Er man frisk når man begår selvmord?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg syntes det er så rart at normalt oppegående mennesker kan ta livet sitt uten at familie eller venner/kjæreste visste at den personen tydeligvis hadde det svært vanskelig. Er det virkelig mulig å holde slike ting så skjult for omverdenen? Har man en psykisk lidelse når man gjør slike handlinger? Det må vel være en grunn til at man gjør det, og man må vel være svært deprimert, eller trenger man ikke være det?Kan du svare meg legen eller andre? Jeg skjønner ikke dette.

[Gjest trrrish]

Man kan jo ha opplevd vonde ting som gir en intens smerte, uten at man er deprimert.

Sorg f.eks

[gyrken]

Leste det i en avisartikken for noen dager siden at en stor andel av selvmord er impulshandlinger utløst av en eller annen akutt krise. Det kan jo forklare hvorfor familien ofte står uforstående tilbake.

I tilfeller der det ligger andre årsaker bak som store psykiske problemer, mobbing osv. tror jeg familien på forhånd vet at vedkommende sliter.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Man kan jo ha opplevd vonde ting som gir en intens smerte, uten at man er deprimert.

Sorg f.eks

Personlig så skulle jeg ønske jeg ikke hadde levd. Jeg er ikke deprimert, men har opplevd mye vondt det siste året. Jeg har det bra i mange situasjoner, men også en fryktelig psykisk smerte ganske ofte. Totalt sett føles det som å leve "koster mere enn det smaker".

[Gjest tilsynelatende frisk]

Jeg har tenkt på selvmord mange ganger selv. Kanskje kommer jeg til å gjennomføre det en gang. Når jeg tenker på det, føles det som en befrielse å kunne forsvinne, aldri ha en bekymring igen. Men: Jeg vet også at jeg har familie og venner som ville føle seg veldig skyldige om jeg gjorde meg selv noe.

Derfor: Mest av alt er jeg redd for at jeg skal få styrke til å ta mitt eget liv en dag. For minst av alt ønsker jeg å såre noen.

Min familie og venner vet at jeg har hatt det tøft i oppveksten, at jeg ikke alltid er sprudlende lykkelig. Når det er sagt, lever jeg i dag ganske normalt - jeg har en god jobb, tar hovedfag ved siden av, er normalt pen, er intelligent, er flink i yrket mitt, har kjæreste, har en håndfull gode venner. Jeg har det i det hele tatt fint. Sett utenfra.

Men: Jeg er kanskje litt for flink, litt for pliktoppfyllende. Jeg får litt prestasjonsangst. Noen ganger gråter jeg så kjæresten min ser det, men svært sjelden. Aldri i andres påsyn. Jeg har aldri vært hos psykolog, men burde nok vurdere det. Uansett - jeg har aldri nevnt med et ord at jeg ønsker å dø, at det har vært en tanke som har meldt seg utallige ganger siden jeg var barn/tidlig i tenårene.

Jeg er veldig, veldig god til å spille skuespill. Så hvordan kan noen vite at jeg ikke har det godt med meg selv?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Ja, dette er helt mulig. Har opplevd det selv nylig.

Jeg tror at i de tilfeller der ingen har forstått at noe er virkelig galt, har vi med mennesker å gjøre som er utrolig "flinke" til å skjule for alle rundt seg at de har det vondt. De bruker masse energi på å fungere mest mulig normalt slik at ingen mistanke vekkes hos de nærmeste...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er man ikke.

Men enkelte har en svært stor kapasitet hva gjelder å fungere på tross av en vanskelig livssituasjon og/eller en depresjon.

Mange har bestemt datoen år i forveien. De holder bare ut til de har utført sine plikter.

Claes Gill:

Gloria Victis!

Gloria Victis! - Glem dem aldri!

Glem aldri de falne

som roper til oss med død i sin munn

at liv, langt eller kort, i dødens stund

veies på vektskålen oppmed seierhåpets svimle sekund.

Gloria Victis! - Glem dem aldri!

Glem aldri de levende,

de som med døden i sind, må trosse sitt nederlag

leve, synge for sine barn, streve fra dag til dag,

håpende intet -intet uten sitt hjertes siste slag.

[Gjest anonym i denne saken]

Nei, det er man ikke.

Men enkelte har en svært stor kapasitet hva gjelder å fungere på tross av en vanskelig livssituasjon og/eller en depresjon.

Mange har bestemt datoen år i forveien. De holder bare ut til de har utført sine plikter.

Claes Gill:

Gloria Victis!

Gloria Victis! - Glem dem aldri!

Glem aldri de falne

som roper til oss med død i sin munn

at liv, langt eller kort, i dødens stund

veies på vektskålen oppmed seierhåpets svimle sekund.

Gloria Victis! - Glem dem aldri!

Glem aldri de levende,

de som med døden i sind, må trosse sitt nederlag

leve, synge for sine barn, streve fra dag til dag,

håpende intet -intet uten sitt hjertes siste slag.

Mener du at folk som begår selvmord er syke , eller misforstår jeg deg ?

Jeg hadde en svoger som var, i en alder av 47 år, hardt angrepet av MS, og det forverret seg fort.

Han tok tilslutt en alvorlig stor dose med tabletter og sovnet inn mens han var alene hjemme. Min svigerinne fant ham, tilkalte lege og oss. Synet har plaget meg, og jeg kan fremkalle det utrolig triste synet på netthinnen. Må av og til tvinge det vekk.

Jeg mener definitivt at han ikke var syk, men han visste at han ville bli verre og at livet ville bli helt jævlig - enda jævligere enn det var.

Enkelte ganger har jeg syntes han var feig som ga opp, mens enkelte ganger har jeg synes han var modig som turde å gjøre det.

Han hadde planlagt dagen, men tydeligvis ikke lang tid i forveien.