Hva kan det skyldes, NHD?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg er ofte deprimert. Kan til tider ha lett for å gråte, uten å ha noen grunn for det. Plutselig blir jeg bare trist inn i meg. Når jeg har det sånn (noe som er flere ganger pr. uke) så blir jeg veldig rastløs. Og kan få en trang til å hive ting, for å få ut "sinnet"/frustrasjonen. Jeg er ikke sånn vanlig sinna, eller.....det er liksom sånn at jeg er sinna og lei av å ha det sånn.....og vil at det skal gå over. Ehm.....vet jo at det ikke hjelper å hive ting i veggen o.l. men av og til synes jeg det hjelper. Er ikke alltid jeg har dette behovet, eller jeg klarer å la være meg (og det roer seg etterhvert).

Har hatt det sånn kjempelenge (i flere måneder).

Kan dette være symptoner på depresjon?

Jeg har egentlig ikke fått stilt noen diagnose, men holder på med utgreiing på BUP for tiden, for å finne ut av tinga.

Jeg kan også ha lett for å kutte meg, og det er ikke mye som skal til. Jeg er en utrolig følsom person (ja, jeg kaller meg selv for overfølsom). Bare noen kjefter eller er litt sure på meg, så kan det føre til at jeg kutter meg, eller får dødsønsker/-tanker.

Jeg lurer fælt på hvordan jeg skal klare meg videre i livet, for jeg bør jo vel tåle at andre blir litt sure/sinte uten å ville dø pga. det liksom. Livet er sånn. Men selv om jeg er fullstendig klar over dette, så hjelper det ikke å tenke sånn. Det er umulig. Ikke for å være pessimist, men jeg klarer det bare ikke. (Har prøvd). Det er nesten som jeg ikke har kontroll over det selv. Har ikke kontroll over følselsene, tankene og handlingene mine (utifra dette). Er utrolig frustrerende. Får hjelp, men føler liksom ikke at jeg har hatt noe utbytte av det. Men det er vel kanskje fordi jeg ikke har begynt helt skikkelig ennå(?). (Da jeg som sagt bare holder på med utgreiing, og ikke har begynt med behandling).

Legen jeg bruker å snakke med "trua" med å legge meg inn da jeg "gjorde noe jeg ikke burde" (for å si det sånn). Men han sa vi fikk se på det som en episode, og at dersom det gjentok seg så.......

Og nå har det gjentatt seg, uten at jeg har sagt det til noen. Jeg vil ikke bli innlagt, samtidig som jeg egentlig vil.

Jeg vil ikke innlegges fordi da vet jeg at jeg vil komme til å skamme meg over meg selv noen så forferdelig. Mer enn det jeg gjør nå. Og ting blir jo ikke bedre av det liksom. Dessuten så vil folk få vite om det (på en eller annen måte) og det vil jeg iallefall ikke. For det vil bli så utrolig flaut og jeg ville følt meg så teit om noen hadde fått visst det liksom.

Altså.....jeg har IKKE noe imot folk som er innlagt på psykehus. Tvert mot. Jeg har stor respekt for "dere" (de dette måtte gjelde). For å være helt ærlig, så misunner jeg dere. For jeg vil (som jeg tror jeg nevnte litt tidligere) egentlig innlegges, fordi jeg tror kanskje at det ville hjulpet. Jeg ville fått hjelp, samtidig som noen passet på meg liksom. Hørest sikkert helt dumt ut, men slik er det altså.

Noen tips til hva jeg selv kan gjøre for å endre på hvordan jeg har det??

(PS! nytter ikke å komme med tips om at "begynn å trim, gjøre noe du liker". Sliter nemlig en god del med tiltakslyssten :-C )

[Utafor]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Alt egentlig bortsett fra selvskading og innleggelse. Jeg hadde gått sånn i flere år før jeg i fjor endelig tok mot til meg og oppsøkte lege. Han henviste meg til psykolog, og jeg fikk "diagonosen" deprimert og sosial angst. Behandlingen har hjulpet meg å se ting mer objektivt. Psykologen må hele tida minne meg på at om noen kjefter på meg eller er sure, så er det deres subjektive mening, og at jeg ikke skal la det gå inn på meg. Dette har jeg fortsatt veldig store problemer med, men jeg har troa på at gjennom langvarig behandlig vil den overfølsomheten bli litt visket ut. Det er helt jævlig å få hjertebank og problemer med å svelge hver gang noen motsier/er sure/kjefter..

Ønsker deg lykke til iallefall. Håper du får hjelp..

Mvh