Hvorfor?

[Liljekonvall]

Kjære Henrik, lille gutten min. Hvorfor måtte du dø fra oss? Kjente du ikke hvor høyt vi elsket deg? Merket du ikke hvordan vi lengtet etter å bli kjent med deg? Du var så fin. Helt perfekt. Det feilte deg ingenting. Det viste obduksjonsrapporten også. Du var helt frisk. Så hvorfor måtte du dø? Hvorfor måtte vi oppleve denne uendelige sorgen nok en gang?

Aldri fikk vi se deg smile. Aldri fikk vi se fargen på øynene dine. Aldri fikk vi se din begeistring over livet. Aldri fikk vi høre deg le eller gråte.

Bare denne tunge, tunge sorgen og det dype savnet. Hvorfor?

[ings]

Kjære Liljekonvall

Jeg har også en dag som din i dag. Skal lese til en eksamen, men blir bare sittende og kverne på hvorfor min nydelige, friske gutt måtte dø. Som du fikk jeg heller ikke noe skikkelig svar på hva som skjedde, men man antok det dreide seg om en infeksjon hos meg - og som satte fødselen i gang i uke 23. Jeg kjempet for å holde igjen i over en uke, men tapte til slutt. Og min elskede lille gutt kjempet med meg, han sparket når jeg trengte oppmuntring og hjertet hans pumpet friskt og stabilt for oss når jeg trengte håp. Men jeg tapte, og han greide ikke fødselen. Og jeg spør meg fremdeles hvorfor, og føler det er en slags straff for noe.

Jeg savner han så ubeskrivelig og i dag har det vært en dag hvor jeg bare har lyst til å bli borte - slippe å ha det så vondt. Har lyst til å sovne og ikke våkne opp før alt er bra igjen. Og så vet jeg at det ikke blir det ! Han kommer ikke tilbake hit til meg. Jeg vil heller aldri få se øynene hans, høre han skrike, le, gurgle. Jeg fikk aldri gitt han det han trengte for å leve opp.

Elskede lille gutten min, jeg håper du har det godt der du er, og at morfar passer på deg ! Mamma elsker deg over alt.

Og Liljekonvall, jeg håper du har det bedre nå, at alt blir bedre, og at vi skal få møte de små englene våre igjen - og at de kanskje leker sammen inntil da.

Ha en fin helg, jeg sender varme tanker til deg og til lille Henrik.

[Iroe]

Kjære deg

Det er så vondt å lese hvor vondt du har det. Jeg føler smerten din. Min gutt døde 18.januar i år i 30.sv.uke av en hjertefeil.

Kan forstå at det må være ekstra smertefullt når obduksjonsrapprten ikke ga dere noen svar. Tankene handler mye om hvorfor, hvorfor, hvorfor. Det er så umennesklig urettferdig. Er du bitter? Forstod det slik at dere har mistet to barn. Det er ikke rart om du er bitter, sint på verden, denne urettferdige verden.

Jeg tror at vi mennesker er skapt tl å tåle det vi får av smerte i livet. Det betyr at vi som mister barn er utrolig sterke. Du har en styrke som få mennesker har. Husk det.

Klem fra Ingrid

[Gjest tankefull]

Hei....

Vi er litt ensomme i sorgen vår;vi som mister i svangerskapet!Jeg kjenner meg 100% igjen idet du skriver:hvorfor fikk vi aldri???Vi kan ikke gjøre stort annet enn å savne;vi nå...

Jeg føler SÅ med deg og vet,dessverre!,hvordan du har det!Den eneste lindring jeg har,er å snakke med andre i samme situasjon og jordmor/sosionom på sykehuset;det ER det ENESTE som kan lindre noe!

Neste gang jeg tenner et lys for min lille gutt,Nestor,er dere alle med...

Varme tanker og et ønske om bedre dager fra Nestor sin mamma.