Om du tenker på en du synes spesielt er en god mamma/pappa. Hva er det du ser?

[AnonymBruker]

Musikk skrev (4 timer siden):

En god foreldre er foreldre som visere barna sine omsorg og kjærlighet🙂

…kombinert med konsekvent og tydelig grensesetting. 

Anonymkode: 4457d...8a3

[Havfruen]

emilie321 skrev (3 timer siden):

Ikke meg du spurte, men svarer allikevel. Mine foreldre kunne jeg ikke vise sårbarhet for, rett og slett fordi det ikke var tillat. Svake mennesker gråter og svake mennesker har vi ikke bruk for. Dette var mine fars ord. Og det var ikke bare ord....

💔❤️‍🩹

[Havfruen]

Fru2020 skrev (8 timer siden):

Forskningen vil si at mange barn og voksne markerer og tar traumatiske hendelser med videre noe som på gruppenivå gjør dem sårbare for å utvikle psykisk sykdom senere i livet.

Det som motvirker den sårbarheten er blandt annet resiliens. 

Jeg er ikke i tvil om at min sønn er sårbar for psykisk sykdom som voksen. Han har en hel haug med risikofaktorer. 

Men akkurat nå føler jeg at jeg har god oversikt over hvilke ting i livet hans som er vanskelig og skaper trøbbel. Han er snart seksten og skal straks begynne på vgs. Jeg har sørget for at han får ekstra støtte på de områdene som han synes er vanskelig. Han har fått traumebehandling på BUP og nå får han ekstra tilrettelegging for at overgangen til vgs skal gå så bra som mulig. 

Mitt tips til deg for å hjelpe barnet ditt til å ikke maskere er at du modellerer hvordan livet ser ut når en ikke maskerer. Et eksempel er at jeg alltid passet på å snakke om at jeg var syk og at det var tøft til andre voksne når sønnen var tilstede. Dette for at han skulle forstå at psykisk sykdom, og helt konkret mammas sykdom er noe som er greit å snakke med andre om. Jeg sier også høyt hva jeg er lei meg for at jeg har tapt pga sykdom, feks at jeg er kjempelei meg for alle feriene vi kunne hatt sammen som vi ikke har fått (og hbor takknemlig jeg er for de vi har nå) Det er jo også god modellering å si høyt at nå er det ting i livet mitt som er så vanskelig at jeg trenger hjelp.

 

 

Takk. Kloke ord. Jeg har nesten ikke snakket om sykdom og innleggelser, verken da eller nå, jeg tror hun har tatt skade av det. Jeg har tenkt at det å skåne henne for sykdomssnakk var det beste, men der har jeg tatt helt feil🥲

[emilie321]

Havfruen skrev (47 minutter siden):

Takk. Kloke ord. Jeg har nesten ikke snakket om sykdom og innleggelser, verken da eller nå, jeg tror hun har tatt skade av det. Jeg har tenkt at det å skåne henne for sykdomssnakk var det beste, men der har jeg tatt helt feil🥲

Du er ikke den eneste. Jeg hadde kontakt med en psykolog på bupa og hun rådet meg til å si minst mulig om selve sykdommen. Jeg fulgte dessverre hennes råd. 

Har pratet mye om dette med datteren da hun ble voksen (etter datterens ønske) og hun forstår hvorfor det ble som det ble. 

Endret tirsdag kl 08:12 av emilie321

[Havfruen]

emilie321 skrev (51 minutter siden):

Du er ikke den eneste. Jeg hadde kontakt med en psykolog på bupa og hun rådet meg til å si minst mulig om selve sykdommen. Jeg fulgte dessverre hennes råd. 

Har pratet mye om dette med datteren da hun ble voksen (etter datterens ønske) og hun forstår hvorfor det ble som det ble. 

Så fint at du har pratet med datteren din i ettertid. Det var et dårlig råd du fikk av BUPA. Jeg har dessverre ikke hatt språk til å sette ord på følelser og situasjoner tidligere. Har blitt litt bedre nå i ettertid.

[Fru2020]

Havfruen skrev (2 timer siden):

Takk. Kloke ord. Jeg har nesten ikke snakket om sykdom og innleggelser, verken da eller nå, jeg tror hun har tatt skade av det. Jeg har tenkt at det å skåne henne for sykdomssnakk var det beste, men der har jeg tatt helt feil🥲

Barnet levde jo I en verden med masse sykdom. Da er det jo naturlig å ønske å prate om det tenket jeg. Kanskje du kunne utfordret deg selv til å si noe nå om hvordan der har vært. Bare satt ord på at du er lei deg for at din sykdom har påvirket hennes liv. At du gjorde alt du kunne for å ta vare på både deg og henne, men at du ikke klarte å beskytte henne helt. 

emilie321 skrev (1 time siden):

Du er ikke den eneste. Jeg hadde kontakt med en psykolog på bupa og hun rådet meg til å si minst mulig om selve sykdommen. Jeg fulgte dessverre hennes råd. 

Har pratet mye om dette med datteren da hun ble voksen (etter datterens ønske) og hun forstår hvorfor det ble som det ble. 

Jeg har ikke snakket så veldig mye om selve sykdommen med sønnen min. Det har vært alderstilpasset informasjon. I begynnelsen var det samtaler om røde og grønne tanker osv. Men jeg har feks aldri snakket med han om selvmordsforsøk. Sønnen fikk selv selvmordstanker en periode. Da snakket vi om at jeg også har det i perioder.

Nå det siste halve året har han fått mer "voksen" informasjon. Da har vi ledd litt sammen om at jeg har en diagnose som sier jeg ikke er så god på relasjoner, noe han synes er veldig morsomt. Og så ler vi litt når vi ser fotball av at jeg ikke skal ha så god kontakt med følelser. I følge min sønn så ser jeg ikke fotballkamper jeg føler dem. Det har vært interessant å ha voksensamtaler med han om min sykdom og sykdomsperioden. Vi har reflektert over barnevernets vurderinger, over de valg vi voksne tok over livet hans. Vi har snakket om tapet av tid sammen. Min sorg. 

[psykedeliker]

emilie321 skrev (7 timer siden):

Mine foreldre kunne jeg ikke vise sårbarhet for, rett og slett fordi det ikke var tillat. Svake mennesker gråter og svake mennesker har vi ikke bruk for. Dette var mine fars ord. Og det var ikke bare ord....

`Har du konfrontert dem med dette i voksen alder?

[emilie321]

psykedeliker skrev (16 minutter siden):

`Har du konfrontert dem med dette i voksen alder?

Har prøvd, men det var nyttesløst. Nå er det for sent

[psykedeliker]

emilie321 skrev (Akkurat nå):

Har prøvd, men det var nyttesløst.

Hvordan da? Hva svarte de og hva var din respons?

[emilie321]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Hvordan da? Hva svarte de og hva var din respons?

Når vedkommende bare sier at det aldri har hendt og benekter alt, så går det ikke. Da var det rett og slett ikke vits i å prøve mer. Bare til å gå videre

[AnonymBruker]

Det var en norsk dame som la ut et innlegg på Facebook om en fæl mann som hadde trakassert sønnen hennes i Miami under VM. Han hadde nektet å unnskylde seg, og nå var hun ute på Facebook for å finne ut hvem han var og presse ut en unnskyldning sånn at sønnen kunne få en oppreisning.

Jeg tenker i hvert fall at det er en veldig dårlig måte å lære barn å håndtere livet på. 

Anonymkode: 32d91...fb3

[Glitter]

Viktig å lære sine barn å sette grenser ovenfor seg selv. Det lærte ikke jeg. 

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg tenker i hvert fall at det er en veldig dårlig måte å lære barn å håndtere livet på. 

Hva er dårlig med dette, og hvorfor?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (25 minutter siden):

Hva er dårlig med dette, og hvorfor?

Barn trenger å lære at verden ikke alltid er rettferdig, at mennesker kan være urimelige og fæle, og at de likevel kan komme seg videre uten at alt blir reparert. 

Det eneste man egentlig kan få kontroll på, er egne reaksjoner og måter å håndtere noe på.

Hvis en forelder blir så krenket på eget barns vegne, og lager så mye drama for å tvinge frem en unnskyldning hos noen, hva slags signal gir det barnet? 

Anonymkode: 32d91...fb3

[Sokk]

Fru2020 skrev (På 28.7.2026 den 12.19):

I begynnelsen var det samtaler om røde og grønne tanker osv.

Hva er røde og grønne tanker?

[Fru2020]

Sokk skrev (1 time siden):

Hva er røde og grønne tanker?

Det er hentet fra et spill som brukes mye i skolen og psykiatrien som heter psykologisk førstehjelp for barn.  Eller det ble iallefall mye brukt da

[Sokk]

Fru2020 skrev (18 minutter siden):

Det er hentet fra et spill som brukes mye i skolen og psykiatrien som heter psykologisk førstehjelp for barn.  Eller det ble iallefall mye brukt da

Men hva er grønne tanker og hva er røde tanker?

[laban]

Sokk skrev (30 minutter siden):

Men hva er grønne tanker og hva er røde tanker?

Jeg hadde heller ikke hørt om dette før. Så jeg søkte og fant dette:
https://www.verdensdagen.no/ressurser/hjelpehanda

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvis en forelder blir så krenket på eget barns vegne, og lager så mye drama for å tvinge frem en unnskyldning hos noen, hva slags signal gir det barnet?

Jeg kjenner ikke detaljene i historien, men legger til grunn at det var kvalifiserte krenkelser i utgangspunktet. Da er det ikke "drama" å ansvarliggjøre den skyldige.

[Fru2020]

Sokk skrev (1 time siden):

Men hva er grønne tanker og hva er røde tanker?

Hjelpsomme og ikke hjelpsomme tanker