«Fortjener» jeg å ha mine nå voksne barn i livet mitt?

[AnonymBruker]

Når jeg har påført dem psykiske skader som følge av at jeg ble værende hos deres fysisk og verbalt voldelige far? 

Dette plager meg hver eneste dag, og nå har jeg også begynt å få vonde mareritt om det. 

Anonymkode: 58def...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Når jeg har påført dem psykiske skader som følge av at jeg ble værende hos deres fysisk og verbalt voldelige far? 

Dette plager meg hver eneste dag, og nå har jeg også begynt å få vonde mareritt om det. 

Anonymkode: 58def...ed5

Alle har rett på en ny sjangse. Hver dag er et blankt lerret.

Anonymkode: 09a6d...2f7

[psykedeliker]

Dette vet du nok best svaret på selv.

[AnonymBruker]

Tenker det er barna dine sitt valg. Hvis han var voldelige fysisk eller psykisk mot de så burde du ihvertfall ta en lengre ordentlig prat med de om hvorfor det endte sånn og hvorfor du ikke forlot han. Kanskje de tilgir deg.

Anonymkode: e394b...f58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Alle har rett på en ny sjangse. Hver dag er et blankt lerret.

Anonymkode: 09a6d...2f7

Jeg har forsøkt å si det samme til meg selv mange ganger og at jeg må legge fortiden bak meg og ikke gruble mer på det fordi jeg ikke kan endre fortiden. Men nylig kom den ene til meg og sa at jeg var egoistisk som ikke dro. Og hen sa det ikke for å være slem, men fordi hen selv har samme tendenser som faren når hen drikker alkohol (hen har bestemt seg for å ikke drikke mer fordi det gikk utover kjæresten). Hen sa faren og jeg har ødelagt hen. Og det gjorde så sykt vondt å høre, det kunne i verste fall også ført til at hen mistet kjæresten sin. Jeg visste jo at det var ille, men ikke at det var SÅ ille. 

Jeg har vært plaget av disse tankene i årevis, og har fått det verre. Jeg tror ofte at alle hadde hatt det bedre uten meg og håper på en alvorlig sykdom. den andre av dem har også lenge tatt mer og mer avstand til meg/oss. Og jeg vet at de begge har snakket med helsevesenet om oss. De har også valgt sine svigerforeldre og bosatt seg i nærheten av dem og tilbringer mye tid sammen med dem. Jeg tror det er ett år siden den ene var på besøk til oss, og jeg har sett hen bare i noen min de få ganger jeg har møtt hen det siste året. Jeg tror det er fordi hen har funnet ut at hen har det bedre uten oss. 

Jeg vet ikke om noen forstår hvordan dette peger meg og «ødelegger» meg. 

 

Anonymkode: 58def...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tenker det er barna dine sitt valg. Hvis han var voldelige fysisk eller psykisk mot de så burde du ihvertfall ta en lengre ordentlig prat med de om hvorfor det endte sånn og hvorfor du ikke forlot han. Kanskje de tilgir deg.

Anonymkode: e394b...f58

Jeg har hatt en lang samtale med den ene av dem, og hen sier at han hen har tilgitt meg for mitt egoistiske valg. Men det er vondt å se at hen sliter som følge av det, og det er det verste for meg. Pga det er hen skadet for resten av livet og må leve med konsekvensene av det. 

Anonymkode: 58def...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har hatt en lang samtale med den ene av dem, og hen sier at han hen har tilgitt meg for mitt egoistiske valg. Men det er vondt å se at hen sliter som følge av det, og det er det verste for meg. Pga det er hen skadet for resten av livet og må leve med konsekvensene av det. 

Anonymkode: 58def...ed5

Prøv ditt beste for å gjøre det godt igjen. Si unnskyld. Si hvor dårlig samvittighet du har og forklar hvorfor du ikke forlot. Vis de at du bryr deg. Tilby de hjelp til ting, vær der for dem. Send blomster eller annet på døra dems til bursdagene dems

Anonymkode: e394b...f58

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hen sa faren og jeg har ødelagt hen.

Hva har du gjort for å rette opp i skaden du har forårsaket, helt konkrét?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Si hvor dårlig samvittighet du har og forklar hvorfor du ikke forlot

Dette er ikke alltid det beste. Det kan fort ende med at den andre opplever at det er den «som stakkars, er så lei seg» som er offeret og må trøstes. Det er ofte formildende omstendigheter, men det bør ikke ha hovedfokus i de første rundene med forsøk på forsoning. 

Anonymkode: 2f79e...4b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette er ikke alltid det beste. Det kan fort ende med at den andre opplever at det er den «som stakkars, er så lei seg» som er offeret og må trøstes. Det er ofte formildende omstendigheter, men det bør ikke ha hovedfokus i de første rundene med forsøk på forsoning. 

Anonymkode: 2f79e...4b8

Veldig enig. Jeg valgte heller å i første omgang si hvor uendelig lei meg jeg var over ting jeg hadde forvoldt og heller legge meg fullstendig flat. <ingen formildende eller forklarende ting rundt hvorfor. Det er ikke barnas lodd å bære uansett. 

Mitt barn valgte å forstå, si at jeg ikke skulle tenke mer på det, men det gjør jeg selvsagt uansett. Det er mitt lodd. Men det er hens valg om hen vil ha kontakt. Jeg har i hvert fall ikke tenkt å kutte kontakt. Hva godt skulle komme ut av det? 

Anonymkode: 42b27...d11

[Musikk]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Når jeg har påført dem psykiske skader som følge av at jeg ble værende hos deres fysisk og verbalt voldelige far? 

Dette plager meg hver eneste dag, og nå har jeg også begynt å få vonde mareritt om det. 

Anonymkode: 58def...ed5

Du skal ikke tenke slik🙂selfølgelig skal du ha kontakt med dine barn vis de ønsker kontakt med deg i dag. 

Endret 10. august av Musikk

[Grendel]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har forsøkt å si det samme til meg selv mange ganger og at jeg må legge fortiden bak meg og ikke gruble mer på det fordi jeg ikke kan endre fortiden. Men nylig kom den ene til meg og sa at jeg var egoistisk som ikke dro. Og hen sa det ikke for å være slem, men fordi hen selv har samme tendenser som faren når hen drikker alkohol (hen har bestemt seg for å ikke drikke mer fordi det gikk utover kjæresten). Hen sa faren og jeg har ødelagt hen. Og det gjorde så sykt vondt å høre, det kunne i verste fall også ført til at hen mistet kjæresten sin. Jeg visste jo at det var ille, men ikke at det var SÅ ille. 

Jeg har vært plaget av disse tankene i årevis, og har fått det verre. Jeg tror ofte at alle hadde hatt det bedre uten meg og håper på en alvorlig sykdom. den andre av dem har også lenge tatt mer og mer avstand til meg/oss. Og jeg vet at de begge har snakket med helsevesenet om oss. De har også valgt sine svigerforeldre og bosatt seg i nærheten av dem og tilbringer mye tid sammen med dem. Jeg tror det er ett år siden den ene var på besøk til oss, og jeg har sett hen bare i noen min de få ganger jeg har møtt hen det siste året. Jeg tror det er fordi hen har funnet ut at hen har det bedre uten oss. 

Jeg vet ikke om noen forstår hvordan dette peger meg og «ødelegger» meg. 

 

Anonymkode: 58def...ed5

Er du enig i at det var et egoistisk valg å bli?

Eller var det svakhet og livsløgn? Det er ikke alltid så lett å gjøre det rette.

Mange kvinner bruker lang tid på å bryte med partnere som er voldelig mot dem. (Sikkert menn også, for den saks skyld). Det er ikke rasjonelt, men det er sånn folk er.

[AnonymBruker]

Jeg tenker det beste du kan gjøre for barna dine er å vise over tid at du har tatt tak i livet ditt og har tatt ansvar. Med ansvar tenker jeg ikke på at du skal grave deg i ned i søla og tenke stakkars meg jeg fortjener ingenting, tvert imot. Du må demonstrere at du er en person de har godt av å ha i livene sine, her og nå. Og det må du gjøre uavhengig av om de faktisk vil ha kontakt med deg eller ikke på nåværende tidspunkt. Det tar lang tid å gjenopprette tillit. 

Anonymkode: 18f5f...825

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye på det, og har bestemt meg for å lytte til det første svaret jeg fikk i tråden. 

Anonymkode: 58def...ed5

[frosken]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Når jeg har påført dem psykiske skader som følge av at jeg ble værende hos deres fysisk og verbalt voldelige far? 

Dette plager meg hver eneste dag, og nå har jeg også begynt å få vonde mareritt om det. 

Anonymkode: 58def...ed5

Dette er vel ikke primært opp til deg, men til dine barn?

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har tenkt mye på det, og har bestemt meg for å lytte til det første svaret jeg fikk i tråden.

Da kommer du til å bli skuffet, men det er opp til deg. Du har ikke rett på en ny sjanse, men du kan be om en ny sjanse, og øke sannsynligheten for at du får det gjennom å rette opp i skaden du gjorde.

Endret 10. august av psykedeliker

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig.

Jeg er barn i en familie der vi alle sammen håpet på at mamma skulle forlate pappa. Vi ba henne om å gjøre det, men hun ble værende. 

 

Jeg skjønner hvorfor hun ble, men det er samtidig vanskelig. Hun valgte å bli, selv om hun så hva det gjorde med oss. Hun er fremdeles med ham. Jeg må hele tiden sette meg inn i hennes situasjon, og huske på hvorfor hun velger å bli. Samtidig tenker jeg at hun også burde sette seg inn i vår situasjon, og vise forståelse for hvorfor vi synes det er vanskelig at hun valgte å bli. Spesielt når vi barna ba henne om å dra. Men det viser hun ingen forståelse for.

 

I dag er det et ikke-tema. Vi gjør det som trengs for å holde på fasaden og husfreden. Vi later som ting er ok, men innerst inne er ingenting ok.

 

Jeg er voksen og har egne barn. Jeg har et proformaforhold til min egen mor, slik at ungene skal ha en bestemor. 

Anonymkode: d4fd0...077

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 time siden):

Da kommer du til å bli skuffet, men det er opp til deg. Du har ikke rett på en ny sjanse, men du kan be om en ny sjanse, og øke sannsynligheten for at du får det gjennom å rette opp i skaden du gjorde.

Her er jeg enig med deg. Man har ikke rett på en ny sjanse, men man kan be om det. Det er ikke sikkert at man får det, det er opp til den andre part.

Anonymkode: f8a15...378

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg må hele tiden sette meg inn i hennes situasjon, og huske på hvorfor hun velger å bli.

Nei, det må du ikke.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (12 minutter siden):

Nei, det må du ikke.

Nå kom du med ordene jeg ikke helt visste at jeg trengte å høre akkurat nå. 
 

Men det er ikke så rett frem dette her. Jeg har forsøkt flere ganger å la meg selv få lov til å kjenne på de følelsene jeg egentlig sitter med. Men da blir det umulig for meg å opprettholde kontakt med foreldrene mine. 
 

Jeg har måttet ta en valg. Jeg er ikke sterk nok til å stå i det med å kutte dem ut, for det betyr også at jeg kutter ut søsken og deres familier. Siden de har tatt et valg om å bli. Og da tar jeg også valg på vegne av mine egne barn. Noe som ikke blir rettferdig overfor dem.
 

Så for å klare å holde på proformarelasjonen, så må jeg minne meg på mekanismene i at hun valgte å bli værende i forholdet. Eller; sannheten er vel egentlig at jeg har måttet komme opp med mulige forklaringer på hvorfor hun valgte å bli. For jeg vet rett og slett ikke. Hun har aldri villet innrømme noe som helst. Hun har valgt å leve i fornektelse. Selv om hun må ha sett hva det har gjort med oss ungene. 
 

Jeg kan aldri tilgi helt sannferdig. Jeg forsøker å forstå, men jeg klarer ikke tilgi innerst inne. Jeg må dytte vekk mine egne følelser for å opprettholde en slags relasjon. Det er ikke enkelt. Men valget om å kutte all kontakt med den siden av familien lar seg heller ikke gjennomføre. 

Anonymkode: d4fd0...077