seponeringshelvete - noen erfaringer?

[Gjest Z@pvir]

Jeg har trappa ned Efexor sakte, sakte, sakte. Jeg fikk derfor heller ikke problemer med strømfølelse i hodet eller andre fysiske problemer jeg har hørt om.

MEN har fått større frittflytende angstproblemer enn jeg noen gang har hatt. Har lest om andre som har havnet i store problemer ETTER pilleslutt. Har gjerne tatt et par år før det har roet seg sto det.

JEG har bestandig hatt angst. Men i så liten grad at jeg ikke visste at det var det, før jeg gjenkjente symptomene etter at det ble verre under en krise. Ba om tid til å jobbe med følelsene, sørge i fred osv. Det fikk jeg ikke (Ja, jeg ER bitter hvis noen lurer på det), men jeg fikk piller (delvis mot min vilje en gang, totalt mot min vilje neste gang - da var det kriteriet for å få sykemelding).

Pillene hjalp på den måten at de døyvet alle følelsene. Jeg fikk heller ikke sørget da selvfølgelig. Nå har jeg sluttet og de vonde følelsene popper opp, klar til å jobbes med! Alt burde derfor være greit!

MEN den jævlige angsten. Hadde aldri slike reaksjoner verken før eller under krisen. Nå veksler det raskt, på den minste miskroskopiske påvirkning, mellom total håpløshet og godt håp (som gjør at jeg ikke skjønner følelsene noen timer før). Det jeg er redd for er at pillene har ødelagt noe i meg, som gjør at jeg har endret reaksjonsmønster. Tør ikke nevne dette for psyker'n - hans eneste løsning er nye piller - take it or leave it - ellers så kan du ha det så godt.

Jeg er livredd. Hvor lenge skal dette vare?

Noen som har erfaringer med slik seponerings-angst?

Når ble den bedre?

For helt borte vil den nok ikke bli all den tid det for meg har vært et livslangt problem.

Er det noen som holdt ut dette uten å ty til nye piller?

Får håpe det finnes noen der ute som har kommet gjennom det og kan gi litt håp!