skyldfølelsen som kommer og går...

[Gjest mamama]

Jeg har en forferdelig klump i magen. Jeg har noen grusomme tanker i hodet, hele kroppen min er i ulage. Jer tenker på den dagen, de minuttene der ute på øya. Jeg kjenner panikken, hører hylene, ser bildene av min døde gutt. Jeg gjennopplever mitt mareritt, minuttene da Martin døde.

Jeg tenker på alt, hvis bare..., hvorfor gjorde jeg ikke....., hvor gjorde jeg......, hvordan kunne det skje....., hvorfor skjedde det oss, og vår Martin?????

Tankene og spørsmålene sliter i kroppen min, jeg tenker på den dagen da alt gikk galt, de minuttene da ingenting stemte. De er så grusomt og forferdelig. Jeg vil resten av livet mitt tenke på de, om hva om det hadde blitt gjort annerledes? Hadde jeg bare..., hvorfor gjorde jeg ikke.... Dette er spørsmål jeg aldri får et sikkert svar på. Kanskje hadde det godt bra? kanskje hadde utfalle blitt det samme?.

Men i dag tenker jeg mye på; hvis jeg bare hadde.....

[numme]

Kjære deg.

Det virker lett for meg å si at du må ikke tenke de tankene, at det ikke var din skyld, at det ikke var noe du kunne ha gjort anderledes, men i mitt hjerte tror jeg på de. Det var ikke noe du kunne ha gjort , for "uheldigvis" er ikke vi herre over liv og død. Det som er kjipt er at det er ikke en dritt vi kan gjøre for å unngå at slike tragedier hender. Jeg valgte å avbyte svangeskapet da jeg var 5 måneder på vei fordi vi fikk beskjed om at jenta var ikke hadde noe fremtid. Jeg ble aldri skikkelig kjent med Hannah, og på en måte er det både positivt og negativt. Min sorg er en helt annen type en din, for du hadde Martin hos deg i 6 år.

Det er egentlig ikke noe jeg kan si som hjelper, ville bare skrive tilbake og si at jeg tenker på deg og håper at de vonde tankene vil bli bedre. For du må vite at det var ikke din skyld, hvorfor det skjedde kan ikke forklares. Skulle ønske det lot seg gjøre... Håper det går bedre med deg nå, at det hjalp å skrive de vonde følelsene og tankene dine.

Tenker masse på deg. Mnage klemmer og gode tanker fra Katrine.

[lissy]

Kjære mamama

Så vondt det er å tenke på din Martin som ikke fikk bli mer enn 6 år.

Du kunne ikke fulgt med ham hvert eneste minutt, for barn skal jo vokse opp og bli frie mennesker.-og en så forferdelig ulykke, det kan ingen forhindre.

Kjære Mamama, jeg tenker mye på hvordan jeg kan gi sønnen min frihet til å vokse opp og bli et fritt menneske.Mest av alt har jeg lyst til å binde ham fast til meg og aldri slippe ham ut av synet .

For vi mistet også gutten vår, og jeg sliter også med tanker om hvordan det hadde vært hvis vi dro fortere til sykehuset osv...

Disse tankene må vi leve med.Jeg er helt sikker på at Martin har den aller beste mammaen i verden.

Klemmer fra Lissy

[Gjest tankefull]

Kjære,kjære deg!

Ville bare si at jeg tenker stadig på deg og Martin,vondt å lese at du har det så grusomt!Du er den beste mamma`n Martin noen gang kunne hatt:glem ikke det!

Dessverre kan ingenting jeg sier eller gjør lindre smerten du føler,men skulle ønske det...

Jeg er med deg i tankene,om du føler det kan være til en slags trøst.

Varm klem fra Nestor sin mamma.

[maysan]

Kjære deg.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg sliter med akurat de samme tankene. Tenk hvis jeg ikke hadde latt Cecilie ta på seg støvlene for å gå utenfor å vente på meg imens jeg kledde på meg selv. Da hadde hun ikke stått der i veikanten da postbudet kom og kjørte over henne. At et halvt minutt kan snu opp ned på livet vårt sånn..

Men heldigvis - nå etter 5 år, kommer tankene sjeldnere .

Er ofte innom siden her, og tenker mye på deg. Det er så flott alt det du skriver. Vær glad for at du får det til. Det hjelper utrolig mye. Jeg har ingen ord som kan hjelpe deg med den vonde skyldfølelsen. Men en ting er sikkert. Du er den beste mammaen Martin noen gang kunne ha. Det har jeg sett gjennom alt det fine du har skrevet her.

Jeg er sikker på at "våre små" sitter en plass og følger med oss, og venter på den dagen vi får møte dem igjen...

Varme klemmer fra maysan.