Skjønner godt at du er litt skuffet. Istedet for å glede seg vilt, bekymrer hun seg for at barnet dere får ikke er perfekt. Det vil nok snu når hun virkelig får se barnebarnet sitt, og at dere tar ting som de kommer. Du kan jo si til henne at du blir skuffet? Spørre om hun hadde bekymret seg på samme måte hvis du var gravid...og gått og sagt at hun var bekymret for atdet barnet du skulle føde ikke var velskapt

[Gjest synes ikke det]

Bør man si dette hvis det kommer opp på hjemmebesøket??? Man skal jo komme med foreldres holdninger ikke sant!?

Nei!

Akkurat i dette tilfellet spiller det liten rolle, for det er ganske naturlige tanker hun gjør seg omkring adopsjon. Men du vet aldri hvor mye vekt en saksbehandler finner det for godt å legge på noe sånt. Gå heller hit til DOL, andre fora, venner, andre adoptanter eller kanskje til og med din mor med slike tanker og spørsmål. Hvis du kommer til at det er av betydning for adopsjonen så kan du ta det frem i møtet med saksbehandleren, men ellers så bør du ikke nevne det.

Faren er nemlig at du kan bli sittende med en sosialrapport som vektlegger dette mye mer enn du hadde tenkt og der det i verste fall fremstilles som et problem i familien deres.

Vi hadde en naiv forestilling om at bare vi var helt ærlige og fortalte alt til sosialarbeideren, så ville alt gå som fot i hose. Vi opplevde at nettopp slike ubetydlige detaljer ble blåst opp hinsides det vi hadde ment. Neste gang vil vi være mer selektive. Ikke holde tilbake noe vi mener er av betydning, men ikke heller dra frem slike ting som vi bare er usikre på.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Bør man si dette hvis det kommer opp på hjemmebesøket??? Man skal jo komme med foreldres holdninger ikke sant!?

Nei!

Akkurat i dette tilfellet spiller det liten rolle, for det er ganske naturlige tanker hun gjør seg omkring adopsjon. Men du vet aldri hvor mye vekt en saksbehandler finner det for godt å legge på noe sånt. Gå heller hit til DOL, andre fora, venner, andre adoptanter eller kanskje til og med din mor med slike tanker og spørsmål. Hvis du kommer til at det er av betydning for adopsjonen så kan du ta det frem i møtet med saksbehandleren, men ellers så bør du ikke nevne det.

Faren er nemlig at du kan bli sittende med en sosialrapport som vektlegger dette mye mer enn du hadde tenkt og der det i verste fall fremstilles som et problem i familien deres.

Vi hadde en naiv forestilling om at bare vi var helt ærlige og fortalte alt til sosialarbeideren, så ville alt gå som fot i hose. Vi opplevde at nettopp slike ubetydlige detaljer ble blåst opp hinsides det vi hadde ment. Neste gang vil vi være mer selektive. Ikke holde tilbake noe vi mener er av betydning, men ikke heller dra frem slike ting som vi bare er usikre på.

[Gjest takker for alle svar]

Nei!

Akkurat i dette tilfellet spiller det liten rolle, for det er ganske naturlige tanker hun gjør seg omkring adopsjon. Men du vet aldri hvor mye vekt en saksbehandler finner det for godt å legge på noe sånt. Gå heller hit til DOL, andre fora, venner, andre adoptanter eller kanskje til og med din mor med slike tanker og spørsmål. Hvis du kommer til at det er av betydning for adopsjonen så kan du ta det frem i møtet med saksbehandleren, men ellers så bør du ikke nevne det.

Faren er nemlig at du kan bli sittende med en sosialrapport som vektlegger dette mye mer enn du hadde tenkt og der det i verste fall fremstilles som et problem i familien deres.

Vi hadde en naiv forestilling om at bare vi var helt ærlige og fortalte alt til sosialarbeideren, så ville alt gå som fot i hose. Vi opplevde at nettopp slike ubetydlige detaljer ble blåst opp hinsides det vi hadde ment. Neste gang vil vi være mer selektive. Ikke holde tilbake noe vi mener er av betydning, men ikke heller dra frem slike ting som vi bare er usikre på.

:-)

Og NEI, jeg nevner det ikke.. :-) Hvorfor skal de vite det?!!!! Det har jo ingen betydning for oss, vi ønsker jo å adoptere:-)

Det er som det blir sagt. - man kan jo ikke garantere at egenfødte barn ikke vil få psykiske problemer eller som er handicappede!!!

[bringrid]

:-)

Og NEI, jeg nevner det ikke.. :-) Hvorfor skal de vite det?!!!! Det har jo ingen betydning for oss, vi ønsker jo å adoptere:-)

Det er som det blir sagt. - man kan jo ikke garantere at egenfødte barn ikke vil få psykiske problemer eller som er handicappede!!!

Hei

Jeg er en lykkelig bestemor til to skjønne adoptivbarn fra Colombia. Da jeg fikk vite at min sønn og svigerdatter skulle adoptere, kanskje et farget barn, hadde jeg mine tvil uten at jeg sa noe om det. Stor var min forbauselse over lykkefølelsen da jeg fikk mitt første barnebarn, en nydelig liten sjokoladebrun gutt på 18 måpneder. Det er like fantastisk i dag og kjempegøy med lillesøsteren hans som er en annen raseblanding, helt nydelig.

De jubler når de ser meg og jeg er rørt til tårer over å ha fått så skjønne barnebarn, føler en stor takknemlighet til Colombia.

Har også et hjemmelaget barnebarn som er veldig heldig med sin fetter og kusine.

Hilsen Bestemor som ønsker dere lykke til.

[Gjest barbeint]

Bør man si dette hvis det kommer opp på hjemmebesøket??? Man skal jo komme med foreldres holdninger ikke sant!?

Jeg hadde sagt det. Jeg kan rett og slett ikke skjønne hvorfor ikke. - En helt vanlig tanke de fleste har. En kommende Bestemor har vel kanskje rett til og begymre seg. Jeg ville ikke sett bortfra om de hadde hatt andre tanker om du var gravid. " Tenk om ikke barnet er friskt", "min grand onkel hadde medfødt hjertefeil, håper det ikke er arvlig!" etc.etc.

Så sant man svarer på alt man blir spurt om går det nok stort sett greit. Veldig dumt om dere planlegger på forhånd, dere skal tross alt på interju hver for seg også, og da kan man komme i en situasjon som ser litt andreledes ut. Ser flere synes at dette ikke er noe og fortelle, men jeg ville nå en gang gjort det jeg da!

- Som sagt over: Dette er jo en "fille ting" i forhold til mye annet.

-Mitt råd er : Vær så mye ærlig som mulig, det var vi. OK vi er ikke godkjendt av SUAK, men barnevernet har sagt at vi har en meget god sak så langt. De ville "bli forundret" vist vi fikk avslag, så jeg tar det hele nå med knusende ro.

Jeg fortalte alt fra hasj røyking i russetiden, til solskinnshistorier. I kladden på sosialrapp. hadde de tatt med ett avsnitt om min tid som "hasjrøyker", men de valgte og ta den bort da den ikke var en sak av betydning.

Så stå på, vær ærlig og lykke til.

P.s. Når de kommer til og spørre så har nok mest sannsynlig denne frustrasjone gått over, og du vil ikke lenger føle det sånn som du gjør nå