To eller tre barn? Råd mottas med takk!

[Gjest i tvil]

Hjelp! Dette hadde jeg aldri trodd, men gjett hvem som begynner å få mer og mer lyst på barn nummer 3?!

Vi har alltid sagt at to barn er nok, men nå er jeg fryktelig i tvil. Når jeg leser på nettet og treffer folk som er i prosessen, blir jeg helt mo i hjerterøttene. Tar meg selv i å dagdrømme oftere og oftere om tredjemann.

Jeg argumenterer både for og i mot, men blir ikke enig med meg selv. Dersom vi bestemmer oss for å adoptere et barn til vil vi være ca. 40 år når det skjer. For gammel, eller hva? Og hva med det økonomiske, orker vi en runde til? Vi har det jo så fint med de to vi har, vet hva vi har, men ikke hva vi går til.

Jeg blir kjempeglad for input, både for og i mot. Dere som har 3 stk, er det FOR slitsomt?

[sir2]

Kjenner meg veldig igjen. Vi hadde adoptert 2 og var helt ferdig med adopsjon. Trodde vi.

Men tankene på nr 3 kom etter hvert oftere og oftere. Etter en økonomisk tenketid, bestemte vi oss for at det måtte bli en 3. mann her hos oss.

Nå sitter vi her som 3 barns foreldre. Vi hentet ei jente på 1,5 år i november.

Vi er av og til slitne. Av og til ikke. Som de fleste andre. Litt mere krangling har vi fått, men mere fornøyde kunne vi nok ikke vært. Vi har 3 skjønne barn, og engstelsen vi hadde med at vi nok ikke kunne være like heldige 3. gang stemte ikke!!

Så for oss var dette utvilsomt et riktig valg.

Lykke til med deres valg.

[thaimor]

For gammel, eller hva?

Ja det kan du spørre om. Selv var jeg 40 da vi startet opp med førstemann (og da skulle vi bare ha en) Heldigvis ble det en lillebror også, og det er jeg såååå takknemlig og glad for at vi fikk muligheten til.

Skulle gjerne hatt både tre og fire jeg, men... nå er det stopp for oss

Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke betenkt meg. Det har jeg skrevet før, og det _mener_ jeg. Når lysten er der, er det utrolig hva man klarer økonomisk også.

Så stå på. 40 år er rene ungdommen!!! Jeg hører ikke annet enn at de på 25 er slitne som strømper også, mens vi "godt voksne" kan flyte litt på andre ting vi har ervervet underveis )

Lykke til med tredjemann!

[Gjest anonymousen]

Skjønner deg veldig godt, jeg. Har hatt lyst på et tredje barn fra før andremann kom hjem...og tripper etter å kunne starte ordentlig igjen. ;o)

Du sier: "vet hva vi har, men ikke hva vi går til"... Nei, det vet man jo aldri, men det er også litt av spenningen, er det ikke? Selvsagt må det bli mer arbeid, søsken - krangel og oppfølging på skole mm. MEN gledene blir jo også trefoldige da:o) Vi har noen venner med fire egenfødte i alderen 0 - snart 6, og jammen har de noe å henge fingrene i. Men jeg opplever dem som utrolig lykkelige også!

En klok mamma sa her inne engang noe slikt som at man kan ikke angre på de barna man har fått, men man kan angre på de man _ikke_ fikk. Et motto jeg velger å holde meg til.

Lykke til med deres valg!

[korma]

Som om jeg skulle ha skrevet det selv! Vi har to flotte barn, men både jeg og mannen min har alltid tenkt at vi skulle ha 3 barn. Akkurat nå er barna våre (begge født i Korea) 3,5 år og 11 mnd, og akkurat nå har jeg ikke kapasitet til flere. Men ønsket om nr. 3 er der, og blir ikke borte selv om det er travelt nå. Vi har tenkt at vi hadde god tid til å bestemme om vi skulle ha nr. 3 eller ikke, men nå har jeg en intens følelse av at adopsjon fra Korea kommer til å trappes ned sakte men sikkert i løpet av kanskje noen få år, og jeg tror ikke det er aktuelt å forholde seg til et annet land. Det betyr at vi kanskje må ta den endelige beslutningen før vi hadde tenkt.

Det økonomiske er selvsagt et viktig aspekt, men like viktig er det jo om vi føler at vi har tid og kjærlighet nok til 3 barn, og det er det vel egentlig bare vi selv som kan kjenne etter. Når det gjelder det økonomiske blir det jo snakk om en prioritering av hva man skal bruke penger på. Vi har ikke parkett på noen gulv, og heller ikke fliser på badet, men det blir jo helt meningsløst og sette materielle ting opp mot et barn til.

Tenk at jeg husket også det kloke mennesket her på DOL som sa at en vil angre mer på de barna en ikke fikk enn de en fikk, og det har jeg tenkt mye på. Opp gjennom årene er jeg sikker på at både vi foreldre og barna våre vil være glade for 3 barn, men klart at når de er små og helt avhengige av foreldrene er det slitsomt.

Jeg har altså ikke direkte råd å gi, utenom å si at barn er den største rikdom en kan ha, og opp imot det blir alt annet lite verdt.

[Gjest jeg også har lyst]

Hallo

Vi har to flotte barn en hjemmelaget og en adoptert fra Kore. Min mann er nok mer enn fornøyd men gikk med på et 3. barn men da var det jeg som sa ok det får holde med 2 nå er suget der igjen og jeg håper å kunne sette igang sparing utpå høsten.

Det tar jo lang tid og vi har lyst til å adoptere et litt eldre barn da våre er 8 og 4 år gamle.

Vi er midt i 30-åra....

Jeg lurer også på hvorfor suget r der. Vi har jo allerede to fine unger men det er liksom noe som mangler.

Vi får ta sommeren til å tenke på så får vi se...

Lykke til kanskje vi følges ad i løpet av høsten....

[siro]

Vi venter på nr 2 nå, men vet allerede at vi har lyst på 3 barn. Har alltid drømt mange barn. Egentlig ønsker jeg 4 barn, men er realistisk og stopper med 3. Har hele tiden tenkt at selv om vi adopterer (øk.kostn.) så skal ikke det stoppe oss fra å få 3 barn.

Lykke til!

Vennlig hilsen

[Mor til to]

Hei.

Jeg ser at du får masse støtte i å adoptere det tredje barnet. Alle er veldig positive til det.

Selv har jeg av og til vurdert om også vi skal ha et tredje barn. Kanskje mer nå enn tidligere. Men ennå så heller vektskåla mi til at vi bare skal ha de to vi har. Mi vektskål ser slik ut:

For:

Et barn til vil bli en stor glede. Jeg vil gjerne ha den opplevelsen igjen. Vi har kapasitet til å ta oss av et menneske til. En liten men viktig for-liste.

Mot:

En runde til med bleier og barnevogn. Hadde vi visst at vi fikk en 3-4 åring neste gang ville vi kanskje prøvd. Og ja, dette er gjennomtenkt, jeg vil ikke ha flere bleier og barnevogner. Vi ønsket en mellom 2 og 4 år sist og fikk en på under året. Vi elsker henne over alt og er i dag svært glad for at det ble henne og ikke et eldre barn. Men en evt neste gang vil jeg ha et større barn. Og ikke si at det er lett å få større barn fordi alle vil ha de minste barna, vi prøvde som sagt sist.

Økonomien. Man får til det man vil. Økonomisk prioritering kalles det. Men dette året og de neste to har jeg økonomisk prioritert å studere, med dertilhørende studielån i tilegg til ordinært huslån og billån. En ny adopsjon er derfor ikke aktuelt å starte opp før om ca tre år.

Da er vi 39 år. Og våre barn er 9 og 16 år. Når adopsjonen evt er ferdig er barna kanskje 12 og 19 år. Orker vi da starte på nytt med en attpåklatt?

Da er barna så store at jeg kan begynne så smått å prioritere min karriære mer enn jeg har kunnet tidligere (det er mulig at i denne sammenligningen så er karriære et skjelsord?), samt at jeg kan trene min noe forfalne kropp til de tider som passer meg best. Da har vi kanskje råd til å reise til Kina på en lang ferie og virkelig nyte landet. Vi kan kanskje også gi de to barna vi har litt støtte til utdannelse.

Jeg innser at din situasjon er helt forskjellig fra min. Men sett deg ned og skriv ned alle for og motargumenter som gjelder for deg. Vær erlig, du trenger ikke vise listen til andre om du ikke vil. Så ser du lettere hva du egentlig ønsker å gjøre. Er forlisten mer innbydende for deg, enn motlisten er skremmende, så slå til. Send søknade allerede i morgen. Men er motlisten dominerende, så utsett saken til du har kommet dit hen at du kan fjerne noen av motargumentene.