Det nærmer seg....

[Gjest tankefull]

Nå skulle jeg egentlig ha begynt på svangerskapspermisjonen min:jeg har termin 26.mai d.v.s. hadde...På kroppen,og ellers,kjennes det som om det snart skal skje noe...Syns jeg kjenner på brystene at de forbereder amming,går liksom og venter på at noe skal skje;men som jeg vet ikke skjer!

Nestor ligger på kirkegården,på minnelunden,men det er feil plass!!Han skulle ha vært her han,i maven min:ikke DER.......!!

Jeg blir oftere trist for tiden,tenker mye og gråter litt,savner!!Minner fra den natten han kom til og den formiddagen vi var i kapellet+urnenedsettelsen er så sterke nå,de svever konstant rundt i hodet på meg nå,tenker knapt på annet.At han kom 17.januar i år var et sjokk,det var ikke før nå snart han skulle vært her.

Ting jeg vanligvis ville enkelt ristet av meg går vanvittig sterkt innpå meg,tåler veldig lite i forhold til før...Jeg som er vant til å ha kontroll over mine følelser ,er nå så til de grader ute på tur uten kart og kompass til å guide meg at det skremmer meg!Jeg klarer ikke helt å ta meg sammen heller,trekker meg tilbake:melder meg litt ut:huff......

Jeg tenker sånn på gutten min!!:vil ha ham tilbake!!!!

[Liljekonvall]

Kjære Tankefull

Du har det visst på samme måte som meg for tiden. 10. juni skulle Henrik ha blitt født. Jeg merker at det nærmer seg. Jeg tenker veldig ofte på han, på det som har skjedd og hvordan det egentlig skulle ha vært. Han skulle ha blitt født på min mors bursdag, i stedet døde han i magen og ble født på min mors dødsdag. Tre og et halvt døgn tok fødselen. Veldig lang tid. Det var som om han ventet på den rette datoen.

Jeg savner den voksende magen, og de kraftige sparkene. Jeg savner å gå og glede meg til fødselen. Jeg savner å gå og lengte etter å bli kjent med min sønn. Jeg savner den store lykkefølelsen det var å kjenne et nytt liv vokse i min mage. Jeg savner gutten min så forferdelig.

Jeg antar dagene fram til termindatoen blir tunge å komme gjennom, for ikke å snakke om selve dagen.

Jeg ønsker deg bedre dager, Tankefull.

Klem fra

[numme]

Kjære Tankefull.

Kjenner igjen tankene dine, opplever akkurat det samme selv. Jeg hadde termin 15 juni. Sitter her og strever med jobb, og vet i hjertet mitt at det var ikke dette jeg skulle gjøre nå. Jeg skulle ha gått rundt og forberedt mitt ny liv, mitt liv som mamma. Vel, nå ble det ikke slik denne gangen. Og det faktumet er til å spy av. På mange måter er jeg heldig for omgivelsene har fremdeles ikke glemt oss, de vet at vi strever og har forståelse for det. De har liksom ikke begynt på nytt, de har ikke glemt Hanna og det er godt.

Jeg har søkt tilflukt i hagen, tror aldri den har vært vakrere. Rundt omkring har jeg plantet mange forglemmegei. De står til minne om engelen vår. Vi kommer aldri til å glemme jenta vår, og for meg er blomstene en måte å hedre minne på. Hannah var jo så vakker.

Jo nærmere terminen kommer jo tøffere blir det. Hvorfor det skjedde får ingen av oss vite, livet er dessvere bare slik. For meg er vissheten om at jeg kommer til å treffe henne igjen god, og så føler jeg at hun fremdeles er hos meg. Hun har ikke forlatt oss helt. Det kommer hun aldri til å gjøre. Du har jo også Nestor hos deg i hjertet, og der vil han alltid ligge som en spesiell skatt. Det vil alltid være noe spesielt med englene våre. Håper de har funnet sammen der hvor de er.

Tenker masse på deg. Håper det går bedre med deg og familien din.

Mange klemmer fra Katrine.