Fins det håp for meg eller kommer jeg bare til å fortsette...

[Gjest ellapella]

...å kjøre meg selv inn i problemer?

Jeg er en jente på snart 20 år som har stritt så mye med meg selv i det siste. Går til psyk etter at moren min døde og jeg har ingen igjen nå. Så hadde jeg problemer med å sove, kutter meg selv og snakker mye om selvmord når jeg har det vondt. Haha.

Så føler jeg meg så utrolig dum og umoden, rett og slett som en lat drittsekk. Jeg burde takle problemene mine bedre enn slike umodne måter. ÆSJ.

Grrr..... Dumme meg.

Uansett, jeg har lest at om man er litt deppa eller har litt angst, så hjelper det å trene. Så jeg dro på trening jeg da.

Da jeg gikk hjem igjen ble jeg plutselig så stolt over at jeg klarte å kvitte meg med bulimien jeg hadde for noen år siden, helt alene uten hjelp.:-)

Hmm.. og før jeg visste ordet av det hadde jeg kjøpt masse mat, og satte meg foran tv'n og åt pølse,burger,godteri og drakk brus. Bestemte meg bare plutselig for at jeg skulle spy litt igjen. Så gjort, plutselig har jeg bulimi igjen jo?! Er det noe om ligger latent i meg eller? For selv om jeg føler meg dårlig fysisk etter å ha spist og spydd, så føler jeg meg rolig og ren og fri fra tanker psykisk, og det er så deilig... at jeg vil ikke slutte.

Nå har jeg skaffa meg bulimi igjen, og jeg vet det er umodent gjort av meg. Så jeg har jo selvfølgelig ingen motforestilling mot å fortsette å kutte meg opp nå, jeg fortjener det jo! (men det hadde jeg vel ment uansett) .... Fins det håp?

ps, har ikke komplekser for kroppen min, vil ikke bli tynn, så kanskje har jeg ikke bulimi likevel?

[Gjest izobel]

jeg kan si som alle andre. Jada, det er håp for deg, bare du tror på det selv. Aldri slutt å tro på det, for med en gang du gjør det... da er du ille ute... bra at du forsøker. Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du sier... men det er håp for deg, ja. så lenge du tror på det! jeg har sluttet.......

[Gjest Z@pvir]

For å si det sånn, det ville nesten vært rart om du somer så ung, og har opplevd slike vanskelige ting, ikke ville hatt enkelte problemer.

Jeg er dobbelt så gammel som deg og fikk allikevel problemer når jeg mistet mora mi, for å si det slik.

Det er om å gjøre å få pratet om det som er vondt. Det er det som gjør at du har behov for å drive med dette spisetullet. jeg gjør det selv, så jeg vet det sannsynligvis er slik hos deg også.

Snørr og tårer og masse prat er det som må til!

[Gjest Leon]

Hei ellapella. :-)

Takk for et meget interessant innlegg. Dette minner meg veldig om å sprekke på alkohol. Du sprakk på spising. Mitt problem har vært alkohol.

Når sprekken er i gang, er det glade vanvidd et faktum. Helt riv ruskende galt - alt sammen.

Du skriver du lurer på om det ligger latent i deg. Det kan sikkert være. Har man en gang hatt et problem, tror jeg man trygt kan kunne påstå at man iallefall har større mulighet for tilbakefall enn en som aldri har hatt det problemet.

Bulimi... En slags selvdestruerende adferd i det også - er det ikke? Kanskje endel av problemet ligger der - som du sier, ikke noen komplekser for kroppen, men simpelthen bare selvdestruktiv.

Selvdestruktiv henger vel igjen sammen med nedstemthet / evt. psykoser, tror jeg. NHD?

vel,vel... Lykke til videre på veien!