Hva kan være begrunnelsen for at asperger er tatt vekk?

[Glitter]

Da jeg fikk shizoaffektiv lidelse så tok de bort asperger syndrom. Da hadde jeg også vært tre måneder på posten som utredet meg og de hadde jo sånn sett observert meg. Men jeg er annerledes med helsepersonell enn ute i det virkelige liv. 

Er det slik at shizoaffektiv utelukker asperger sånn generelt? Eller oppfattet de meg bare ikke som autistisk? 

Det gjør meg ikke noe, jeg lurer bare. 

@nachnoo ? 

[AnonymBruker]

Det her har du vel lagd tråder om før. Og hvorfor spør du ikke de der du er innlagt?

Anonymkode: 9495d...b53

[AnonymBruker]

Asperger er heller ikke noe som man kun har i visse situasjoner eller med visse mennesker og ikke med andre. Man kan selvfølgelig maskere litt og prøve å oppføre seg mest mulig normalt blant noen mennesker, men en med Asperger vil jo aldri klare å maskere så mye at man ikke har noen symptomer og over lengre tid. Det samme med adhd. Man kan klare å sitte i ro gjennom et viktig møte, men over lengre tid så skinner det igjennom.

Anonymkode: 9495d...b53

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Asperger er heller ikke noe som man kun har i visse situasjoner eller med visse mennesker og ikke med andre. Man kan selvfølgelig maskere litt og prøve å oppføre seg mest mulig normalt blant noen mennesker, men en med Asperger vil jo aldri klare å maskere så mye at man ikke har noen symptomer og over lengre tid. Det samme med adhd. Man kan klare å sitte i ro gjennom et viktig møte, men over lengre tid så skinner det igjennom.

Anonymkode: 9495d...b53

Og hva er det som ikke klarer å funke hos oss siden vi ikke klarer det over tid? Adhd er liksom noe folk ikke virker til å bry seg om og det er noe «alle» har. Mange av disse har ikke typiske adhd trekk, med uro, kan være mer at de blir veldig stresset om det skjer mye på en gang men det er det mange som blir. Har alle adhd da? 
 

Hva skinner igjennom med asd? Asd og adhd symptomer kan forveksles. Jeg har aldri fått spørsmål om jeg har autisme, men kjøreskolelæreren min spurte om jeg har adhd fordi jeg virket til å bruke mye krefter på å fokusere og det «hastet» liksom for meg med så mye. 

Jeg lurer på hva som skinner igjennom med asd. Og jeg er dritt irritert for at hjernen og nervesystemet ikke bare klarer å bli normalt,. «nei nå er jeg utmattet av å fake så jeg kollapser», herregud for et dritt nervesystem. 

[Ikkeanonymnok]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Asperger er heller ikke noe som man kun har i visse situasjoner eller med visse mennesker og ikke med andre. Man kan selvfølgelig maskere litt og prøve å oppføre seg mest mulig normalt blant noen mennesker, men en med Asperger vil jo aldri klare å maskere så mye at man ikke har noen symptomer og over lengre tid. Det samme med adhd. Man kan klare å sitte i ro gjennom et viktig møte, men over lengre tid så skinner det igjennom.

Anonymkode: 9495d...b53

Tja, dette er en sannhet med moderasjoner - med forbehold om at jeg tolket innlegget ditt riktig.
Mange autister - meg selv inkludert - får til slutt noe som kalles autistisk utbrenthet. 

psykologjessheim.no beskriver det slik: 

«Voksne personer med autisme beskriver at de over lang tid skjuler eller kompenserer for autistiske trekk for å bli oppfattet som nevrotypisk (en person som ikke er nevrodivergent).

Dette krever enormt med energi (Hull et al., 2017; Moseley et al., 2021).

Maskering over år er en av de sterkeste prediktorene for autistisk utbrenthet (Williams et al., 2021).»

https://www.psykologjessheim.com/l/autistisk-utbrenthet/

 

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (4 timer siden):

Da jeg fikk shizoaffektiv lidelse så tok de bort asperger syndrom. Da hadde jeg også vært tre måneder på posten som utredet meg og de hadde jo sånn sett observert meg. Men jeg er annerledes med helsepersonell enn ute i det virkelige liv. 

Er det slik at shizoaffektiv utelukker asperger sånn generelt? Eller oppfattet de meg bare ikke som autistisk? 

Det gjør meg ikke noe, jeg lurer bare. 

@nachnoo ? 

bedre spørre google eller de der du er, for jeg vet ikke isåfal. Kanskje de er så like at du ikke kan ha begge. Når du får asd så ser de også på hvordan du var som barn. Det kan være ting du har opplevd så du har fått traumer som kan ha gjort deg «autistisk» i senere tid. Jeg skulle ønske jeg var i samme situasjon, men igjen så blir jeg u-glad ang meg selv, jeg er selvsagt født med feilen.

[Glitter]

UtakknemligDiva skrev (2 minutter siden):

bedre spørre google eller de der du er, for jeg vet ikke isåfal. Kanskje de er så like at du ikke kan ha begge. Når du får asd så ser de også på hvordan du var som barn. Det kan være ting du har opplevd så du har fått traumer som kan ha gjort deg «autistisk» i senere tid. Jeg skulle ønske jeg var i samme situasjon, men igjen så blir jeg u-glad ang meg selv, jeg er selvsagt født med feilen.

Ja, kan spørre de på akuttpsykiatrisk, men de vet jo ikke. 

Så leit at du er så lite glad i deg selv. Men jeg er heller ikke glad i meg selv. 

Søk opp save me av Jolly Rogers på spotify. Hør på teksten. Der har du meg. 

Endret fredag kl 16:52 av Glitter

[UtakknemligDiva]

Ikkeanonymnok skrev (Akkurat nå):

Tja, dette er en sannhet med moderasjoner - med forbehold om at jeg tolket innlegget ditt riktig.
Mange autister - meg selv inkludert - får til slutt noe som kalles autistisk utbrenthet. 

psykologjessheim.no beskriver det slik: 

«Voksne personer med autisme beskriver at de over lang tid skjuler eller kompenserer for autistiske trekk for å bli oppfattet som nevrotypisk (en person som ikke er nevrodivergent).

Dette krever enormt med energi (Hull et al., 2017; Moseley et al., 2021).

Maskering over år er en av de sterkeste prediktorene for autistisk utbrenthet (Williams et al., 2021).»

https://www.psykologjessheim.com/l/autistisk-utbrenthet/

 

Men hva er det den jævla hjernen har så behov for? vet den hvordan den egentlig er?? Vet den at den maskerer? 

Maskerer ikke alle folk? Det er en grunn til at noe kalles «profesjonell» på jobb.

Og kan ikke hjernen da etter hvert lære seg å bli sånn, når den må maskere så over tid? Hvis ikke, er det jo bare slik at den hjernen er av så dårlig kvalitet, og blir utbrent av nettopp den grunn. 

Det er som å kjøre en bil som til slutt bare vil stoppe lenge før de andre bilene. Ingen vil ha den bilen. Og slik ser jeg meg selv, jeg kan ikke få barn, fordi det vil ødelegge blodslinjen til en partner. Jeg har derfor ikke familie og velger annerledes enn de fleste. Men tilværelsen er også en påminnelse om at jeg har det. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Det her har du vel lagd tråder om før. Og hvorfor spør du ikke de der du er innlagt?

Anonymkode: 9495d...b53

Har jeg? Det har jeg glemt.. beklager. 

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Asperger er heller ikke noe som man kun har i visse situasjoner eller med visse mennesker og ikke med andre. Man kan selvfølgelig maskere litt og prøve å oppføre seg mest mulig normalt blant noen mennesker, men en med Asperger vil jo aldri klare å maskere så mye at man ikke har noen symptomer og over lengre tid. Det samme med adhd. Man kan klare å sitte i ro gjennom et viktig møte, men over lengre tid så skinner det igjennom.

Anonymkode: 9495d...b53

Jeg er helt vanlig når jeg er trygg. Når jeg ikke er trygg er jeg autistisk. 

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Ja, kan spørre de på akuttpsykiatrisk, men de vet jo ikke. 

Så leit at du er så lite glad i deg selv. Men jeg er heller ikke glad i meg selv. 

Søk opp save me av Jolly Rogers på spotify. Hør på teksten. Der har du meg. 

Ja jeg vet ikke hvordan vi skal komme oss ut av det. Du har barn, som betyr at du har klart å være intim med noen. Jeg har ikke klart det en gang. 

Jeg er splitter mellom å være en personlighet og kroppen min. Emballasjen min vekker folks interesse helt tydelig, så jeg må liksom leve opp til det, og føler enda mer på hvor misslykket det innvendige er satt sammen. Jeg identifiserer meg ikke som den jeg er oppfattet som (vet ikke nå, men for en del år siden prøvde jeg å virke ekstrovert og bare få til alt det, mens en ærlig venninne sa at jeg var veldig stille og tilbaketrukket, og jeg lurte på hvor hardt jeg egentlig skulle jobbe). Så emballasjen min åpner dører, og det er slitsomt å være satt sammen av defekte deler. 

Hva mener du med at du ikke liker deg selv? Hvordan identifiserer eller beskriver du følelsen?

[nachnoo]

Glitter skrev (4 timer siden):

Da jeg fikk shizoaffektiv lidelse så tok de bort asperger syndrom. Da hadde jeg også vært tre måneder på posten som utredet meg og de hadde jo sånn sett observert meg. Men jeg er annerledes med helsepersonell enn ute i det virkelige liv. 

Er det slik at shizoaffektiv utelukker asperger sånn generelt? Eller oppfattet de meg bare ikke som autistisk? 

Det gjør meg ikke noe, jeg lurer bare. 

@nachnoo ? 

Det er overveiende sannsynlig at forklaringen er så enkel som at de mener at du ikke har Asperger.

[Glitter]

UtakknemligDiva skrev (5 minutter siden):

Ja jeg vet ikke hvordan vi skal komme oss ut av det. Du har barn, som betyr at du har klart å være intim med noen. Jeg har ikke klart det en gang. 

Jeg er splitter mellom å være en personlighet og kroppen min. Emballasjen min vekker folks interesse helt tydelig, så jeg må liksom leve opp til det, og føler enda mer på hvor misslykket det innvendige er satt sammen. Jeg identifiserer meg ikke som den jeg er oppfattet som (vet ikke nå, men for en del år siden prøvde jeg å virke ekstrovert og bare få til alt det, mens en ærlig venninne sa at jeg var veldig stille og tilbaketrukket, og jeg lurte på hvor hardt jeg egentlig skulle jobbe). Så emballasjen min åpner dører, og det er slitsomt å være satt sammen av defekte deler. 

Hva mener du med at du ikke liker deg selv? Hvordan identifiserer eller beskriver du følelsen?

Jeg har gjort så mye dårlig siste ti år. Før det bare følte jeg meg dårlig. 

nachnoo skrev (5 minutter siden):

Det er overveiende sannsynlig at forklaringen er så enkel som at de mener at du ikke har Asperger.

Ok. Det er jo en grei forklaring. Tenker du de tre månedene på utredningsposten for psykose viste at jeg ikke har diagnosen? Jeg var dypt deprimert da jeg ble utredet for asperger. Men i så fall har jeg sosial angst. 

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (1 minutt siden):

Men hva er det den jævla hjernen har så behov for? vet den hvordan den egentlig er?? Vet den at den maskerer? 

Maskerer ikke alle folk? Det er en grunn til at noe kalles «profesjonell» på jobb.

Og kan ikke hjernen da etter hvert lære seg å bli sånn, når den må maskere så over tid? Hvis ikke, er det jo bare slik at den hjernen er av så dårlig kvalitet, og blir utbrent av nettopp den grunn. 

 

Alle maskerer til en viss grad, men som du er inne på, koster det ikke like mye for alle. Dessuten er de fleste "seg selv", også når de er på jobb, de bruker bare andre sider av seg.

Når du hele tiden spiller en rolle som er fullstendig unaturlig for deg, så skjærer det seg til slutt. Det er som å hele tiden svømme motstrøms. 

En bagatell egentlig, men et lite eksempel: Jeg har snakket høyt med meg selv hele livet, jeg har gjentatt samtaler, og gjerne enkeltord. Har jeg vekslet noen ord med personen i kasse på butikken, kan det hende jeg har sagt "nei takk, jeg trenger ikke pose". Den neste halvtimen kan jeg gå rundt å si "nei takk". Som regel bare så jeg beveger leppene, noen ganger høyt. Jeg skjønner at dette virker utrolig dumt, og jeg har fått masse kommentarer på sånt helt fra jeg var barn. Av foreldre, venner, lærere, andre tilfeldige. Jeg har prøvd å slutte med det, men det dukker ofte opp uten at jeg tenker over det. En dum pinlig uvane, har jeg tenkt. 

For en stund siden bestemte jeg meg for å slippe det ut. La det skje, la det se dumt ut. Og gud bedre så deilig det er. Jeg gjentar igjen og igjen og igjen, jeg holder ikke tilbake og leker med ordene, slipper ut det som trenger å komme ut, og det roer meg ned, jeg trenger det, det er bare så himla godt. 

Anonymkode: 18aa9...e0a

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Alle maskerer til en viss grad, men som du er inne på, koster det ikke like mye for alle. Dessuten er de fleste "seg selv", også når de er på jobb, de bruker bare andre sider av seg.

Når du hele tiden spiller en rolle som er fullstendig unaturlig for deg, så skjærer det seg til slutt. Det er som å hele tiden svømme motstrøms. 

En bagatell egentlig, men et lite eksempel: Jeg har snakket høyt med meg selv hele livet, jeg har gjentatt samtaler, og gjerne enkeltord. Har jeg vekslet noen ord med personen i kasse på butikken, kan det hende jeg har sagt "nei takk, jeg trenger ikke pose". Den neste halvtimen kan jeg gå rundt å si "nei takk". Som regel bare så jeg beveger leppene, noen ganger høyt. Jeg skjønner at dette virker utrolig dumt, og jeg har fått masse kommentarer på sånt helt fra jeg var barn. Av foreldre, venner, lærere, andre tilfeldige. Jeg har prøvd å slutte med det, men det dukker ofte opp uten at jeg tenker over det. En dum pinlig uvane, har jeg tenkt. 

For en stund siden bestemte jeg meg for å slippe det ut. La det skje, la det se dumt ut. Og gud bedre så deilig det er. Jeg gjentar igjen og igjen og igjen, jeg holder ikke tilbake og leker med ordene, slipper ut det som trenger å komme ut, og det roer meg ned, jeg trenger det, det er bare så himla godt. 

Anonymkode: 18aa9...e0a

Ok. Du gjentar ting andre sier. Har det noe med autisme å gjøre? Dette har jeg ikke vært borti. Jeg vet ikke hva jeg maskerer. Jeg har ikke noen sånne ting jeg har behov for å gjøre. Det er mer at jeg blir sliten av å måtte høre på folk, og noen kommuniserer så dårlig, jeg vet da ikke om det er jeg som ikke forstår eller om det er de som formulerer seg dårlig og hvem skal forstå hvem? Og folk som forteller ting om seg selv som for meg er helt irrelevant, er bare støy. Jeg sier liksom bare «ja» og later som jeg ler med. Jeg er ikke flink til å holde samtalen i gang eller stille oppfølgning hvis jeg er sliten. 
Jeg kunne gjøre en del ting som barn,, fikk oppheng i lyder og følelsen av å ta på ting. Så hvis det var noe jeg likte så fortsatte jeg. Mamma var så lur at hun dro hendene bortover boken mens hun leste en oppgave til meg når jeg gjorde lekser og jeg likte lyden av at neglene kom borti boka og jeg begynte selv, fant ut at bokstavene var litt behagelige å kjenne på så jeg begynte jo å gni neglene bortover og alt endte opp med herpa bøker. 
Nå sliter jeg med tastaturer. Jeg elsker lyden av tastaturer. Så kan bruke litt ekstra tid på å skrive når jeg skal sende mail. Har ikke kjøpt meg ny pc hjemme etter at min 13 år gamle røyk i år. Pga dette., jeg kan sitte bli sittende og skrive.

Bobleplast er også risky.

Jeg elsket også lyden av hestesko som barn. 
 

[psykedeliker]

UtakknemligDiva skrev (6 minutter siden):

Det er mer at jeg blir sliten av å måtte høre på folk, og noen kommuniserer så dårlig, jeg vet da ikke om det er jeg som ikke forstår eller om det er de som formulerer seg dårlig og hvem skal forstå hvem?

Det kommer an på hvem som har fortolkningsretten i hvert enkelt tilfelle, og har ingenting med diagnoser å gjøre.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 timer siden):

Har jeg? Det har jeg glemt.. beklager. 

Jeg er helt vanlig når jeg er trygg. Når jeg ikke er trygg er jeg autistisk. 

Du er ikke autistisk når du ikke er trygg for du har jo ikke autisme. Det er akkurat som om folk skal si jeg er litt schizofren når jeg får en sang på hjernen eller jeg er bare bipolar manisk når jeg er forelska. Det er misbruk av diagnoser. 

Anonymkode: 9495d...b53

[AnonymBruker]

Mine autistiske trekk blir mye mer fremtredende når jeg er utrygg eller noe stresser meg. Jeg har alltid vært stresset i kassa i butikken f.eks. så jeg er sjeleglad for at det er kommet selvbetjent mange steder. En gang handlet jeg med mannen som ikke liker selvbetjent, og han insisterte på å gå på betjent. Jeg tiltet nesten av stress, fikk ikke pakket varene skikkelig, fikk det travelt og glemte å levere pantelappen. Jeg brukte lang tid på å roe meg, hele kroppen var aktivert. Mannen skjønte ikke hva det gjør med meg å gå på betjent, og syntes jeg var sta og at det var helt urimelig av meg å ville gå på ubetjent, fordi det går saktere, mener han. Når jeg fikk forklart hva som faktisk skjer i meg, under det å bare vise at jeg er opprørt, protesterer han aldri mer på at vi går på selvbetjent. 

Anonymkode: 18aa9...e0a

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (1 time siden):

Ok. Du gjentar ting andre sier. Har det noe med autisme å gjøre? Dette har jeg ikke vært borti. Jeg vet ikke hva jeg maskerer. Jeg har ikke noen sånne ting jeg har behov for å gjøre. Det er mer at jeg blir sliten av å måtte høre på folk, og noen kommuniserer så dårlig, jeg vet da ikke om det er jeg som ikke forstår eller om det er de som formulerer seg dårlig og hvem skal forstå hvem? Og folk som forteller ting om seg selv som for meg er helt irrelevant, er bare støy. Jeg sier liksom bare «ja» og later som jeg ler med. Jeg er ikke flink til å holde samtalen i gang eller stille oppfølgning hvis jeg er sliten. 
Jeg kunne gjøre en del ting som barn,, fikk oppheng i lyder og følelsen av å ta på ting. Så hvis det var noe jeg likte så fortsatte jeg. Mamma var så lur at hun dro hendene bortover boken mens hun leste en oppgave til meg når jeg gjorde lekser og jeg likte lyden av at neglene kom borti boka og jeg begynte selv, fant ut at bokstavene var litt behagelige å kjenne på så jeg begynte jo å gni neglene bortover og alt endte opp med herpa bøker. 
Nå sliter jeg med tastaturer. Jeg elsker lyden av tastaturer. Så kan bruke litt ekstra tid på å skrive når jeg skal sende mail. Har ikke kjøpt meg ny pc hjemme etter at min 13 år gamle røyk i år. Pga dette., jeg kan sitte bli sittende og skrive.

Bobleplast er også risky.

Jeg elsket også lyden av hestesko som barn. 
 

Å maskere betyr jo å skjule. Å opptre upåfallende. Å herme etter. Det er slitsomt! Nå gir jeg meg i større grad tillatelse til å være meg og gjøre ting som er bra for meg, selv om det ikke egentlig er sosialt akseptert.

Å bli sliten av å måtte høre på folk, å ha kommunikasjonsproblemer er et problem for mennesker med autisme, men ikke nødvendigvis maskering. Men det er maskering når man dekker over at det er vanskelig. Og det er maskering når du later som du er interessert i en samtale du ikke bryr deg om. Til en viss grad bør man jo være høflig og høre hva andre sier, men hvis man alltid skal måtte høre på det som er uinteressant blir man jo sliten og lei. Jeg orker ikke det lenger i hvert fall. Før følte jeg skyld for at jeg var uinteressert, nå aksepterer jeg bare at det er en grense for alt, og at jeg trenger å gjøre noen ting for å ta vare på meg selv. At noen da kan bli fornærmet, selv om jeg forklarer hvorfor, får bli deres sak. 

Det der med å gjenta ord og setninger som kjennes gode ut, tror jeg er en måte å stimme på. Det regulerer i hvert fall stress for meg. 

Anonymkode: 18aa9...e0a