«Fortjener» jeg å ha mine nå voksne barn i livet mitt?

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Men valget om å kutte all kontakt med den siden av familien lar seg heller ikke gjennomføre. 

Mange har gjort det før, da klarer du det også. Det du gjør nå er å videreføre arvesynden i ordets rette forstand, og da er du i prinsippet ikke noe bedre enn dine foreldre.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (21 minutter siden):

Mange har gjort det før, da klarer du det også. Det du gjør nå er å videreføre arvesynden i ordets rette forstand, og da er du i prinsippet ikke noe bedre enn dine foreldre.

Harde ord, men jeg forstår hvordan du kan trekke slike slutninger ut i fra ditt ståsted på utsiden. Likevel vet jeg her at du tar feil. Hvis det hadde vært en arvesynd, hadde det vært at jeg hadde latt min relasjon gå utover mine barn. Det vet jeg at jeg ikke gjør. 
 

Jeg har klart å bryte sirkelen ved å ikke la mine forhold til mine foreldre skape en negativ ramme for mine barn. Det er derfor jeg legger mine egne følelser tilside. Jeg bruker heller min energi på å skåne dem der det er nødvendig. Jeg opprettholder den kontakten som er nødvendig for at de skal kunne beholde relasjoner til resten av familien. Så skjermer jeg dem fra besteforeldre der det er nødvendig. Jeg hopper mellom og er lynavleder. Det er en hårfin balanse, men jeg har balansert den linen i så mange år nå at jeg vet jeg mestrer den. 

Anonymkode: d4fd0...077

[AnonymBruker]

Dette gjør så vondt. Men jeg må bare lære meg å leve med konsekvensene av mitt valg resten av livet. Om de vil komme til meg er døra alltid åpen, men jeg skal ikke ta med initiativ til kontakt, det er som noen sier opp til dem og ikke til meg om jeg fortjener kontakt. 

Anonymkode: 58def...ed5

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (På 10.8.2026 den 23.18):

Jeg opprettholder den kontakten som er nødvendig for at de skal kunne beholde relasjoner til resten av familien.

Er familierelasjoner basert på løgn og fortielse bedre enn ingen familierelasjoner?

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Dette gjør så vondt. Men jeg må bare lære meg å leve med konsekvensene av mitt valg resten av livet. Om de vil komme til meg er døra alltid åpen, men jeg skal ikke ta med initiativ til kontakt, det er som noen sier opp til dem og ikke til meg om jeg fortjener kontakt. 

Anonymkode: 58def...ed5

Kan du ikke forsøke å være en ganske "vanlig" mor. Det du sitter med av skam og skyld får du ta ansvar for å deale med i terapi. Du skal ikke ta det ut på barna. Denne gang skal du være den voksne.

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (4 minutter siden):

Kan du ikke forsøke å være en ganske "vanlig" mor. Det du sitter med av skam og skyld får du ta ansvar for å deale med i terapi. Du skal ikke ta det ut på barna. Denne gang skal du være den voksne.

Hvordan tar jeg det ut på barna nå? Hva gjør jeg galt nå? 

Anonymkode: 58def...ed5

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (9 minutter siden):

Kan du ikke forsøke å være en ganske "vanlig" mor. Det du sitter med av skam og skyld får du ta ansvar for å deale med i terapi. Du skal ikke ta det ut på barna. Denne gang skal du være den voksne.

Jeg skal til legen min snart. Jeg skal fortelle han hvordan den siste mnd har vært for meg. 

Anonymkode: 58def...ed5

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skal til legen min snart. Jeg skal fortelle han hvordan den siste mnd har vært for meg. 

Anonymkode: 58def...ed5

Veldig bra, riktig steg. Du trenger hjelp til å bearbeide for det er ingen tvil om at dette er vondt.

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (1 minutt siden):

Veldig bra, riktig steg. Du trenger hjelp til å bearbeide for det er ingen tvil om at dette er vondt.

Takk for at du forstår. Føler nesten ingen andre gjør det. 

Anonymkode: 58def...ed5

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (3 minutter siden):

Veldig bra, riktig steg. Du trenger hjelp til å bearbeide for det er ingen tvil om at dette er vondt.

Men tror du at han kan komme til å «dømme» meg, og få negative tanker om meg hvis jeg forteller dette? Jeg er så redd for det og for at han skal endre sitt syn på meg som følge av det. Jeg synes jeg har et så godt forhold tll fastlegen, han hører på meg og gjør alt han kan for å hjelpe meg, og han er kjempeflink til å støtte meg og gir meg troen på meg selv. Jeg er redd for at jeg skal ødelegge dette om jeg forteller det. Men jeg kjenner at jeg trenger å bearbeide det også, for samtalen med ene «barnet» mitt gjorde som sagt veldig vondt, jeg har hatt flere mareritt etter det. Hen sa at jeg ikke måtte tenke på det osv. men jeg tenker på det hele tiden (noe jeg selvsagt ikke sier til hen). 

Anonymkode: 58def...ed5

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men tror du at han kan komme til å «dømme» meg, og få negative tanker om meg hvis jeg forteller dette? Jeg er så redd for det og for at han skal endre sitt syn på meg som følge av det. Jeg synes jeg har et så godt forhold tll fastlegen, han hører på meg og gjør alt han kan for å hjelpe meg, og han er kjempeflink til å støtte meg og gir meg troen på meg selv. Jeg er redd for at jeg skal ødelegge dette om jeg forteller det. Men jeg kjenner at jeg trenger å bearbeide det også, for samtalen med ene «barnet» mitt gjorde som sagt veldig vondt, jeg har hatt flere mareritt etter det. Hen sa at jeg ikke måtte tenke på det osv. men jeg tenker på det hele tiden (noe jeg selvsagt ikke sier til hen). 

Anonymkode: 58def...ed5

Nei det kan jeg aldri tenke meg, om du bare visste hvor mange som er i din situasjon. Og så må du huske å se din situasjon utenfra, du må sette den i perspektiv (noe ditt barn ikke gjorde og ikke har forutsetninger for, men som fastlegen din har plenty av fagkunnskap om. Det er alltid grunner til at ting blir som de blir. Når du forstår mer av situasjonen som var rundt deg og mekanismene som var i sving på denne tiden kan det bli enklere for deg å forstå din egen rolle). Men gikk ikke du i terapi? Hvorfor tar du det ikke opp der? Kanskje jeg blander deg med en annen.

[AnonymBruker]

Legen vil nok ikke dømme deg. Det er det veldig få som gjør. Det hjelper ingen å skulle «straffe» deg nå for noe som ligger i fortiden. Nå handler det om å hjelpe deg og ungene til å få en best mulig vei videre. Ingen er tjent med at du går rundt og har det vondt. Jeg tror legen vil gjøre det han kan for å hjelpe. Det er et fint skritt i riktig retning å be om hjelp. 

Anonymkode: d4fd0...077

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvordan tar jeg det ut på barna nå? Hva gjør jeg galt nå? 

Anonymkode: 58def...ed5

Om de vil ha kontakt videre i livet eller ikke er opp til dem, men den passive "aldri ta initiativ" synes jeg lite om. Den er slitsom og destruktiv. Vær mammaen deres. Du er bedre enn dette her. Du viser det i trådene du skriver. Du bryr deg om barna dine og ønsker en endring. Bra, du viser at du aktivt vil noe. Ikke vær redd for å ta temaet opp med barnet ditt på et senere tidspunkt. Det kan gjøre godt å få en bekreftelse på at du har hørt og forstått, og at du tar i mot hva enn han kommer med. 

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Men tror du at han kan komme til å «dømme» meg, og få negative tanker om meg hvis jeg forteller dette?

Hva tror du selv, og hvorfor?

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (22 minutter siden):

Om de vil ha kontakt videre i livet eller ikke er opp til dem, men den passive "aldri ta initiativ" synes jeg lite om. Den er slitsom og destruktiv. Vær mammaen deres. Du er bedre enn dette her. Du viser det i trådene du skriver. Du bryr deg om barna dine og ønsker en endring. Bra, du viser at du aktivt vil noe. Ikke vær redd for å ta temaet opp med barnet ditt på et senere tidspunkt. Det kan gjøre godt å få en bekreftelse på at du har hørt og forstått, og at du tar i mot hva enn han kommer med. 

Det er noen som har sagt at det ikke er opp til meg, men til dem, og jeg hørte på det. De ordene gjorde så vondt.
Ja, jeg bryr meg masse om barna mine og jeg har også gjort mye for dem. Det var dem jeg hadde i tankene da jeg kjempet meg igjennom en alvorlig depresjon også. Jeg har stilt opp mye for dem og jeg har hjulpet dem mye økonomisk i voksen alder til tross for dårlig råd. Jeg har satt dem foran meg selv de 15 siste årene. Og jeg forteller dem aldri om min smerte, den deler jeg bare med helsepersonell og ingen andre. 

Anonymkode: 58def...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.8.2026 den 16.28):

Jeg tenker det beste du kan gjøre for barna dine er å vise over tid at du har tatt tak i livet ditt og har tatt ansvar. Med ansvar tenker jeg ikke på at du skal grave deg i ned i søla og tenke stakkars meg jeg fortjener ingenting, tvert imot. Du må demonstrere at du er en person de har godt av å ha i livene sine, her og nå. Og det må du gjøre uavhengig av om de faktisk vil ha kontakt med deg eller ikke på nåværende tidspunkt. Det tar lang tid å gjenopprette tillit. 

Anonymkode: 18f5f...825

Dette er et godt råd.
Med alle tankene og grublingene du har rundt dette, tror jeg det skinner igjennom til dine barn at du synes dette er tungt. 
Noe som igjen bidrar til at de ikke ønsker kontakt.

Anonymkode: f8a15...378