ingen kan se....

[karizza]

...på et menneske hvordan det lider innvendig.

En gutt i bygda vår tok livet av seg forrige mandag-natt, bare 22 år gammel. Jeg kjente han godt, men ikke nok til å forstå hva som var grunnen til at han ikke ville leve mer.

Jeg var på tur på jobb i et fjøs, klokka var halv seks om morran. Jeg så hans grå Sunny stå å bakke utenfor Kraftlaget som ligger litt utenfor bygda. Men jeg tenkte ikke mer over det. Hadde det i tillegg travelt for jeg var litt for sen.

Mens jeg gikk gjennom midtgangen foran kyrne med fôringsmaskinen ringte min venninne. "Maria... Kim-Erik har hengt seg... De fant ham utenfor kraftlaget nå nettopp..."

Jeg fikk sjokk. Jeg hadde jo stusset over hvorfor bilen hans sto der, men trodde jo aldri han hadde hengt seg!!

Hele resten av fjøsstellet gikk som i en døs. Jeg forsto ingenting, alt var bare kaos. Jeg fikk fri to dager, og kjørte hjem med tårer i øynene og gråten i halsen.

HVORFOR!!!? Hva ga han grunn til å ta livet sitt, tenkte jeg... Det var da min venninne fortalte meg en historie som sjokkerte meg.

Siden Kim-Erik var liten gutt, har foreldrene hans drukket. Det har vært bråk i huset og Kim-Erik fikk juling nesten hele tiden. Han var ofte hjemme fra skolen fordi han hadde fått så mye juling at han var rett og slett syk.

Han bodde i et fosterhjem i et år, men måtte faktisk på barnehjem da han var tolv år.

Hva som skjedde senere, vet jeg ikke. Men han bodde hjemme, sammen med sine foreldre og sin lillesøster. Jeg beundrer at han greide det, det må da ha vært et stort press på han...

Han hadde sånt humør som enhver ville beundre. Smilet hans var aldri langt unna. Og alltid hadde han noen morsomme setninger eller kloke ord å si.

INGENTING kunne vitne om hva han hadde gjennomgått hele livet, så utrolig mye han skjulte...

Jeg forsto fort at han hadde veldig dårlig selvtillit. Han var alltid så stille og sjenert, og var ikke den som stakk seg så veldig ut. Men han var likevel en alle la merke til. Hans lyse lugg og sjarmerende smil var nok til å falle pladask for gutten. Jeg lurte på hvorfor han aldri hadde dame. Han ble 22 år, og var aldri sammen med noen. Han rørte heller ikke alkohol, og han var ikke så veldig begeistret for fulle folk. Da pleide han å trekke seg unna.

Alt er så urettferdig!! Hvorfor!!!!? Hva kan få et menneske til å herje så utrolig med sitt barn!!!? Ingen fortjener noe sånt som Kimmen har opplevd!!!!!

Jeg savner så å se hans grå Sunny komme slengende inn på torgplassen(om vinteren altså, når det var is på veiene) og bort til en eller annen bekjent for å prate. Sunnyen og Kim var et team, de passet så godt sammen. Jeg savner sånn å møte ham hver dag i bygda, hans smilende fjes og muntre "Heisann! Nå ka den pia?". Det skal jeg aldri få høre igjen... Aldri med hans stemme... Aldri skal jeg få se hans nydelige smil i virkeligheta mer, bare på bilder. En stor del av bygda vår er borte, den delen vil ingen noengang kunne fylle, den tilhører kun vår Kim-Erik og kan ikke erstattes av noen...

Så takk for alt, Kimmen vår... Vil aldri glemme deg, vår alles gullklump...

Rest in peace...

[modesty]

Onkelen min gjorde det samme for et par uker siden, og da var det pappa som fant han i låven..tenk så grusomt syn.. Du bør være veldig glad for at du ikke gikk ut og så bak kraftlageret!!

Alle visste at onkel var deprimert, men ingen trodde det kom til å ende slik. Det er forferdelig når sånt skjer, og alle rundt sitter igjen med et eneste stort spørsmål "Hvorfor?".

Han har ihvertfall fått sitt siste ønske oppfylt, nemlig evig hvile. Tenk på de gode minnene du har igjen, ikke fokuser på at han tok selvmord. Han hadde en sykdom, han var deprimert, og han døde som følge av denne sykdommen. Ihvertfall synes jeg det er bedre å tenke på det på denne måten!

Jeg vet ihvertfall akkurat hvordan du føler deg nå!

Klem fra Cathrine