Dobbel sorg

[Salina]

Enda en gang har jeg lest en solskinnshistorie. Nok en historie om et lite barn som lever og har det bra med nesten samme sykdom som vår lille sønn hadde.

Og vi valgte å la ham dø!!

Jeg føler jeg har en litt anneledes sorg enn mange her inne. En dobbel sorg.

Jeg sørger over min døde sønn, men jeg sørger også over valget vi måtte ta.

På en måte valgte vi denne sorgen.

Valget må vi leve med hele livet. Bestandig fundere og tenke på hvordan det kunne ha blitt. Enn hvis.. Om bare..

Tor Erling hadde det bra inne i meg. Han sparket, beveget hendene, drakk fostervann, og tisset til og med litt. Og hjertet banket fint. Helt til han ble 21 uker gammel. Da døde han. Han fikk ikke leve livet inni meg engang.

Hos mange der barnet dør av seg selv inni magen til mor, er det ingenting man kan gjøre. Gud kaller barnet tilbake. Men vi lekte gud vi. Vi sendte det tilbake.

Og når det er en bitteliten sjanse for at han kunne ha fått det bra, hvorfor prøvde vi ikke?

Vi tenkte på han, men også på oss selv. Kanskje mest på oss selv. Egoistisk. Selvsagt ville vi ha hatt et friskt barn, men når det viste seg at barnet vi venter ikke var friskt, hvorfor tok vi ikke til takke med det da?

Og alle disse solskinnshistoriene gjør så vondt, så vondt. Er så redd noen skal komme bort til meg og si: "Er ikke dette den samme sykdommen som sønnen deres hadde? Hvorfor valgte dere å avbryte da?"

Hva er det vi har gjort!?!

Legene på sykehuset sa at dette var en meget alvorlig sykdom. De sa at i slike tilfeller er det ingenting som er riktig, og ingenting som er galt. Det er det som er det vonde. Vi måtte ta valget. Vi måtte avgjøre vår sønns fremtid. For et valg for to foreldre å måtte ta!!

Akkurat nå angrer jeg dypt på det vi gjorde. Jeg kunne ha sittet her 27 uker på vei nå. Om vi hadde kjørt løpet fullt ut, hadde iallefall sønnen vår hatt det fint i magen min, og vi hadde hatt muligheten til å bli kjent med han da han ble født. En time, eller et par år,- vi hadde iallefall blitt kjent med gutten vår!

Håper dere andre har det bedre enn meg i dag!

Klemmer fra en trist Hanah

[Gjest tankefull]

Kjære Hanah!

Dere ville det beste for deres sønn,og gjorde det dere mente var det beste!Mer kan man ikke gjøre....En "solskinnshistorie" vil en alltid måtte lese om,det er godt det går bra for noen.Men,som både du og jeg har fått erfare:livet gir dessverre ingen garantier.Det er vanskelig å si hvilket liv akkurat våre barn ville blitt reddet til,man kan bare spekulere.

Jeg ser at om min Nestor mot formodning skulle ha kommet levende ut i verden,så hadde han vært så umoden at hans liv ville vært mer slit enn glede.Han hadde hatt det mye mer vondt enn noen burde ha det(han kom i 22.uke 17.januar i år).Nestor har det bedre der han er nå,selvom mamma`n hans har det grusomt:savner ham så det går over all fatteevne!

Jeg forstår at du er lei deg og angrer,men hva kunne du egentlig gjort annerledes?Dere gjorde som sagt det dere mente var best,dere ville kun det beste for deres gutt!

Uansett,det var et umenneskelig valg dere måtte ta:et valg man kunne vært foruten,noe man ikke unner sin verste fiende en gang!

Vi som aldri har opplevd å få bli kjent med barna våre blir,som jordmor sa til meg engang,ensomme i vår sorg...Det er egentlig bare vi som har kjent barna våre,mann og evt. andre barn har ikke fått "føling" med småen på samme måte som oss.De hører om,de kjenner ikke, barnet..

Håper du får bedre dager fremover!!

En klem og varme tanker fra Nestor sin mamma.

[Iroe]

Kjære deg

Så leit at dere mistet den lille gutten deres. Jeg forstår veldig godt at det er ubeskrivelig vondt. Dine tanker minner noe om hvordan jeg hadde det for noen måneder tilbake. Vi fikk aldri valget slik dere gjorde, men mange ganger tenker jeg at jeg kunne ønske jeg funne fått velge.

Jeg fikk en sønn 18 januar i 30.sv.uke som ble født med en alvorlig hjertefeil. Dette ble oppdaget i 22.svangerskapsuke. Vi fikk vite at feilen var så alvorlig at det var minimale sjanser for at han skulle overleve. Jeg selv spurte om vi kunne avbryte svangerskapet, men fikk vite at det var ikke opp til meg å avgjøre. Jeg var til kontroll annen hver uke frem til jeg fødte, og tilstanden ble bare verre og verre. Men siden de lot meg fortsette i svangerskapet håpet jeg hele tiden på at det skulle gå bra. Fødselen satte igang av seg selv fordi kroppen min ville skyve bort et foster som var sykt. ( det er ikke uvanlig).

Sønnen min, Christoffer, levde i 14 timer, og døde i armene mine av hjertefeilen. Jeg er veldig glad for at jeg fikk de timene sammen med han, men jeg vet også at han i de timene hadde mye smerter pga hjertefeilen.

Jeg velger å tro at når sykehuset ga dere valget om å avbryte svangerskapet så var sjansene små for gutten deres, kanskje ikke sjansen var der engang. Jeg vet dette ikke er noe trøst, men han slapp smertene som han ville hatt ved å leve med en alvorlig hjertefeil. Hjerteoperasjoner er veldig smertefulle fikk vi vite på Rikshospitalet. Men det hjelper ikke å si det. Det er det mange som har sagt til meg også, men da svarer jeg at Christoffer skulle vært frisk han!!

Iom at vi ikke fikk valget om å avbryte svangerskapet har jeg ikke helt de samme tankene som deg, men jeg tenker ofte på hvordan det hadde gått dersom sykehuset hadde forsøkt å operere. De sa at han ikke ville overleve en operasjon, men det har da skjedd mirakler før?

Disse tankene er en del av sorgen som vil rive i oss en lang stund fremover før de sakte vil blekne noe. De vil aldri forsvinne helt.

Vi vil alltid ha et barn for lite.

Håper du har bedre dager i vente.

Hilsen Ingrid

[numme]

Kjære Hanah.

Jeg skulle ønsket av hele mitt hjerte at kroppen hadde ordnet opp selv da jeg ble gravid med Hannah. Det å måtte skrive under papirene på at jeg valgte å avbryte svangerskapet var noe av det verste de kunne få meg til å gjøre. Følte at jeg skrev under dødsdommen på mitt eget barn. Her om dagen klikket jeg helt, satt å grein og slo meg selv, smalt hodet inn i veggen flere ganger. Ville straffe meg selv fordi jeg valgte å "drepe" barnet mitt. For brutalt og ærlig så er det det jeg føler jeg har gjort. Sa til mannen min at hun kunne ha levd, jeg skulle ta godt vare på ho, jeg skulle gi henne alt. Men virkeligheten er desverre ikke slik. Hannah kunne ha levd, men hvilket liv ville det ha vært, et liv med smerte...

Da jeg fikk beskejd om at jeg var gravid forandret hele livet mitt seg. Begynte å tenke anderledes, jeg hadde et liv inni meg. Som mamma vil jeg ikke utsette barnet mitt for noe vondt, regner med det er slik de fleste mammaer tenker. Hannah døde inni meg uten smerter, i trygge og gode omgivelser. Slik jeg ser det kunne hun ikke ha dødd på en bedre plass. Det er vi som sitter igjen som har det vondt. Det er vi som har savnet etter et menneske vi ikke riktig ble kjent med, ikke så godt som vi skulle ha ønsket. Livet har mange solskinnshistorier, men det er også mange historier vi ikke får ta del i. Det er vanskelig å ikke tenke på det som kunne ha vært, jeg sliter masse med det, men jeg tar meg i det. For skulle jeg ha ha tenkt på den ufattelige gleden som skulle ha vært, blir sorgen så ufattelig mye tyngre...

Håper det går bedre med deg. Tenker masse på deg, og kjenner godt igjen tankene dine.

Klem fra Katrine.