angst

[AleneIVerden]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i omtrent 15 år nå. Har blitt 25 etter hvert og mor til et lite barn selv. Spiseforstyrrelsene har allikevel blitt et av de minste problemene mine for tiden. Eller kanskje roten til mange andre.

De siste 2/3 årene har jeg i tillegg slitt voldsomt med kontaktsituasjoner med andre mennesker. Jeg er redd for å gå ut av hjemmet mitt. Noen dager er verre enn andre, men det er et vedvarende problem. Jeg føler meg overbevist om at folk ser på meg og snakker om meg bak min rygg. De ser at jeg ikke er normal.

Men allikevel så tror jeg også at alle tror at jeg har det bra, for jeg har ikke fortalt noen om problemene mine. Har forsøkt å snakke ordentlig ut med min samboer, men det er så vanskelig å sette ord på alt. Hva skal jeg si? Jeg er paranoid. Jeg tør ikke gå ut blant folk. Jeg kaster opp når du ikke er hjemme. Jeg er så redd han skal få panikk og dra.

Jeg har kastet bort to år på skole. Turte ikke møte opp til undervisning, og to ganger gikk jeg fra eksamen fordi jeg ikke fikk plass bakerst i lokalet. Jeg takler ikke å ha folk sittende bak meg.

I en kjapp oppsummering: Jeg sliter. Det eneste som er større enn angsten min, er min stolthet. Jeg skal klare alt selv. Jeg skulle ønske jeg kunne være sterk nok til å innrømme at jeg er svak.

Ville egentlig bare tømme meg litt, men det er mye mer hvor det kommer fra. Alt har vært inne så altfor lenge.

Ensom i mengden.

[Gjest Z@pvir]

Det er nok bare en vei ut av dette - og det er å søke hjelp. Men det vet du nok. Ta en prat med legen. Tenk at du gjør det for barnet ditt...

Når det gjelder dette eksamens-greiene, så går det an å få tilrettelagt eksamen. Kanskje du kan be om å få gå opp på nytt. Du kan få legeattest på at du feks må ha lenger tid enn vanlig, at du må sitte i et mindre rom og sikkert andre ting som du måtte trenge.

Alt dette kan du få hjelp med, men DU må ta det første skrittet.

[AleneIVerden]

Det er nok bare en vei ut av dette - og det er å søke hjelp. Men det vet du nok. Ta en prat med legen. Tenk at du gjør det for barnet ditt...

Når det gjelder dette eksamens-greiene, så går det an å få tilrettelagt eksamen. Kanskje du kan be om å få gå opp på nytt. Du kan få legeattest på at du feks må ha lenger tid enn vanlig, at du må sitte i et mindre rom og sikkert andre ting som du måtte trenge.

Alt dette kan du få hjelp med, men DU må ta det første skrittet.

Jeg vet vel egentlig at jeg trenger hjelp. Har forsøkt så lenge alene nå. Men det å ta det første skrittet er så ufattelig tungt. Jeg gikk til psykolog et par ganger da legen oppdaget at jeg hadde bullimi, men pga angsten lå jeg jo og kastet opp fra jeg fikk brevet om inkallelse til konsultasjon til jeg dro. Etter samtalen følte jeg ikke lettelse eller bedring. Bare en enorm tomhet.

Jeg kommer nok til å kontakte lege. Har psyket meg opp noen uker nå. Det tar bare litt tid. Først må man tørre å ringe, så må man tørre å gå, så må man tørre å fortelle. Det er mye man skal tørre på en gang. Jeg skal klare det. Til slutt.

Takk for svar.

[psychogrevling]

hei du Alene/Verden

Det du skrev i innlegget ditt var så veldig livaktig.

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen.

Jeg er også redd for å gå ut blant folk. Føler at de baksnakker meg, men trur jeg har det bra.

Jeg takler heller ikke å ha andre sittende bak meg, derfor går jeg heller hvis ikke får sittet bakerst.

Samme som deg så er også min stolthet større enn angsten og jeg skal klare meg selv.

Og samme som deg skulle også jeg ønske jeg var sterk nok til å innrømme at jeg er svak...

Håper du får pratet ordentlig med samboeren din og at han forstår deg. Angst og andre mentale lidelser er ikke noe å flykte unna, det er mye bedre å prøve å hjelpe. Jeg fortalte mamma at jeg ike hadde det helt bra. sa ikke hva som var galt, men kuttene på kroppen tilsa at det var noe alvorlig. det eneste hun sa til meg var at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre. Hun sviktet. Jeg har fortsatt kontakt med henne pga lillesøstera mi, men prater aldri om problemer eller negative ting..

Håper så inderlig at dine nærmeste forstår deg.

Du må love meg å stå på, ikke gi opp!!!

Du er verdifull husk det!!!!!!

*gir deg en styrkende klem*

[Gjest Z@pvir]

Jeg vet vel egentlig at jeg trenger hjelp. Har forsøkt så lenge alene nå. Men det å ta det første skrittet er så ufattelig tungt. Jeg gikk til psykolog et par ganger da legen oppdaget at jeg hadde bullimi, men pga angsten lå jeg jo og kastet opp fra jeg fikk brevet om inkallelse til konsultasjon til jeg dro. Etter samtalen følte jeg ikke lettelse eller bedring. Bare en enorm tomhet.

Jeg kommer nok til å kontakte lege. Har psyket meg opp noen uker nå. Det tar bare litt tid. Først må man tørre å ringe, så må man tørre å gå, så må man tørre å fortelle. Det er mye man skal tørre på en gang. Jeg skal klare det. Til slutt.

Takk for svar.

Får håpe du greier det etter hvert!

[Gjest sunniva]

For det første: du er ikke alene om det!!!! Tenk alle de som går rundt med angst og som ikke tør fortelle om det til noen!!!

Har selv slitt i flere år. Spesielt etter barnefødsel. Har gått til psykiater i fire år, og det hjelper. Man må få snakke ut om ting og tømme seg for frustrasjoner. I løpet av den tiden har jeg lært at det ikke er flaut å ha angst. De som ikke kan akseptere det har selv et problem, -og det er DERES problem, -ikke ditt!!! Har lært meg å gi litt f. i hva andre tenker om meg. Og du er IKKE svak!!!! -De som er svake er de som ikke tør kjenne på følelsen sine, som liksom farer gjennom livet "uten" problemer.

Har forøvrig brukt cipramil i tre år, som har hjulpet meg mye sammen med samtaleterapi. Men det er sikkert individuelt hvilke medikament som hjelper best.

Stå på, ikke gi opp!!! Det gå ann å komme seg på rett veg igjen! Men det tar tid, og tiden går jo uansett, så bruk den til å hjelpe deg selv!!

Sunniva

[AleneIVerden]

hei du Alene/Verden

Det du skrev i innlegget ditt var så veldig livaktig.

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen.

Jeg er også redd for å gå ut blant folk. Føler at de baksnakker meg, men trur jeg har det bra.

Jeg takler heller ikke å ha andre sittende bak meg, derfor går jeg heller hvis ikke får sittet bakerst.

Samme som deg så er også min stolthet større enn angsten og jeg skal klare meg selv.

Og samme som deg skulle også jeg ønske jeg var sterk nok til å innrømme at jeg er svak...

Håper du får pratet ordentlig med samboeren din og at han forstår deg. Angst og andre mentale lidelser er ikke noe å flykte unna, det er mye bedre å prøve å hjelpe. Jeg fortalte mamma at jeg ike hadde det helt bra. sa ikke hva som var galt, men kuttene på kroppen tilsa at det var noe alvorlig. det eneste hun sa til meg var at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre. Hun sviktet. Jeg har fortsatt kontakt med henne pga lillesøstera mi, men prater aldri om problemer eller negative ting..

Håper så inderlig at dine nærmeste forstår deg.

Du må love meg å stå på, ikke gi opp!!!

Du er verdifull husk det!!!!!!

*gir deg en styrkende klem*

Takk til dere begge for svar. Jeg skal komme meg gjennom dette, det tror jeg faktisk. Begynte så vidt å fortelle litt til samboer i går, og det virket som om han forsto. Litt overveldende var det kanskje, men han foreslo vi skulle få barnevakt en dag og snakke ordentlig ut om det alene. Det gjorde litt godt. Det er bare så utmattende å bringe frem motet til å snakke. Takk for støtten og styrken dere ga meg.

[Gjest siggy]

Jeg vet vel egentlig at jeg trenger hjelp. Har forsøkt så lenge alene nå. Men det å ta det første skrittet er så ufattelig tungt. Jeg gikk til psykolog et par ganger da legen oppdaget at jeg hadde bullimi, men pga angsten lå jeg jo og kastet opp fra jeg fikk brevet om inkallelse til konsultasjon til jeg dro. Etter samtalen følte jeg ikke lettelse eller bedring. Bare en enorm tomhet.

Jeg kommer nok til å kontakte lege. Har psyket meg opp noen uker nå. Det tar bare litt tid. Først må man tørre å ringe, så må man tørre å gå, så må man tørre å fortelle. Det er mye man skal tørre på en gang. Jeg skal klare det. Til slutt.

Takk for svar.

Kjenner meg igjen i det du skriver om angst og vet at de eneste og kanskje beste rådene jeg kan gi deg er....

- å gå til lege,

- så gi deg selv tid til å blir klar til å sette ord på tingenes tilstand.

På veien vil jeg prøve å gi deg litt støtte på veien, selv om du ikke ser meg, er jeg der/her.....

Du er sterk og har kommet langt som har innsett og innser at du trenger hjelp!! DET er en styrke i seg selv som du bør tillate deg selv å vokse på =)

Den som kan hjelpe deg mest og best er deg selv, men vi andre står gjerne ved din side og holder hånden din... om du trenger og vil...

Klem og gode ønsker for denne dagen =)

[Gjest angst light]

Jeg vet vel egentlig at jeg trenger hjelp. Har forsøkt så lenge alene nå. Men det å ta det første skrittet er så ufattelig tungt. Jeg gikk til psykolog et par ganger da legen oppdaget at jeg hadde bullimi, men pga angsten lå jeg jo og kastet opp fra jeg fikk brevet om inkallelse til konsultasjon til jeg dro. Etter samtalen følte jeg ikke lettelse eller bedring. Bare en enorm tomhet.

Jeg kommer nok til å kontakte lege. Har psyket meg opp noen uker nå. Det tar bare litt tid. Først må man tørre å ringe, så må man tørre å gå, så må man tørre å fortelle. Det er mye man skal tørre på en gang. Jeg skal klare det. Til slutt.

Takk for svar.

Bare en kort oppmuntring til:

Du tør å få hjelp!

Husk at du er enormt modig når du gjør det.

Et lite tips: Si det som det er til legen din. (Å late som som du mestrer det på eneghånd er ikke sjakktrekk) Forhåpentligvis slipper du å stå i kø i månedsvis. Det håper jeg inderlig for din og ditt barns del!

Når du får hjelp kommer livet til å bli bedre og bedre og du kommer til å føle at du tar mer og mer (litt etter litt) kontroll over livet ditt og selv kan bestemme hva du vil bruke tiden din på uten å være skrekkslagen.

Skriv her igjen på DOL og fortell hvordan det går!