jeg blir så trist

[Gjest maria]

På lørdag var det 4 måneder siden Marius døde, og for meg er det fortsatt ufattelig vondt. Jeg sliter ennå med stor sorg og savner han så mye. Livet og hverdagen er preget av han død og det vil det alltid være.

Da jeg fulgte min sønn til barnehagen i dag tidlig så møtte jeg ei dame fra nabolaget. Hun spurte meg om jeg hadde begynt å jobbe ennå, noe jeg svarte nei til. Sa at jeg har tenkt å begynne i midten av mai, skal prøve ihvertfall. Hun sa så "- flott, når du bare begynner å jobbe igjen så blir alt så mye bedre"! Jeg ble stående igjen med gråten i halsen, for hvordan kan ting bli bedre når man begynner å jobbe igjen? Man blir ikke seg selv igjen selv om man starter å jobbe igjen, så enkelt er det ikke.

Damen mente vel kanskje å si noe trøstende til meg, men det hun sa ble for meg helt galt. Jeg kommer jo aldri til å glemme Marius selv om jeg begynner å jobbe igjen, eller gjør andre ting. Han er med meg uansett hva jeg gjør/hvor jeg er og slik vil det være livet ut. Min tapre lille gutt er min store stolthet som jeg elsker over alt på jord!

Måtte bare skrive dette ned til dere, jeg ble så såret da damen sa dette til meg, selv om hun nok mente det godt. Det er foressten ikke bare hun som kommer med slike kommentarer til meg. For mennesker som ikke har opplevd å miste et barn kan ikke forstå hvilket savn og stor sorg vi har. Det virker som om de tenker at "- ja, nå har det gått hele 4 mnd siden han døde, så nå må hun vel ha kommet over det".

De skulle bare visst hvordan jeg har det, dagene er preget av sorg og atter sorg. Noen dager er bedre enn andre, heldigvis, ellers hadde jeg blitt totalt utslitt.

hilsen en trist

[Gjest for meg]

Jeg har vært igjennom det samme, og det stemmer faktisk at livet blir litt lettere når ting kommer i rutine igjen, jeg synes det var lettere å glede meg over ting med eldstemann osv når jeg hadde perioder på dagen hvor jeg konsentrerte meg med helt andre ting (jobben).

Det betyr ikke at savnet ble mindre, men at det ble lettere å leve med det, og lettere å også se positive ting med livet (mht barnet vi fortsatt hadde osv)..

[Gjest tankefull]

Kjære Maria!

Denne sorgen vi bærer er så enorm,så vankelig å fatte for de som ikke er/har vært i samme situasjon.Man kan ikke fullt ut forstå før man selv har vært der,dessverre!Derfor tror jeg folk kan komme med en, for oss, malplassert trøst:"Alt blir bra/så mye bedre når...Da kan du glemme.... Tenk på de som mister sånn og sånn,de har det MYE verre enn deg!"

Folk sier så mye rart,av og til ting som helst burde vært usagt;men det sier vel mer om dem enn oss.....

Da jag begynte å jobbe,var det TØFT:spesielt i begynnelsen.Men etterhvert fant jeg at det var "godt" å få et pusterom i hverdagen,et sted jeg kan legge sorgen litt på "vent".Jeg har det så vondt og sliter endel med å takle hverdagen og det å ikke ha den samme kontrollen over følelesene som før.Det er så slitsomt å sørge,det er hardt for meg!Og det vet jeg det er for deg og!

Du begynner å jobbe når det er tid for det,og når DU er klar:lytt til deg selv!Prøv gjerne i midten av mai,men går det ikke så ta konsekvensen av det.Kanskje syns du det er "godt" å være tilbake,å fokusere på noe annet innimellom:man må bare prøve.Stort annet er det ikke å gjøre...

Tenker på deg og skal etterhvert sende en mail:så snart jeg kan.Jeg er her for deg om du trenger noen,som jeg vet du er for meg.

Klem fra Nestor sin mamma.

[Gjest mistet barn for mange år siden]

Jeg skjønner så godt at du føler det sånn, men jeg skjønner også hvorfor damen sa det hun gjorde til deg. Det å begynne å jobbe igjen blir en ny fase sorgbearbeidelsen. Når den akutte sorgen var som sterkest hos meg (varte omtrent 6-7 mnd) ville jeg knapt gå utenfor døra, ville gjøre alt jeg kunne for å holde fast sorgen og minnet om barnet jeg mistet. Jeg raste som en gal fordi verden bare gikk videre som om ingenting hadde hendt og folk rundt meg begynte å bli irriterte og utålmodige. Det at jeg bestemte meg for å begynne å jobbe igjen, var antakelig redningen for meg. Ja, det er helt jævlig å miste et barn, og ja, det er helt jævlig å måtte stable seg på beina, bite tenna sammen og fungere igjen. Men det hjelper etter en stund. Selv om det er lenge siden jeg mistet sønnen min, så er han med meg daglig.

Jeg syns den sammenligningen med en roterende pyraminde i hjertet er så fin: mens sorgen er ny, stikker trekantens spisser konstant, men etter en stund har spissene blitt slitt ned og ender til slutt som en kule. Den er der, du kjenner den, men den føles ikke lenger som den skal rive hjertet ut av kroppen din.

Jeg har selv opplevd å få mye merkelig "trøst", men har selv lært å ikke ta så høytidelig HVA folk sier. Det viktigste er viljen deres til å forsøke å vise empati. Alle syns at det å snakke med sørgende er vanskelig, og vi som vet hvordan det er får forsøke å gjøre det mindre vanskelig for dem. Tilgi dem, de vet ikke hva de snakker om...

[Gjest mistet barn for mange år siden]

Jeg skjønner så godt at du føler det sånn, men jeg skjønner også hvorfor damen sa det hun gjorde til deg. Det å begynne å jobbe igjen blir en ny fase sorgbearbeidelsen. Når den akutte sorgen var som sterkest hos meg (varte omtrent 6-7 mnd) ville jeg knapt gå utenfor døra, ville gjøre alt jeg kunne for å holde fast sorgen og minnet om barnet jeg mistet. Jeg raste som en gal fordi verden bare gikk videre som om ingenting hadde hendt og folk rundt meg begynte å bli irriterte og utålmodige. Det at jeg bestemte meg for å begynne å jobbe igjen, var antakelig redningen for meg. Ja, det er helt jævlig å miste et barn, og ja, det er helt jævlig å måtte stable seg på beina, bite tenna sammen og fungere igjen. Men det hjelper etter en stund. Selv om det er lenge siden jeg mistet sønnen min, så er han med meg daglig.

Jeg syns den sammenligningen med en roterende pyraminde i hjertet er så fin: mens sorgen er ny, stikker trekantens spisser konstant, men etter en stund har spissene blitt slitt ned og ender til slutt som en kule. Den er der, du kjenner den, men den føles ikke lenger som den skal rive hjertet ut av kroppen din.

Jeg har selv opplevd å få mye merkelig "trøst", men har selv lært å ikke ta så høytidelig HVA folk sier. Det viktigste er viljen deres til å forsøke å vise empati. Alle syns at det å snakke med sørgende er vanskelig, og vi som vet hvordan det er får forsøke å gjøre det mindre vanskelig for dem. Tilgi dem, de vet ikke hva de snakker om...

[maipus]

Jeg skjønner godt at du syns hennes kommentar var sårende. Det følte jeg også før jeg gikk ut i jobb igjen. Jeg følte at jeg bare måtte prøve å komme meg ut i virkeligheten igjen. Det var tøft, mye tøffere enn det jeg hadde trodd det skulle bli.

Det som vart rart, var at det var mine kollegers taushet som var verst. De som sa noe til meg, utløste både gråt og savn, men tausheten, den var vanskelig å takle.

Brydde de seg ikke om min sorg, min tragedie?

I ettertid har de sagt til meg at de ikke visste hvordan de skulle takle dette selv.

De hadde problemer med å si de rette ordene til riktig tid. Da var det bedre å ikke si noe....

Jeg håper jeg ikke har skremt deg alt for og at det går bra når du bestemmer deg for å begynne å jobbe igjen.