Det er noe med den gutten.....

[kie]

Du skriver:

"Jeg fikk dengang høre av psykologen der at det var uaktuelt siden han ikke er hyperaktiv, men "bare" har konsentrasjonsvansker, dårlig impulskontroll, språk etc. Dessuten var heller problemet at han var for passiv. "

Hva i all verden er det denne psykologen tenkte på? Nettopp dette ER jo tegnene på ADD... Denne diagnosen er jo ADHD _uten_ hyperaktiviteten...

Jeg håper du får ny kontakt med bup, og en skikkelig utredning.

Da sønnen min var liten hadde jeg aldri mistanker om at det "var" noe med ham. Han var mitt første barn, og jeg var ung og uerfaren. I tillegg ble ikke problemene åpenlyse før mot slutten av barnehagen.

Vi fikk i første omgang henvisning til bup. Det tok sin tid før utredningen kom i gang, men psykologen kunne reskt konstatere at det var _noe_ på gang, men var usikker på hva det var. Grunnet flytting kom vi til ny psykolog som tok opp tråden fra den andre.

Hun var også usikker. På noen tester var det helt klart ADHD, på andre kom han ikke i nærheten..

Han ble i tillegg henvist til ppt slik at vi fortest mulig etter ferdig utredning skulle få søkt om ting vi hadde krav på i skolen. Han tok tester der også -det høres kanskje masete ut, men guttungen syntes stort sett det var morsomt... : )

Tester fra ppt viste at han hadde evner som gikk kraftig opp og ned (det ideelle er en "jevn" linje). På toppene var han et godt over de jevnaldrende, på de laveste på, eller såvidt under gjennomsnittet.

Tilslutt kom så diagnosen ADD, der hovedproblemene hans var oppmerksomhetsvansker (som gir dårlig konsentrasjon), dårlig impulskontroll og dårlig motorikk.

Sønnen min kan altså ikke kalles hyperaktiv, selv om han definitivt har sine "øyeblikk".

Når et av problemene med gutten din er at han er passiv, så betyr ikke det at han ikke kan ha denne diagnosen. Noen blir hyper, andre blir HYPOAKTIVE. (passive) Den siste varianten er mest vanlig hos jenter.

Nettopp det forsøkte jeg faktisk å si til psykologen dengang også. Og kunne nesten se det for meg at hun tenkte:

"Å herregud, her kommer enda en hysterisk mor som har lest på internett og vil ha en populær diagnose på ungen sin." Eller noe sånt. Det var tydelig at det ikke var populært at jeg hadde lest litt på egenhånd og kunne endel "fagord".

Det var dessuten tydelig at hun mente at jeg prøvde å "fraskrive meg ansvaret" for at han var som han var. Derfor prøvde jeg også å få en henvisning til Marte Meo. I håp om at dersom han først hadde kommet innenfor på bup på en eller annen måte, så ville han få hjelp.

Men "veiledning av foreldre er det vi som tar oss av" fikk jeg høre....

Tror forresten at man har vært veldig raske til å anta at han oppfører seg sånn som han gjør fordi "de er jo så mange barn der hjemme, han får nok ikke nok oppmerksomhet, stakkars...." Det har nok vekslet mellom det og antagelsen om at jeg har "sydd puter under armene hans".

Veiledningen fra PPT besto forresten i å få samme rådene om og om igjen i den tro at dersom det ikke virket, så hadde vi sikkert ikke fulgt dem. Eller kanskje var det kroppsspråket vårt som det var noe galt med? Eller sinnstemingen som ungen oppfattet selv om vi prøvde å skjule det? Osv. Osv.

Så jeg leste og fant ut mest mulig på egen hånd, famlet meg frem til løsninger som passet for ham. Og det hjalp! Selv om det var utrolig slitsomt å ikke få veiledning som "passet". Men, nå skal han jo fungere i skolesammenheng og da må jo lærere ha veiledning.

Noen ganger tenker jeg at kanskje lærer han best om jeg underviser ham selv, siden jeg takler ham såpass godt selv. Men så er det de andre tingene man får utav å gå på skolen, da. Det sosiale bl.a.

Og en eller annen gang må han jo "ut i verden" allikevel.

Så jeg håper de får det til på skolen hans. Han er jo ikke dum!

Dessuten er det flere som har sagt at en skulle tro gutten hadde fotografisk hukommelse. Han må jo kunne bruke sine sterke sider også.

Er _så_ glad for at det er nye folk på PPT nå. Selv om de er nyutdanna, virker de mye mer lydhøre for mine observasjoner.

Når jeg leser om ADD er det ofte som å lese om sønnen min.

Men ofte tenker jeg at kanskje jeg bare er en elendig mor...

Vil gjerne få opplæring, marte meo metoden osv. dersom det kan hjelpe sønnen min. Gjør vel omtrent hva som helst.

Men jeg vil også få ADD (eller annen bokstavdiagnose) enten utelukket eller bekreftet.

Selv om det egentlig er litt urealistisk håper jeg jo på at det blir utelukket. Det føles rart å kjempe mot et svar man egentlig ikke vil høre, om du skjønner hva jeg mener...

Uff, ble langt og rotete dette her :-)

"Alt" bare ramler ut når jeg leser om andre som _vet_ hva jeg snakker om. Som beskriver sine barn som om det var mitt barn de snakket om. Følte meg lenge ganske alene om å ha en "umulig unge".

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare!

Mvh

[Gjest byhuldra]

Nettopp det forsøkte jeg faktisk å si til psykologen dengang også. Og kunne nesten se det for meg at hun tenkte:

"Å herregud, her kommer enda en hysterisk mor som har lest på internett og vil ha en populær diagnose på ungen sin." Eller noe sånt. Det var tydelig at det ikke var populært at jeg hadde lest litt på egenhånd og kunne endel "fagord".

Det var dessuten tydelig at hun mente at jeg prøvde å "fraskrive meg ansvaret" for at han var som han var. Derfor prøvde jeg også å få en henvisning til Marte Meo. I håp om at dersom han først hadde kommet innenfor på bup på en eller annen måte, så ville han få hjelp.

Men "veiledning av foreldre er det vi som tar oss av" fikk jeg høre....

Tror forresten at man har vært veldig raske til å anta at han oppfører seg sånn som han gjør fordi "de er jo så mange barn der hjemme, han får nok ikke nok oppmerksomhet, stakkars...." Det har nok vekslet mellom det og antagelsen om at jeg har "sydd puter under armene hans".

Veiledningen fra PPT besto forresten i å få samme rådene om og om igjen i den tro at dersom det ikke virket, så hadde vi sikkert ikke fulgt dem. Eller kanskje var det kroppsspråket vårt som det var noe galt med? Eller sinnstemingen som ungen oppfattet selv om vi prøvde å skjule det? Osv. Osv.

Så jeg leste og fant ut mest mulig på egen hånd, famlet meg frem til løsninger som passet for ham. Og det hjalp! Selv om det var utrolig slitsomt å ikke få veiledning som "passet". Men, nå skal han jo fungere i skolesammenheng og da må jo lærere ha veiledning.

Noen ganger tenker jeg at kanskje lærer han best om jeg underviser ham selv, siden jeg takler ham såpass godt selv. Men så er det de andre tingene man får utav å gå på skolen, da. Det sosiale bl.a.

Og en eller annen gang må han jo "ut i verden" allikevel.

Så jeg håper de får det til på skolen hans. Han er jo ikke dum!

Dessuten er det flere som har sagt at en skulle tro gutten hadde fotografisk hukommelse. Han må jo kunne bruke sine sterke sider også.

Er _så_ glad for at det er nye folk på PPT nå. Selv om de er nyutdanna, virker de mye mer lydhøre for mine observasjoner.

Når jeg leser om ADD er det ofte som å lese om sønnen min.

Men ofte tenker jeg at kanskje jeg bare er en elendig mor...

Vil gjerne få opplæring, marte meo metoden osv. dersom det kan hjelpe sønnen min. Gjør vel omtrent hva som helst.

Men jeg vil også få ADD (eller annen bokstavdiagnose) enten utelukket eller bekreftet.

Selv om det egentlig er litt urealistisk håper jeg jo på at det blir utelukket. Det føles rart å kjempe mot et svar man egentlig ikke vil høre, om du skjønner hva jeg mener...

Uff, ble langt og rotete dette her :-)

"Alt" bare ramler ut når jeg leser om andre som _vet_ hva jeg snakker om. Som beskriver sine barn som om det var mitt barn de snakket om. Følte meg lenge ganske alene om å ha en "umulig unge".

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare!

Mvh

Selv ville jo også jeg gjerne høre at det ikke var noe "i veien" med sønnen min, at det bare var en fase han gikk gjennom.

Likevel: det var faktisk godt å få diagnosen bekreftet. Da fikk vi en slags visshet, og slapp å bekymre oss for hva det kunne være.

Sønnen min har først nylig selv fått vite om diagnosen. I utgangspunktet skulle han "spares" fra å vite at han var annerledes, men etterhvert skjønte jeg at han for lenge siden hadde oppfattet at det var "noe" med ham som gjorde han annerledes fra de andre i klassen. Jeg fortalte ham om diagnosen ved hjelp av billedboken om "Sirius". Etterpå virket det som om han var lettet å få vite hva det var, spesielt da han (på egenhånd) kom frem til at han også hadde en kompis med adhd...

Det er igrunnen utrolig at det skal være så stor forskjell på psykologer i landet. Jeg har hatt kontakt med to, og de var begge fantastiske. Gudene skal vite det er andre ting i livene våre de kunne hengte seg opp i som "årsaker" om de hadde villet.

Den psykologen vi hadde sist virket veldig fornøyd med at jeg hentet inn informasjon på egenhånd. På den måten fikk vi en god toveiskommunikasjon på møter, istedet for at hun belærte, og jeg forsøkte å forstå. hun var heller aldri negativ dersom jeg tok opp ting/alternativer som ikke er faglig anerkjent i psykologkretser, slik som for eksempel betydningen av enkelte matsorter.

P.S. Har du fått øynene hans sjekket? Det gjorde vi med min sønn som en del av utredningen. Synsproblemer kan føre til/forverre oppmerksomhetsvansker o.l. Det viste seg at sønnen min var langsynt, og da han fikk briller var han plutselig ikke så dårlig til å lese allikevel..

[kie]

Selv ville jo også jeg gjerne høre at det ikke var noe "i veien" med sønnen min, at det bare var en fase han gikk gjennom.

Likevel: det var faktisk godt å få diagnosen bekreftet. Da fikk vi en slags visshet, og slapp å bekymre oss for hva det kunne være.

Sønnen min har først nylig selv fått vite om diagnosen. I utgangspunktet skulle han "spares" fra å vite at han var annerledes, men etterhvert skjønte jeg at han for lenge siden hadde oppfattet at det var "noe" med ham som gjorde han annerledes fra de andre i klassen. Jeg fortalte ham om diagnosen ved hjelp av billedboken om "Sirius". Etterpå virket det som om han var lettet å få vite hva det var, spesielt da han (på egenhånd) kom frem til at han også hadde en kompis med adhd...

Det er igrunnen utrolig at det skal være så stor forskjell på psykologer i landet. Jeg har hatt kontakt med to, og de var begge fantastiske. Gudene skal vite det er andre ting i livene våre de kunne hengte seg opp i som "årsaker" om de hadde villet.

Den psykologen vi hadde sist virket veldig fornøyd med at jeg hentet inn informasjon på egenhånd. På den måten fikk vi en god toveiskommunikasjon på møter, istedet for at hun belærte, og jeg forsøkte å forstå. hun var heller aldri negativ dersom jeg tok opp ting/alternativer som ikke er faglig anerkjent i psykologkretser, slik som for eksempel betydningen av enkelte matsorter.

P.S. Har du fått øynene hans sjekket? Det gjorde vi med min sønn som en del av utredningen. Synsproblemer kan føre til/forverre oppmerksomhetsvansker o.l. Det viste seg at sønnen min var langsynt, og da han fikk briller var han plutselig ikke så dårlig til å lese allikevel..

Hei,

Tusen takk for svar :-)

Vi har fått sjekket syn (vanlig test på helsestasjonen).

Hørselen ble testet på et høresenter etter anbefaling fra logoped. Den var også ok.

Mvh

[kie]

Det er så mange som forteller om store problemer de har hatt med ppt, bup osv.

Jeg synes dette er leit å høre. Selv har jeg nemlig bare hatt gode erfaringer, sett bort fra at ting har tatt litt tid.

Alle har vært hjelpsomme og vennlige fra dag 1, og jeg har alltid følt at jeg har blitt hørt. Mitt ord har alltid veid tungt i alle møter.

Også fra barnehagen og skolens side føler jeg at kontakten har vært bra.

...følte bare for å fortelle at det ikke er elendighet over HELE linjen, slik at de som er på tur inn i systemet for første gang ikke blir deppa på forhånd... ()

Så flott!

Jeg har faktisk stor tro på at de som nå er på PPT vil takle ting bedre. Det er noe med måten de opptrer på tror jeg.

Jeg får liksom ikke følelsen av at de har "bestemt seg" for konklusjonen på forhånd. slik som jeg syntes de andre gjorde.

I morgen skal hun ene fra ppt ringe meg så vi får snakket litt omkring mine mistanker. Han var nemlig henvist kun pga. uttalevansker denne gangen.

Mvh

[Velouria]

Hei,

Tusen takk for svar :-)

Vi har fått sjekket syn (vanlig test på helsestasjonen).

Hørselen ble testet på et høresenter etter anbefaling fra logoped. Den var også ok.

Mvh

Ikke meningen å blande meg inn, men jeg følger litt med på hva som skjer med dere. Ja, jeg er nysgjerrig, men egentlig blir jeg mest fortvilt over situasjonen dere er i, fordi jeg har vært der/er der selv, men på helt andre ting.

Det jeg ville si var at de synstestene på helsestasjon er bare til å le av. Shove it up there asses. Mine to frøkner ser _svært_ dårlig, +6 på begge øynene, begge to, pluss at de skjeler. Helsestasjonen kunne ikke skjønne hvorfor vi stresset med å få synet demmes testet hod øyelege, de visste jo at de så bra... Få henvisning til øyelege, først da kan du være sikker på at synet blir riktig testet. (jeg anbefaler gjerne en god øyelege i oslo, som er flott med barn!)

Lykke til, Kie!

[kie]

Ikke meningen å blande meg inn, men jeg følger litt med på hva som skjer med dere. Ja, jeg er nysgjerrig, men egentlig blir jeg mest fortvilt over situasjonen dere er i, fordi jeg har vært der/er der selv, men på helt andre ting.

Det jeg ville si var at de synstestene på helsestasjon er bare til å le av. Shove it up there asses. Mine to frøkner ser _svært_ dårlig, +6 på begge øynene, begge to, pluss at de skjeler. Helsestasjonen kunne ikke skjønne hvorfor vi stresset med å få synet demmes testet hod øyelege, de visste jo at de så bra... Få henvisning til øyelege, først da kan du være sikker på at synet blir riktig testet. (jeg anbefaler gjerne en god øyelege i oslo, som er flott med barn!)

Lykke til, Kie!

Ja takk :-)

Vil gjerne ha en anbefaling!

[email protected]

Mvh

[mamma30]

Så flott!

Jeg har faktisk stor tro på at de som nå er på PPT vil takle ting bedre. Det er noe med måten de opptrer på tror jeg.

Jeg får liksom ikke følelsen av at de har "bestemt seg" for konklusjonen på forhånd. slik som jeg syntes de andre gjorde.

I morgen skal hun ene fra ppt ringe meg så vi får snakket litt omkring mine mistanker. Han var nemlig henvist kun pga. uttalevansker denne gangen.

Mvh

Hei:)

Lykke til i morgen,la oss få høre hvordan det går med dere!

Håper ting ordner seg for dere.

Støtteklemmer fra

[Gjest byhuldra]

Ikke meningen å blande meg inn, men jeg følger litt med på hva som skjer med dere. Ja, jeg er nysgjerrig, men egentlig blir jeg mest fortvilt over situasjonen dere er i, fordi jeg har vært der/er der selv, men på helt andre ting.

Det jeg ville si var at de synstestene på helsestasjon er bare til å le av. Shove it up there asses. Mine to frøkner ser _svært_ dårlig, +6 på begge øynene, begge to, pluss at de skjeler. Helsestasjonen kunne ikke skjønne hvorfor vi stresset med å få synet demmes testet hod øyelege, de visste jo at de så bra... Få henvisning til øyelege, først da kan du være sikker på at synet blir riktig testet. (jeg anbefaler gjerne en god øyelege i oslo, som er flott med barn!)

Lykke til, Kie!

Det var meningen guttungen min skulle til helsesøster, men hun hadde ikke tid med det første (...) så jeg gikk rett til optikeren i stedet. I ettertid viste det jo seg at også det var en tabbe, siden jeg likevel måtte til øyenlegen for å få dekket brillene hans...

Men det er sant som du sier at helsesøster-testen ikke er god nok.

[trista]

Jeg lånte en gang en bok på biblioteket om mange forskjellige slags diagnoser. Kanskje du skulle høre med de om de har noe interessant?

Lillebroren min har Asbergers syndrom, noe vi fant ut tilfeldig ved å lese om det. Han hadde lenge diagnosen MBD, men det stemte liksom ikke helt. Da vi gikk gjennom lista med punkter for Asbergers stemte det meste, og alt falt liksom på plass.

Jeg synes det er rart at sønnen din ikke blir henvist til BUP (barne og ungdomspsykiatrien) for utredning. Spør PPT eller fastlegen om du kan få en henvisning.

Hei.

Du skal bare vite hvordan jeg føler med deg. Jeg har selv en gutt på 12 år,med diagnosen ADHD m. tourette. Jeg ønsker å skjerme han mot denne verden, men det lar seg ikke gjøre. Desverre......

Jeg skulle ønske jeg kunne legge et lokk på oss, så ingen andre trenger å bry seg noe med oss. Jeg vet det er teit sagt, men han her det så vondt, og han sliter så. For hva, hva er vitsen? Uansett hvor han snur og vender seg er det bare elendighet. Ikke kommer han overens med de voksne på skolen, ikke har han venner, han forstår det! Men han lurer på hvorfor. Hva er det han gjør som er så feil??

Han har en lillebror på 8 år, som er svare opptatt med hvem skal han leke med i dag mon tro?

Han satt og regnet over antallet venner og jeg tror han kom til 14-15 stk. Mens bror ikke har 1 engang. Det er vond for meg og se på, og ta del i.

Han er ikke engang velkommen hos mine venner. deres barn vil ikke ha han på besøk.

Jeg er så fortvilet. .....

Han er så vanskelig,......

han har det vanskelig......

han beg å bli så stor,.....

jeg er jo så grusomt glad i den "lille gutten min"........

----Nødskrik fra en fortvilet mor----