3 måneder siden

[numme]

I dag er det tre måneder siden Hannah kom til verden. Det som skulle ha vært den største lykke ble den største ulykke. 5 måneder var jeg på vei da misdannelsene ble oppdaget. Det har vært en dag preget av sorg og glede. Fikk melding av venninna mi i natt, de var på vei til sykehuset, hun hadde termin 27 mai. Vet ikke om hun har fått enda, gruer meg. Lurer på om jeg greier å holde maska...

Var hos legen på kontroll, var lei meg og begynte å grine. Så at han også fikk tårer i øynene, godt å prate med han. Dagen ble med en gang litt lettere. Da jeg tok blodprøven strevde hun som skulle ta den med å finne blodåre ( er vistnok helt pyton å ta blod fra), etter 10 minutters leting sa jeg ett eller annet, husker ikke nå, og vi beynte å le. Da sa hun, deg kjenner jeg igjen, det er du som har så pent smil. Det var så godt å høre. Opp i all elendigheten finnes det mennesker som bryr seg, og som tør å si noe positivt til en de egentlig ikke kjenner. Uff, det ble mye rart dette her.

Det jeg prøver å si er at en vond dag, ble ikke fult så vond på grunn av møter med mennesker som hadden å positivt å gi. Når jeg tenker tilbake på mine tre måneder så har det vært utrolig mange mennesker som har "gitt" meg noe, et smil, trøst, evne til å le, en skulder å gråte på. Hadde jeg ikke hatt disse menneskene så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. I morgen skal legen min få blomster, det er alltid når noe negativt skjer man får høre det. Jeg vil gi han en oppmuntring som gjør at han ser at det han gjør har betydd utrolig mye for meg, og kanskje kan det gi han litt ekstra giv, at han kan gå på med fornyet styrke og hjelpe noen andre.

Klem fra Katrine.